Inspirert - Hurra for far som omsorgsperson!

[solstråle69]

Jeg lurer på følgende:

 

Vet et samlivsbrudd - er det helt naturlig for dere med 50/50 deling? Ev at det er like naturlig at far får hovedomsorgen som at mor gjør det?

 

Hadde det vært helt greit at far tok barnet med seg og flyttet til en annen kant av landet?

[Berta_78]

I prinsippet: Ja.

I praksis om det hadde hendt meg: Ikke F (begge scenarier)

[Groosalugg]

Jeg mener det er helt greit med 50/50 ja. Dessverre ønsker ikke min X å ha barna så mye. Jeg synes også det er like naturlig at far har hovedomsorg som at mor har det. MIn samboer har hatt hovedomsorg for sin datter i mange år. (Nå har de 50/50 da. Når det gjelder å flytte til en annen kant av landet mener jeg at det aldri er greit uansett om det er mor eller far som gjør det.

[Gjest Filifjonka]

Vet et samlivsbrudd - er det helt naturlig for dere med 50/50 deling? Ev at det er like naturlig at far får hovedomsorgen som at mor gjør det?"

 

Selvsagt. Jeg håper jo å slippe samlivsbrudd, selvfølgelig, men jeg kan ikke se at jeg, om det skulle skje, har noen større "rett til barna" enn faren. Naturligvis unntak for situasjoner med rus, mishandling og overgrep.

 

"Hadde det vært helt greit at far tok barnet med seg og flyttet til en annen kant av landet?"

 

Nei. Men det er ikke greit at mor gjør det heller.

[NÅerallenickopptatt]

Ved et ev brudd hadde JEG villet og ønsket hovedomsorg...men for barnas del ville jeg gått med på 50/50..

Er en annen sak det med flytting. Synes ikke om at hverken mor eller far flytter langt unna etter et brudd. Er tilhenger av kontiunitet for ungene, så langt det er mulig.

[Ugl@]

Nå er det lite sannsynlighet for samlivsbrudd her, men skulle det skje så ville vi delt omsorgen til barnas beste, om det hadde blitt 50/50 vet jeg ikke, men ikke umulig. Det hadde ikke vært greit om noen av oss hadde flyttet med barna til en annen kant av landet. Ikke engang ut av kommunen her.

 

[ellen-propellen]

Om det skulle bli samlivsbrudd her så hadde han vært heldig om hadde fått annenhverhelg og en kveld i uka. Men han er ufør og i perioder kan han ikke ta seg av barna pga sykdommen.

Ang å flytte til en annen kant av landet så aldri i livet! Det er faktisk bare stygt gjort mot barna syns jeg.

 

Men som ett innspill i den generelle debatten: Om dette er mor eller far som har hovedomsorgen syns jeg spiller liten rolle. Jeg kjenner like mange fedre som burde hatt hovedomsorgen som mødre som har den. Men jeg syns 50/50 virker utrolig styrete for barna. Jeg syns de skal få lov til å forholde seg til ett hjem,en barnehage,ha grei reisevei til skole/fritidsaktiviteter/venner osv.

[Ugl@]

Ved delt omsorg bør vel helst foreldre bo i samme kommune/ gjerne skolekrets for barnas del. Da er det ikke stort problem å ha to hjem for barna hvis foreldrene greier å samarbeide godt.

[ellen-propellen]

Hvordan det påvirker barna med to hjem og 50/50 deling er vel fortsatt for tidlig å si noe om? Dette er vel fortsatt "nytt" og storparten av disse barna er vel ikke voksne,etablert med egne familier osv enda?

Det er fortsatt mange familieterapauter/ psykologer og andre eksperter som ikke anbefaler dette. Man kan se de i media innimellom:-)

[Ugl@]

Joda, men jeg tror at det er lettere hvis foreldrene bor nært og har et godt sammarbeid seg imellom. Både med tanke på barnas hverdag sosialt og med forutsigbarheten og tryggheten en slik ordning kan gi i det lange løp. Forutsetter at foreldrene faktisk er på talefot og at barna blir hørt om ordningen blir for stressende. Da kan kansje andre alternativer vurderes.

Jeg vet om noen som byttet på å bo i huset der barna bodde, han jobbet slik at han var borte i flere uker av gangen, da flyttet moren inn og så hadde hun en leilighet hun bodde i når han var hjemme fra jobb. Det fungerte vist utmerket for dem. Han hadde vist nok også en hytte han kunne være i når han ville ha "fri" i feriperiodene sine.

[ellen-propellen]

Jo,jeg kjenner også noen der ungene beholdt huset:-D og tanken er jo bra.Disse foreldrene jeg tenker på hadde og da 50/50 omsorg,men ikke i hele uker.Det var to uker med like dager og to uker med ulike dager. Helt villt.Jeg ble fullstendig svimmel når de fortalte det.Og de hadde barnehagebarn!

Men det fungerte for de voksne.

Og det er der jeg tror problemet ligger.Vi voksne foruserer mye på å ha det fint, at det skal fungere osv for oss.Er foreldrene lykkelige- så er barna lykkelige teorien.Jeg vet ikke om jeg tror den alltid stemmer.For det er mange rare avtaler der ute- og de går ut over barna desverre.

