Hva får en mor/far til å kutte kontakten med barnet sitt?

[Anonym bruker]

Skjønner det bare ikke..

Har en datter på snart 6 år, og jeg har vært alene med henne siden hun var 3 mnd.

Har gjort uendelige forsøk på at barnefar skal ha kontakt med henne, men det skled ut gang etter gang.

Til slutt gav jeg opp.

Og han tar aldri kontakt og har ikke sett henne på over 2 år.

Jeg skjønner ikke hvordan foreldre kan være slik??

Hjelp meg å forstå vær s¨å snill?

 

Og , bare lurte på: om jeg finner meg en mann (noe som ser lyst ut ;-)) kan han da adoptere datteren min senere? Om må den biologiske faren kontaktes mtp at han overhodet ikke har kontakt med barnet?

[Gjest ->>-]

I forbindelse med stebarnsadopsjon vil man søke å få en uttalelse om biologisk fars mening, ja. Samtykker han ikke skal det mye til å få gjennom en slik adopsjon. Har han foreldreansvar er det håpløst.

 

Ang. det med å kutte kontakten, vil jeg tro det ikke er noen emosjonell umulighet så lenge man aldri har dannet bånd til barnet. Har man knapt sett ungen er det liksom bare biologi det står på, og den behøver jo ikke bety noe videre for følelsene.

[Anonym bruker]

Far til mitt barn har aldri sett henne og ønsker ikke noe kontakt. Det er trist, men han var veldig klar på det fra dag en og selv om det er trist for henne så er det bedre at de ikke sees enn at han er en "av-og-på"-far som kommer når det passer ham og som dumper henne når det ikke passer eller når han får seg ny familie.

 

Kjæresten din kan adoptere, men bf må samtykke til dette.

[Anonym bruker]

Jeg vet heller ikke. Nesten samme situasjon som deg. Eneste kravet jeg har hatt, er at far må bli kjent med barnet(eller barnet må bli kjent med far), før jeg sender det til samvær.......

 

Ja, barnefar må si OK, og da kan kanskje din nye mann adoptere.

[Anonym bruker]

Han har ikke foreldreansvar.

 

Men det jeg lurer på, siden han ikke har noe forhold til barnet, hvorfor vil han da sette seg på bakbeina når det gjelder adopsjon? (jeg bare tar utg.pnkt i at han gjør det).

[Gjest ->>-]

Det kan jo ikke jeg vite, men det finnes nok av dem som gjør det på rent prinsipp ("morra til ungen var teit for ti år siden, ikke søren om jeg skal gi a no´ slækk" osv.). Og om han gjør det, vil det vektlegges i forbindelse med en søknad om stebarnsadopsjon (som det slett ikke er sikkert at man får gjennomslag for selv om bio-far sier ja heller).

[Anonym bruker]

Min eks fikk beholde hovedomsorgen for dattere vår da han hadde en god økonomi, og han eide huset vi bodde i. Jeg hadde ingen mulighet til å sitte med huset, og øsknet ikke a dra barnet ut fra hennes trygge omgivelser. Jeg har hatt henne nestenhver helg, og i alle ferier helt til nå. Nå er hun 14 år, og hun velger oftere å være hjemme sammen med venninnene sine. Hun er her da kanskje bare en natt i stedetfor hele helgen.

 

Det jeg vil frem til er at vi har sterke bånd, men antakelig ikke så sterke som vi kunne hatt dersom hun bodde sammen med meg hele tiden. Jeg skal ærlig innrømme at det i starten var helt uutholdelig for meg å ikke ha henne hele tiden, men etterhvert ble det lettere og lettere. Nå savner jeg henne ikke like sterkt som jeg gjorde den første tiden etter bruddet.

 

Jeg har nå ny mann, og vi har sammen fått ett barn. Jeg føler et sterkere bånd til barnet som bor hos meg, og som jeg har ansvaret for hele tiden. Sånn er det bare. Det er jo ikke noe man kan styre selv.

[Anonym bruker]

Etter at min mor og min far skilte seg da jeg var ni så har jeg ikke hatt noe kontakt med min far! Slik som jeg har forstått det så var/er det fordi jeg minte han for mye om min mor, som han ikke tålte trynet på lenger, og ikke ønsket å bli minnet på at han hadde barn med henne...

 

Kan ikke si at jeg skjønner det helt selv, men etter nesten 15 år så plager det meg ikke så mye lenger.