Vanskelig med BF? Hva gjør jeg?

[Sofiegullet&LilleSpire]

Jeg og BF ble foreldre uplanlagt, han tok d dårlig og siden har forholdet skraltet litt... (syns jeg) Nå for tiden er det så turbulent, og jeg føler nesten annen hver dag er jeg "ferdig" med oss, inne i hodet mitt hvertfall. Han syns nok ikke at vi har det så fælt, og når jeg konfronterer han med de probleme vi har går han med en gang i forsvar og sier det er urettferdig at det bare er HAN det er noe galt med. Han jobber borte, vi sees en gang i mnd så det er liksom så vanskelig å klare å stadfeste noe som helst.... Blir så sliten av å ha slike opp og nedturer i hytt og pine.... Han vil neppe at vi skal gå fra hverandre, jeg vet vi begge elsker hverandre, men jeg er sliten og føler jeg har krav på mer enn det jeg får tilbake hos han. Jeg er student, oppdrar dattera hans og legger hele mitt hjertet og sjel i forholdet vårt. Fordet om får jeg kritikk for at vi har mistet "gnisten", har slitt litt med selvfølelse av kroppen min, særlig etter fødsel.. Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre................................... Noen med meninger eller gode erfaringer? Blir oxo så trist med tanke på om jeg kan få noe godt forhold senere om det skulle bli et eventuelt brudd..... Hvem vil ha en alenemamma, som er student nå attpåtil?

[Boulengerina]

Jeg hadde det ca på samme måte som deg for ca et halvt år siden.. Daglig tenkte jeg på å bryte ut.. Planla bruddet, reknet på hvordan det ville gå økonomisk, osv...

 

Jeg elsket min samboer, men alt var så fryktelig vanskelig.. vi forsto ikke hverandre, vi kranglet om den minste ting, og vi var bare ulykkelige begge to..

 

Men jeg tenkte at jeg skulle gi det EN siste sjanse! Det var jo tross alt barna mine sin familie det var snakk om å bryte opp..

 

Så jeg bestemte meg for å holde ut til over jul i år og prøve alt for å få forholdet til å funke frem til da. Og om ting var like jævlig etter jul, så kom jeg til å avslutte forholdet..

 

Deretter kontaktet jeg familievernskontoret og vi fikk en time etter en mnd.. Samtalene der hjalp kjempemye! Tror det hjalp litt på at terapauten var en mann, slik at sambo fikk opp øynene for at en annen mann heller ikke syntes at hans oppførsel og hans bidrag ikke var gode nok..

 

Jeg fikk også sett ting fra hans synsvinkel og det hjalp meg og til å ikke angripe ham og beskylde ham, osv..

 

Nå for tiden har vi det faktisk bedre enn noen gang.. Og det er fortsatt noen mnd igjen til jul:)

[Sofiegullet&LilleSpire]

Ingen....? Med en lykkelig slutt, en solskinnshistorie?

[Boulengerina]

Joda:)

[Gjest]

Du skriver at du legger hjerte og sjel i forholdet dere, samtidig sier du at annenhver dag føler du at du er "ferdig med forholdet". Dersom du ønsker å fortsette, må du ikke tillate deg selv å tenke at du er ferdig.. Skjønner at det er vanskelig, hvis du ikke helt vet om du vil eller ikke. Dersom dere skal være sammen er jo begge nødt til å legge "hjerte og sjel" i det. dersom han ikke vil eller klarer det, er det kanskje ikke noe å satse på. Men jeg lurer på hvor lenge det er siden fødsel? jeg og mannen min har et godt forhold, men tiden med veldig små barn er jo veldig slitsom, går ut over tiden sammen og vi orker ikke alltid (sjelden) å virkelig prioritere hverandre og forholdet. Og han er hjemme bare en gang i mnd?? jeg tenker at dersom han ønsker å prioritere familien og barnet sitt, bør han kanskje vurdere å forandre litt på ting, bytte jobb eller ordne det sånn at han ser dere oftere. Kan ikke tenke meg hvor slitsomt det må være å få hjelp så sjelden. Kanskje like greit å være singel og alenemamma, da er han jo nødt til å samvær oftere..

[Sofiegullet&LilleSpire]

Ja, men det er liksom jeg som alltid har virkelig satset syns jeg, dattera mi ble født i nov 2008, så hu er snart to år. Har prøvd å holdt ut da denne småbarnperioden er mest krevende, det skjønner jeg. Men han er ikke villig til å få seg jobb her, det er for dårlig tilbud sier han og argumenterer med at han som eneste inntekt må tjene godt..... Han vil få en helt fin jobb her sier nå jeg, og utgiftene blir mindre når man bor sammen, i forhold til å ha to husholdninger. Jeg går på skole og har familien min her, og det har jeg sagt at jeg må ha for å ha hjelp tilgjengelig om det skulle være noe, og det er vanskelig å bytte skole da jeg går en linje som jeg ikke har funnet andre plasser i landet.

 

Han sier det ikke er på tale at jeg skal begynne å jobbe, er jo enig i at utdannelse er viktig, men nå har han bodd borte i over to år, så føler det begynner å bli verre og verre... Bedre å være ordentlig alene enn å være alene ufrivillig.