Bortskjemt?

[Anonym bruker]

Jeg har en tendens til å kjøpe leker til sønnen min utenom bursdager og jul...

Når vi er på turer, eller en lørdag f. eks.

Men han får aldri noe om han maser eller krangler. Men det kan hende jeg sier at nå, nå stikker vi til lekebutikken så kan du få en ny bil. Det er aldri veldig store ting, men han er veldig glad i småbiler. Men det er jeg som setter en grense på hvor mye han skal få kjøpe for, på forhånd. Jeg har begrenset det en del de siste årene, men fortsatt får han nok litt mye..

Tror også jeg har en tendens til og kompensere.. Jeg er alene med han, å hvis jeg f. eks. er syk en dag (sjeldent forsåvidt), men da er jeg avhengig av at han leker litt alene siden jeg ikke har noe avlastning. Da kan jeg ta han med på lekebutikken sånn at han får noe nytt å være litt optatt av mens jeg får litt ro på sofan.

 

Tror dere dette kan gjør han bortskjemt? Eller er det en viss forskjell når jeg setter reglene, i forhold til om han skulle få mast seg til nye leker?

 

Han er også overøst med kjærlighet og kos selvfølgelig )

[tine0810]

Jeg gjør det samme......kjøper alt for mange leker...og spesielt biler....men synes det er veldig koselig, jeg:-) tenker at det hvertfall er greit når de er så små...så kan de heller lære etterhvert at man ikke bare kan kjøpe kjøpe kjøpe....... men litt vanskelig det der...

[Anonym bruker]

Ja jeg syns også det er så koselig =)

 

Sønnen min er 3 år. Han vil ofte inn i lekebutikken for å kikke, å når jeg da sier at i dag skal vi bare kikke så maser han aldri. Ikke noe problem å få han med ut av butikken når han har fått kikket litt.

 

Godt å høre at flere gjør sånn.. hehe =)

[Anonym bruker]

Beklager å si det, men du bør stoppe nå, ellers BLIR han bortskjemt, og ufordragelig.. vanskelig å sette slike regler og grenser, etter hvert vil han ikke sette pris på det han får til bursdager og jul, han får jo hele tiden.. Det er noe helt annet å kjøpe Happy Meal hos McDonalds hvor det faktisk følger med en leke.. Mener nå jeg da

Du skriver forresten at du er alene, hvordan har du råd til å kjøpe noe hel tiden da??

[Anonym bruker]

Jeg skrev et svar over her også, at det aldri er noe problem å få han med ut av lekebutikker om avtalen er det ikke skal kjøpes noe den dagen.

 

Men har vært inne på den tanken du sier, at han kanskje ikke vil sette pris på jule- og bursdagsgaver etterhvert..

 

Men jeg skrev ikke at jeg kjøpe noe til han hele tiden da.. Jeg skrev at jeg innimellom sa at i dag kan vi gå på butikken, å du kan få kjøpe deg en ny bil. Noen ganger går det flere mnd. mellom.

 

Ja jeg er alene med han, vil jeg ikke ha råd til noe utenom da eller? Jeg har jo jobb som ganske mange andre har.

[Anonym bruker]

Nei, men egentlig er jeg ikke så opptatt av å begrense ting. Jeg kjøpe mye til barna mine, hele tiden, og det samme gjør jeg til meg selv. Ser ikke problemet med det så lenge vi har økonomien til det. De får ingenting hvis de skriker og maser og sutrer, men jeg kan gjerne finne på å kjøpe med en barbiedukke til jenta mi, fordi det faktisk høres koselig ut, og jeg uansett ikke ser noe galt i det. Er ikke snakk om at de får ting hver dag, men de får det ofte nok, og når jeg synes det passer seg. Tror ikke barna mine blir spesielt ufordragelige kun fordi de har litt ekstra barbieklær, og dessuten vet de at mas og sutring ikke hjelper.

[Anonym bruker]

Jeg som skrev rett over her. Et lite innspill på det å ikke være takknemmelig for å få ting til jul og bursdag. Kjøper meg veldig mye selv (i voksen alder) og har alltid fått mye i barndommen, setter fortsatt like stor pris på gaver (jul, bursdag eller andre ting). Hvorfor skulle man ikke det? Er ikke akkkurat slik at vi feirer jul hver dag.

[Anonym bruker]

Det er det jeg lurer på anonym 12.29. At når man setter en grense, å ikke lar dem få lov til å mase og krangle seg til ting. Vil de da bli bortskjemte og ufordraglige?

 

Det er vel først når de skjønner at de kan mase og grine seg til ting at de blir ordentlig bortskjemte?

 

HI

[Anonym bruker]

Min mening er det, ja, og det får ikke barna mine gjøre. De får mye, men da er det som oftest på mitt initativ, eller fordi de har spurt pent (eller, bare eldste som spør da, minste er ikke så gammel ennå). De får ikke alt de har lyst på, men de får alt jeg har lyst til at de skal få. Liten forskjell.

[Gjest Antarctica]

Bortskjemthet er ikke et spørsmål om kroner, men om relasjoner.

 

barn med foreldre som har "dårlig råd " kan være bortskjemte, styrtrike barn kan vokse opp uten å skjemmes bort. dersom man tror det er et spørsmål om å ha eller ikke ha, vil det jo si at alle barn i Norge er bortskjemte, mens ingen barn i f esk Romania er det. Men det stemmer jo ikke.

 

Etter mitt syn er et bortskjemt barn ikke et barn som har mye "eiendom" eller som nyter godt av at foreldrene prioriterer barna i sine pengedisponeringer; men tvert i mot et barn som er i stand til å styre familien og manipulere foreldrenes valg gjennom negative sanksjoner (hyling, furting, masing, krav, utpressing o.l.).

 

Om resultatet av sanksjonene er dyre eller billige spiller liten rolle; for meg er det å være bortskjemt selv om foreldrene sier "Jaja, den kostet jo ikke så mye" eller "Hun fikk ikke kake, bare en sjokoladekjeks". Hvis de i utgangspunktet sa nei til det barnet ba om, men så ga seg for gnål, hyling el lign, da skjemmer de barnet bort selv om de ga noe mindre en ungen ville ha.

 

Men er barnet fornøyd med livet, og du fornøyd med ham, er det ikke bortskjemthet. Fellesnevneren er jo hvilken relasjon som ligger i bunn. Foreldre som sier ja med glede, og med en gang, skjemmer ikke barna bort. Foreldre som faktisk skjemmer dem bort, sier motvillig ja; og vil selv oppleve frustrasjon i forholdet mellom seg og barnet - fordi et barn uten grenser aldri er fornøyd. Til slutt vil han kjøpe Hurtigruta, eller reise på ferie til månen...