Å miste et barn...

[Anonym bruker]

Etter å ha lest et par blogger om det å miste et barn sitter jeg igjen med et spørsmål, hvordan klarer de komme seg videre? Hvordan unngå å falle i totalt mørke? Bare tanken på å miste mine gjør meg fortvilet!

 

For noen sterke mennesker må jeg bare si! Ingen skulle måtte overleve sine egne barn

[Anonym bruker]

"sitter igjen med spørsmål" skulle det stå...

[Anonym bruker]

Det er et dilemma du må oppleve for å kunne svare på... Har du flere barn må du bare gripe dagen, her du bare mannen din må du velge mellom livet og døden.

[duracellmamma]

Man kommer seg ikke videre, man lærer å leve med det

 

Hilsen en englemamma

[duracellmamma]

Man kommer aldri over det, man lærer å eve med det

 

Hilsen en Englemamma

[Anonym bruker]

Var akkurat innom bloggen din og skjønte at du hadde mistet noe kjært.

[Anonym bruker]

Hva skal vi gjøre da? Dø? Bli under dyna hver eneste dag til det er over? Vet ikke med andre men jeg har andre barn i tillegg som jeg måtte ta meg av. Deres sorg var like bunnløs som min, men det var viktigere å få dem til å gå videre enn å selv synke ned i døden som jeg egentlig ville... De må få gå videre og de skal aldri få vite at jeg selv ønsket å dø, for da ville de tro at ikke de betyr alt for meg, og det gjør de jo..

 

[Anonym bruker]

Man kommer seg videre fordi man ikke har noe annet valg. Så lenge jorden snurrer og timene går ,så går livet videre samme om man vil eller ikke. Til slutt er man på en måte kommet seg gjennom den tyngste sorgen og lært seg å leve med tapet.

 

Dette handler ikke om å være sterkere en noen annen. Man takler ikke dette fordi man er sterkt, men fordi man MÅ. (

 

Hilsen englemamma.

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Situasjonen min: Fikk vite for 5 år sden at sjansen for at jeg ville bli gravid noen gang var 5%, jeg hadde cyster spredd over hele livmor/eeggledere/eggstokker, og det ble bare værre, tok to kurer, og etter begge kurene, så ble angrepet værre, da sa legene at sjansen for barn var null.

Dette var en hard beskjed å få, enda jeg var veldig ung, så haddej eg jo allerede startet å drømme og se frem til da familielivet skulle starte, en god samboer/mann og noen herlige barn. Tok meg 3 år før jeg klarte å godta sannheten, g jeg startet å legge det frem som om jeg ikke ville ha barn, da det var for vanskerlig å skulle fotelle at jeg ikke kunne bl gravid. Prevensjon ble kun brukt om jeg ikke kjente gutten (tanken bak var sykdommer) men i varige forhold, hvor vi testet oss for å sikre hverandre, brukte vi ikke noe, på 4 år ble jeg ikke gravid, og legene sa da at skaen var nok så klar, og de ville jeg skulle vurdere å fjerne livmora når jeg ble 25 (med tanke på å ikke pådra seg livmorskreft)

 

Så i fjord skjedde det, jeg fant en herlig mann som jeg elsket fra første sekund. Etter en stund oppdaget vi at jeg var gravid, jeg gikk i sjokk nesten, gravid!? Dette kunne ikke stemme, men det gjorde det, og legen min ble like sjokkert som meg, dette var første gang han hadde hørt!

Ikke bare var jeg gravid, i uke 8+1 fikk vi bekreftet tvillinger! Lykken kunne kke vært større, jeg som ikke skulle kunne få barn, ventet nå to barn med mannen i mitt liv! Ukene gikk, og livet strålte til oss.

Så kom nedturen i full utrykning, fortidelig fødsel på jenta vår (tvilling 1) 2 desember i fjord, tre dager etter (5 desember) kom gutten etter, dette var ukesskiftet 20/21, og vi hadde kjent spark utenpå magen i en uke. Ammalie levde i 15 minutter, Peder i 25.

 

Sorgen var ubønnhørlig, jeg følte meg så langt nede, at veien opp ikke fantes. Samboeren var selv knust, men fikk ut det verste mens vi lå på sykehuset, jeg klarte ikke fungere der, så sorgen kom ikke før begravelsen. Jeg trodde jeg skulle revne innvendig.Våkent flere netter av egene smertehyl, og samboer som prøvde å roe meg ned.

Dette varte til februar månde, da ble tanteungen min født, han var så nyderlig, men det verket inni meg å se han, minnet meg bare om eget tap, og det samme følte samboeren, men vi tvingte oss til samvær med min søster og den lille gutten. Etter en stund ble han redningen min, han og min samboer. Den lille gutten var den jeg kunne gi all kjærligheten til, all den kjærligheten jeg hadde bært for egene barn, men vi klarte fortsatt ikke se han så mye. Imars ble vi enige om å prøve å bli gravid igjen. Det gikk 2-3 månder, så satt vi med positiv test, og vi var overlykkerlige. Men hele tiden var jeg livredd for at det skulle gå galt, klarte ikke lenger føle glede, bare redsel.

Nå er jeg 21+2 på vei, og lykken har innhentet meg igjen, vi har kommet over den uken vi mistet englene våre. Men sorgen over dem sitter fortsatt som en sten i hjertet, og jeg tror den vil bli der en god stund.

[MissZanta]

Jeg gråt når jeg leste innlegget ditt ;-(

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Disa <3

 

Er mange nok som opplever det å miste barn, føler min historie bare er en av mange.

 

Saken er enkel, når noen spør hvordan det er murlig å overleve tapet, så føler jeg min livshistorie (i forhold til barnedød) kan bevise at man overlever dett utroligste.

På sykehuset var de redd for meg, da jeg oppførte meg nok så apatisk dagen før gutten døde også, jeg så på folk med tomt blikk, viste null interesse og null respons, samboeren fikk så vidt overtalt meg til å spise mat, ved hjelp av å minne meg på guttungen som kjempet videre. Når gutten døde så jeg ingen grunn til noe lenger, og eneste grunn til å leve videre der og da, var samboerens enkle "fordi jeg trenger deg".

Forholdet vårt hadde så vidt startet da jeg ble gravid (ble gravid etter å ha vært sammen i 2 uker bare). Og jeg tror det er det sykehus oppholdet, og den setningen, som har gjort forholdet vårt så sterkt som det er. Jeg føler meg 100% trygg på denne mannen <3 jeg som har sagt jeg aldri skal gifte meg, går nå i håp om at han en dag vil fri, at han beviser det jeg føler, at det er meningen vi skal være sammen.

[Anonym bruker]

Dette var strekt å lese... tårene triller. Så vakkert du beskriver kjærligheten til din mann.

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Saken er enkel, hadde ikke han vært der, så hadde jeg ikke bare mistet barnene, jeg hadde mistet meg selv, det er takket være han jeg klarer å leve videre, ikke fordi jeg er sterk, men fordi han sier han trenger meg, og jeg trenger han.