Dette med å ha et rolig liv på landet...

[Anonym bruker]

Stemmer det for alle? Vi bor i nabokommunen til en middels stor by. Kort vei til det meste. Er i perioder alene med barna og da er det så deilig at det er gåavstand for ungene til det meste og også venner. Mannen min har mye fri, og jeg skal jobbe 60% etter denne permisjonen. Noen ganger frister det å flytte mer landlig til, men da må vi jo kjøre til alt. Frister litt med et småbruk innimellom men tenker at drømmen om det er mye mer idyllisk enn virkeligheten. Synes vi har et rolig liv her vi bor nå. Kan kanskje få et litt større hus, men har enebolig nå og greit med plass.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp på landet langt ifra andre folk og i pakt med naturen og havet. Da jeg studerte og de første årene med ungene bodde jeg i en større by og sentralt (6 år). Nå bor vi på landet men det er flere hus her og flere naboer. Alt har sin sjarm.

 

Det jeg liker med å bo litt øde uten folk er at alt er så fritt. Man kan gjøre som man vil og man får ikke ubudne gjester. Det er herlig å høre bølgene slå mot land, vinden i grenen og at det blir virkelig mørkt utover høsten og vinteren. Det er ting som får meg til å slappe av. Som små kunne vi gå hvor vi ville, det var ingen farer som biler, større barn, farlige folk, glasskår osv. Vi hadde havet men bortsett fra det så kunne det ikke skje noe galt. Man blir utrolig kreativ med å bo landlig og det er rolig. Det er herlig. Men medaljen har en bakside som du også nevner så må man kjøres og det er ofte få barn i nærheten. Jeg har aldri sett på kjøringen som ett problem. Mine foreldre har ofte kjørt oss og de har av den grunn fått nære forhold til alt vi har drevet med og gått sammen med.

 

Å bo midt imellom som vi gjør nå syntes jeg bare har det verste med begge tingene. By eller øde tenker jeg.

[Anonym bruker]

Man får noe, og gir noe fra seg. For meg er jeg aldri i tvil om at jeg er lykkelig med valget om å flytte på landet. Men vi velger aktiviteter deretter. Har 5 barn fra 19år til 19 mnd. De større er jo på skole, tar buss og overnatter hos venner. De små går mye i skogen, kaster steiner i vannet, plukker sopp kongler bær osv. De går også i barnehage. Trenger ikke stressa avgårde til alle mulige aktiviteter da vettu:) Vi har dyr og fine utelekeområder. Det er også noen andre barn like ved. Jo, for meg er det så idyllisk som jeg drømte om...

[Anonym bruker]

det går jo ikke automatisk, man må jo tilpasse livet deretter. Dersom barna har og skal fortsette å ha aktiviteter på kveldstid hver kvled blir det mye stress. Man må kunne si at det er nok å kjøre til aktiviteter 2-3 ganger i uka. Man har gjerne større tomt, og snømåking tar da mer tid. Dersom du har behov for å være sosial hver kveld kan det bli vanskelig. Selv kunne jeg aldri ha tenkt meg å bo i by. Her er mye barna kan finne på selv, de kan klatre i trær, dra på piknik og oppdagelsesferd, sykle på veien. Man står mye friere til å bråke som man vil, ha fester, leke høylydt, klippe plen og andre ting, uten å ta hensyn til noen. Man har god plass til dyr (som tar tid altså), og barna kan lære å ta ansvar.

 

Min teori er at barna blir mye mere kreative av å ha et slikt miljø i nærheten, hvor ingenting er tilrettelagt, og de må overvinne utfordringer selv. Man kan sette opp fotballmål (som barna kan være med å lage) og ha fotballtrening hjemme.

 

Jeg mener ikke at det må være enten eller mht fritidsaktiviteter. Jatakk, begge deler er bedre.

 

Du må også være forberedt på at mange vet mye om deg, eller tror de vet det. På samme måte som i byene, men det blir mer synlig på landet. Vær deg selv, og ikke bekymre deg for hva andre måtte si og mene så går det nok bra.

 

Om du bør bo i by eller bygd er opp til deg, ikke alle passer begge steder.

 

[Anonym bruker]

Tja, det handler jo om verdivalg og prioriteringer. Hva er viktigst? Gåavstand eller andre ting?