[solstråle69]

Det er jeg enig i, Ellen F!

 

At "hvis mor har det bra, har barna det bra" - er det største våset jeg hører!

 

Selvfølgelig er det bra at foreldrene har det fint, men det er absolutt ikke dermed sagt at barna har det bra!

[winneboo]

Jeg tror man må se ann barna. For noen barn kan 50\50 være positivt, men for andre kan det være negativt.

Dette må man nesten se ann ved et brudd.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg mener at man skal følge den omsorgsfordelingen som har vært i hjemmet før samlivsbruddet. så har mannen vært hovedomsorgsperson før bruddet burde han også være det etter bruddet, har kvinnen vært hovedomsorgsperson før bruddet burde hun være det også etter bruddet. og har de delt likt på omsorgen om barna burde 50/50 være en naturlig løsning.

 

 

 

[Gjest]

Heldigvis er et brudd temmelig usannsynlig her i huset, men om det skulle skje, så er jeg absolutt for en 50/50-deling. Vi deler jo allerede veldig mye av omsorgen og arbeidet, så hvorfor ikke ved et evt. brudd også.

 

Ang å flytte til en annen kant av landet: Ikke ok. Absolutt ikke.

[solstråle69]

Betyr det at det kun er den som er "hjemme med barna" som er omsorgsperson? Betyr ikke det å sørge for økonomisk trygghet for familien noenting?

 

Og hvordan regner du hovedomsorgspersonen i en "vanlig" familie i dag, hvor begge foreldrene jobber og barna er i bhg?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Vi har så vidt snakket om det, og vi er begge enige i at vi ikke ønsker en 50-50 deling av hensyn til barna, og at vi ikke ville splittet ungene. Selvsagt ønsker jeg mest tid med barna våres, men det gjør han også. Så i vårt tilfelle vet jeg ikke helt. Uansett ville det å flytte til en annen kant av landet vært uaktuelt. Om jeg i et anfall av galskap skulle finne på å ville det, skulle han fått barna fordi jeg ikke ønsker å rive dem opp med roten flere ganger. De har alt byttet skole/bhg en gang, det holder. Deres behov kommer tross alt foren mitt ønske.

[2søtesmåh]

Ja, selvsagt. Jeg ville gjerne hatt barna hos meg hele tiden, men vet at det hadde nok mannen ønsket også..

 

Hos oss hadde det blitt 50/50 deling på papiret, men hadde praktisert som om jeg hadde hatt hovedomsorgen i et år og mannen i neste..Evt byttet etter 6 mndr..Så hadde ungene sluppet og flyttte så mye, samt at vi er enige om at vi evt skal hjelpe hverandre slik at den som flytter ut finner et sted så nært at barna sokner til samme skole, samme hvem de bor til:o)

 

ET far/sønn eller far/datter forhold er vikrelig på et helt annet nivå enn mamma/sønn og mamma/datter synes jeg..Er på en måte mer "ekte"....Han er villig til å ofre sitt liv for våre barn, men i bunn og grunn har han ikke annet "Bevis" på at de ER hans enn mine ord....Og det må vi tenke på..Mannen har ingen "fysiske" bånd som "Modner" de underveis i graviditeten som vi kvinner har, alikvel ser man at mannen er LIKE glad i sine barn som kvinnen...SÅ at han er like god omsorgsperosn som meg er jeg ikke tvil om...Og personlig så vet jeg av flere menn som har, om ikke adoptert, vært og FORBLITT farsfigur (også der biofar er med i bildet) til sin kjærestes tidligere barn,- også ETTER brudd...Vet ikke av en eneste kvinne som er mamma for sin kjærestes tidligere barn på samme måte..Ihvertfall ikke ETTER brudd...

[*dum&deiLig*™]

Jeg er ikke enig med deg at det er mer ekte relasjoner mellom far og sønn/datter en mor og sønn/datter. Det krever ikke mer å bli glad i barnet fordi far ikke har hatt barnet i magen. Skal det liksom være fantastisk at faren knytter bånd til barnet basert på at mor sier at barnefar er faren?? Hallo, klart han er faren (med mindre du har vært utro).

 

Når det gjelder stepappa/stemor, må du ta med i betraktningen at menn stort sett er enklere å ha med å gjøre en damer. Mange damer her inne godtar jo ikke at man har bilder av ex'en til mannen, eller at de har kontakt feks på facebook. Hvordan skal man da kunne opprettholde en god relasjon til sitt stebarn?

