Trenger råd ang. venninne. (lang)

[Plutten ~Fødeklar~]

En av mine beste venninner har forsøkt leeenge å blir gravid, uten hell. Dette har vært såpass sårt for henne (naturligvis) at da jeg ble gravid gruet jeg meg litt til å fortelle henne det. Da vi fortalte det fikk vi et kjølig gratulerer og så har vi egentlig ikke snakket noe mer om det, hun forklarte at hun helst ikke ønsket at vi snakket om graviditeten med henne eller når hun var i nærheten, at hun selvfølgelig var glad på våre vegne, men at hun nå følte det ekstra sårt at de ikke hadde blitt gravide da dette er hennes høyeste ønske.

 

Jeg har syntes det har vært litt trist å ikke kunne dele ting med henne da vi har delt det meste før, men ønsker å respektere at hun har problemer med å forholde seg til det. Har bare sagt at hun skal si ifra eller spørre om hun endrer mening, og latt det ligge med det.

 

I begynnelsen av svangerskapet var jeg veldig kvalm, og gikk ned 6 kg, deretter hadde jeg en bra periode før jeg fikk masse vonde kynnere, null energi, masse leggkramper, restless legs, søvnløshet, svimmelhetsanfall og begynnende bekkenløsning. Dette er ikke noe jeg klager over til vanlig (tror jeg), men spør noen så sier jeg det som det er. Jeg sier ikke at alt er bra, for så i neste øyeblikk ikke kunne være med div. ting fordi formen ikke tillater det.

 

Jeg ble derfor både lei meg, såret og frustrert da venninnen min kom her for litt siden og sa at jeg aldri burde blitt gravid eller ønsket meg barn når jeg ikke var villig til å lide litt for å bære det frem. Stort sett koser jeg meg masse med å være gravid, og jeg anser meg selv som heldig med hvordan svangerskapet mitt har forløpt, men det er enkelte dager som ikke er like lette som andre.

 

Jeg har prøvd å ta det opp med henne og forklare, men da blir hun bare sint og sier at jeg ikke respekterer avtalen vi hadde om å ikke snakke om det. Så nå lurer jeg på om noen av dere kloke damer har noen gode råd å komme med for hvordan jeg kan få snakket ut med venninnen min? Jeg sitter nå med følelsen av at det kun er hennes følelser man skal ta hensyn til og som er viktige, men for at vennskapet skal holde må det jo være en viss grad av likeverdighet mener jeg. Og en annen ting er at vi kan unngå graviditeten som samtale emne og at hun kan overse den voksende magen min nå, men om 10 uker har jeg termin og da forhåpentligvis også ei lita jente i armene, og hvordan vi da skal klare oss vet jeg ikke, ikke like lett å overse en baby, men kanskje det endrer seg når vesla melder sin ankomst. Og selvfølgelig kan jeg jo dra på besøk uten barn, men synes det er fryktelig trist at jeg i det hele tatt må vurdere det.

 

Så jeg håper virkelig på noen råd for hvordan jeg skal få løst dette. Jeg skjønner at det må være veldig tungt for henne at de ikke har blitt gravide, men vi andre kan ikke legge opp livene våre kun for at hun ikke skal bli mer lei seg pga. det. Jeg vil påstå at vårt barn er like ønsket selv om vi ikke har prøvd i flere år, og det er derfor veldig sårende når en av mine beste venninner kommer og sier at jeg aldri burde fått barn.

[Super-Mish]

Jeg synes du formulerer deg veldig fint her, så du kan jo f. eks. skrive et brev til henne med omtrent samme form og innhold?

[LiMette og lillegutt]

Dette syns jeg faktisk er utrolig dårlig av venninnen din. Min søster var i samme situasjon som deg, og gruet lenge for å fortelle denne ufrivillig barnløse venninnen vår at hun var gravid. Hun fortalte det til slutt, og fikk varme gratulasjoner og beskjed om at min søster ikke måtte føle på det selv om denne jenta ikke ble gravid selv. Ja, det var sårt for henne. Men gode venner klarer likevel å glede seg på andres vegne.

 

Nå var jo hele tiden min søster innstilt på å ikke "gni det inn", altså all babypraten gjorde hun unna så godt det lot seg gjøre med andre venninner. Barnløse er uansett ikke så interessert i å høre om gulpekluter og vognmerker, så dette syns jeg er greit å gjøre uansett. Men det må være lov å glede seg til å få barn, og å kunne nevne på enkelte store ting i forbindelse med svangerskapet til nære venner likevel. Denne venninnen fikk beskjed om hvilket kjønn som var ventet etter endt ultralyd som alle de andre venninnene, og sa at hun satte pris på det. Hun ville rett og slett følt seg utelatt hvis hun ikke hadde fått beskjed.

 

Jeg forstår utrolig godt at dette er et sårt tema, men syns denne venninnen din setter noen merkelige kriterier for forholdet deres. Hvordan skal du kunne ha et forhold til henne uten å nevne ditt eget barn? Syns dette var en merkelig avtale, og kan ikke skjønne at den skulle gjøre saken noe enklere for venninnen din heller. Hun vet jo at ungen finnes, og at den er en stor del av ditt liv, uansett om dere prater om det eller ikke.

