Gå til innhold

sikkert mange som sysn dette er et luksus problem men....(angående mor i nærheten)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg var alenemor med førstemann i 10 år, jeg fikk han da jeg var 19 år. Barnefar har i grunnen aldri vært i bildet, og jeg har fått mye hjelp av mamma og min stefar. Har nesten aldri vært nei hvis jeg har spurt om noe, barnepass eller lån av penger (alltid betalt tilbake da), de har kjøpt ting jeg ikke har bedt om til min nå 12 år gamle sønn, noe jeg har satt pris på da økonomien har vært heller dårlig. Jeg gikk på vdg da jeg fikk han, og når han var 3 år begynnte jeg å jobbe. Jobbet skift arbeid så mamma stilte opp med henting og bringing i barnehagen osv. Etter som junior ble større og jeg fortsatt jobbet skift arbeid ble det ofte slik at han dro til min mor etter skolen osv, så har vel mer eller mindre vokst opp i 2 hjem. Jeg ser at jeg var veldig avhengig av henne. Men nå har jeg en flott samboer, vi har et barn sammen på 1,5 år og vil i grunnen klare meg selv. Problemet jeg har nå (sikkert mange som ikke syns det er noe problem men), er at min mor blander seg opp i absolutt alt som har med min 12 år gamle sønn å gjøre i tillegg til hvordan vi har det hjemme, huset er i følge henne veldig rotete (leker på stua), hun ringer hver dag på tlf, eller kommer innom på besøk. Vi bor 10 minutter unna henne med bil. hun syns samboeren min er lat, ikke har bra nok jobb osv.

Jeg kunne nevnt masse ting, men det blir så langt.

Vi kunne tenkt oss å flytte til utlandet, 4 timer med fly, men jeg vegrer meg pga av at min mor er så knyttet til min eldste sønn, hun vil ikke høre snakk om å flytte (hele samboer familie bor der).

 

Hva ville dere gjort i min situasjon? Jeg vil ikke at hun skal bli opprørt heller.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg må faktisk si meg enig med din mor. Høres ut som hun har vært en enorm ressurs for din sønn, mer som en mor enn en bestemor.

Jeg skjønner at siden din livssituasjon nå er forandret blir det "masete" og forholde deg til din mor. MEN ikke flytt avgårde for din sønns skyld.

Han og din mor er sikkert veldig knyttet til hverandre, og det vil være meget uheldig for gutten din om han ikke kan ha bestemor i nærheten.

Jeg er sikker på at din mor KUN tenker på dine barns beste når hun blander seg inn og "kritiserer". Har hun rett? Er det ting du kanskje ikke ser selv??

Skrevet

det blir for mye av det gode enkelte tider. Jeg får jo litt dårlig sammvittighet, for hun har hjulpet meg utrolig mye.

Når det gjelder min samboers jobb, tjener han mye bedre enn meg og jobber mindre og har derfor tid til å være mer hjemme sammen med tassen på 1 år. Jeg sysn i grunnen denne ordningen er grei, for da slipper vi barnehage eller dagmamme, sysn han er alt for liten for barnehagen enda. Min mor er uenig, og mener han burde begynne i barnehagen.

Når det gjelder denne flyttingen, så har vi alle lyst, inkludert min største sønn. Vi har aldri byttet barnhage eller skole, og bodd på samme sted hele tiden), så dette er noe vi kommer til å tenke nøye gjennom før vi bestemmer oss. Hadde det ikke vært for min mor så hadde vi vel ikke vært i tvil om å flytte, men hun kommer til å bli fryktelig lei seg. Kan jo nevne at vi i utgangspunktet har tenkt å være borte et år, slik at foreldrene til min samboer får sjansen til å være med

barnebarnet sitt. De behandler min andre sønn som sitt eget barnebarn.

ER så fryktelig usikker på hva vi skal gjøre

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...