[2søtesmåh]

Jeg fant bare ikke annet ord en "ekte":.Det var av mangel på noe bedre

 

For kvinner så er det mer "selvsagt" at barnet er/blir elsket. VI har kjent det vokse fra dag en. Jeg tror at menn har enklere for å akseptere og elske et nytt barn, uansett om det er hans eller ikke, på en annen måte enn kvinner....JEg ser også at menn ofte må LÆRE hvordan håndter barn, på en annen måte en kvinne som "har det i seg"...Om det er genetisk eller pga lek med dukker da vi var små, vet jeg ikke..Men den innsats mange menn legger i og bli kjent og lære seg "Barn" er imponerende noen gang....Jeg har sett en mann bytte bleier tre gang på kort tid, han fikk det IKKE Til, babyen tisset gjennom med en gang, og han prvøvde på nytt og nytt..Og fikk det til til slutt.:Ikke tale om han skulle ha hjelp..DETTE ville han lære... Jeg har sett menn spørre om ungen ikke kan tilvennes flaske (at mamma pumper om hun da ammer) slik at HAN skal få ta nattemating han også.......Eller for at han skal kunne være lenger enn et par timer sammen med ungen sin,-alene, uten at mamma MÅ komme og mate....Vi kvinner må bare innse at vi er ikke bedre, heller ikke dårligere, omsorgsperson enn mannen....DERFOR trekker jeg frem slike forhold.....Om vi tenker oss om så er det nemmelig ingen verdens ting som sier at far er dårligere valg som hovedomsorgsperson enn mamma,- ikke på det grunnlag at han er mann ihvertfall...

 

Je, vi kvinner er nok særere, og vanskeligere på mange måter..Og det er nok også grunnen til at jeg har inntrykk av at menn etter brudd oftere har kontakt med "stebarn" enn en kvinne....Og det er også derfor jeg tror det er blitt "selvsagt" at mamma skal være den med hovedomsorg etter brudd, og jeg tror det også er DER skoen trykker mest når det kommer til å være mot "tvangsdeling" av svangerskapspermisjonen....

[*dum&deiLig*™]

Jeg er fremdeles ikke enig med deg. For meg er det en selvfølge at mannen deltar på lik linje med meg på alt. Jeg synes ikke at han er "flink" fordi han tar seg av sitt eget barn, ei heller blir jeg "imponert" over at han vil bli kjent med sitt eget barn. Det er dessuten ingen selvfølge at mor umiddelbart får et nært bånd til sitt barn. Det er gjerne fysiske problemer for mor under graviditeten, ammeproblemer, fødselsdepresjoner, mye nattevåk for mor osv som gjør mor utslitt. Det skulle bare mangle at mannen ikke tok sin del, han har tross alt ikke gått gjennom den fysiske delen av å få et barn som, iallefall jeg, merkes veldig godt på kroppen og det tar lang tid før man er restituert igjen.

 

Min mening er at personlighet, ikke kjønn, som avgjør hvilke bånd man får til sine barn.

 

Når det gjelder permisjon er utfordringen at ikke alle familier er A4, og derfor mister store deler av permisjonen fordi feks far (eller mor) ikke har mulighet til å ta permisjon.

[n74]

Jeg kjenner en familie hvor stemor fortsetter kontakt med barnet etter samlivsbrudd. Faktisk så ber mor ofte ex-stemor om hjelp fremfor far. Far har evnen til omsorg, men en noe vinglete vilje (så da kan man kanskje diskutere evnen også). For oss rundt står det helt klart at han har et godt forhold til barnet takket være det som nå er ex-stemoren.

 

Så alle familier er forskjellige - jeg mener at barnets beste er så mangt, dessverre er de voksnes håndteringsevne som ofte ødelegger.

[Gjest]

Jeg hadde ikke syntes det var greit at far flyttet med barna, eller at jeg gjorde det for den saks skyld. Jeg har selv vokst opp med foreldre som bodde veldig langt fra hverandre og vil gjøre alt i min makt for at barna våre aldri skal måtte oppleve det.

 

Ellers er jeg ikke så glad i 50-50 deling. Så en av oss måtte hatt barna boende fast hos seg. Jeg tror det måtte blitt den av oss med den beste livssituasjonen i forhold til å ta seg av barna.

[barbalib har to fine gutter]

Mannen min og jeg har delt det meste 50/50, men ved et eventuelt brudd, hadde jeg ikke ønsket å dele den daglige omsorgen på denne måten. Jeg tror ikke det hadde vært den beste løsningen for sønnen vår, rett og slett. Jeg er litt enig med kakledama i at den med den best egnede livssituasjonen bør ha hovedomsorgen.

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

når jeg sakker om omsorgsperson så snakker jeg om den personen som er mest sammen med barna.

 

om en av foreldrene jobber, trener, er med i politkken og ute og fester og derfor ser barna sine 1 kveld i uken. så syns jeg det er mest forsvarlig ovenfor barna at de i størst murlig grad får beholde den andre som faktisk har tatt seg av dem ved et samlivsbrud. slik at overgangen blir minst mulig.

 

om begge foreldrene jobber, deler på å ta seg av barna og deler på omsorgen, så er det naturlig at de deler mer likt når det blir slutt også.

 

det er flust av familier der den ene henter og leverer i barnehagen, er sammen barna på morningen og på ettermiddagen, mens den andre jobber eller gjør andre ting. hvorfor skal den som ikke ser barna noe serlig under ekteskapet plutselig få et akutt behov for å ha de 50/50 ved et brudd. personen kjenner jo nesten ikke barna sine og barna kjenner jo nesten ikke den personen.