 

Det at hun sier at du ikke skulle fått barn fordi du ikke "tåler" plagene i svangerskapet er bare tull. Det må gå an å sette seg inn i andres situasjon fordi om hennes er kjip. Syns hun virker umoden, og litt sånn "struts" som stikker hodet i sanda. Det er noe med å akseptere en situasjon, og prøve å gjøre noe med det istedet for å skyve alt og alle fra seg. Ja det er sikkert grusomt for henne, men hun ville jo unektelig fått det bedre om hun hadde klart å ha en annen innstilling.

 

Usikker på hva du kan gjøre med dette, sannsynligheten er nok stor for at hun lukker ørene hvis du prøver å legge fram saken fra ditt ståsted. Det virker som om hun har bestemt seg for at dette skal bli en umulig greie rett og slett. Jeg ville sett an situasjonen. Hvis det ikke bedrer seg etter at barnet ditt er født, ville jeg revurdert vennskapet. Du må tenke på deg selv også, og barnet ditt kommer jo tross alt først. Fortell henne at du er glad i henne, men at du ikke kan ha et vennskap der du er bannlyst om du skulle nevne barnet ditt.

 

Masse lykke til:)

[Håpefull77]

Hei

 

Huff, jeg har vært litt i samme situasjon som venninen din, bare at jeg har hatt 5 spontanaborter. Holdt på siden 2007, ingen barn enda, men 12 uker på vei nå!

Vet at mange ikke har ville fortelle meg at de er gravide, fordi de vet hva jeg sliter med. Men da blir jeg faktisk skuffet over at de ikke vil dele gledene sine med meg. Må innerømme at det var tøft med 4 gravide kollegaer, 2 med termin samtidig som jeg skulle ha hatt.

Men alle er vi forskjellige, har ikke noe råd, annet enn et råd til venninen din. Man kan ikke grave seg ned i sin egen ulykke og ikke unne andre det man ønsker seg selv. Da får man det enda mer forferdelig. Og vil etterhvert miste mange rundt seg.

Håper det ordner seg for dere!

[Gjest Mentha]

Jeg tenkte på akkurat det samme som Super-Mish da jeg leste innlegget ditt. Skriv et brev hvor du forklarer som du gjør her, at du ikke mener å dytte graviditeten på henne, men at du samtidig må få lov til å være glad for din egen del, og for den lille som snart kommer.

Du strekker deg veldig langt for å fortsette vennskapet med henne, og da håper jeg hun er villig til å hjelpe deg litt på vei.

Det er veldig trist at en så koselig ting skal komme mellom et godt vennskap, men samtidig forstår jeg begge sider veldig godt. Det er ikke lett for noen av dere!

 

Håper det ordner seg for dere, og at dere kan få pratet ut på et vis om alt. Jeg ville forsøkt med et brev, du er flink til å skrive, og hun får samtidig ro på seg til å fordøye alt du vil si uten at hun må reagere på det med en gang.

 

Lykke til!

[3barns-mamma <3]

Kanskje du kan anbefale henne å ta bidronning gele? Det har hjulpet på folk som har slitt i mange mange år med å bli gravide har gode erfaringer med dette selv også

 

[mamma til lillingen]

Kjenner til problemet, bestevenninna mi og mannen har prøvd i 2-3 år å få barn, de har vært sammen i 9 år, like lenge som jeg og sambo. Vi har ikke "prøvd" men da sambo fylte 30 i mars så slutta vi helt med prevansjon, for han vil være en ung far, hvertfall ikke så mye eldre enn det han er nå. Så etter noen uker var jeg plutselig gravid. Nok om det.

 

Bestevenninna mi, som jeg har kjent siden første klasse, tror jeg har hatt det litt tøft, uten at hun har sagt noe. Det har vært mange kvelder med gjengen hvor jeg har blitt litt utestengt, de skal drikke vin, dra på byen osv, men det har nå forsåvidt vært ok, ingen av de har barn, det er vel sånn det er å være først ut.

 

Men har aldri blitt konfrontert med noe sånt du sier. Jeg mener at du har rett til å si i fra, du er jo deg, og må fortsette med det, selv om du er gravid! Selv om dere har en avtale om å ikke snakke om det, så må det jo gå an for henne å skjønne at det er graviditeten som er grunn til at du er i dårlig form. Og at det ikke bare er fryd og gammen å være gravid, selv om ikke liker å ha vondt og være kvalm, så betyr det jo ikke at babyen ikke er ønsket!

[Fru.Antonsen]

Hadde dette vært min venninne hadde jeg følt at jeg ikke betydde stort for henne og at hun selv var veldig egosentrisk. Hele verden rundt henne kan ikke gjemme seg fordi andre får det til på uante måter og hun ikke får det til. Hun må bare lære seg å være empatisk og heller være glad på deres vegne. Ødelegger mye av venninnefaktoren når det som er det største i livet til den ene må ties! Slike energityver trenger man ikke rundt seg, hvertfall ikke når man er gravid og har lite overskudd av energi ellers heller.

[Plutten ~Fødeklar~]

Tusen takk for gode kommentarer og råd. Ja, jeg synes det er vanskelig å leit, dette er en person som betyr mye for meg og som jeg har hatt kontakt med helt siden barndommen. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, og bare det å vurdere å kaste vrak på vennskapet er ikke noen god tanke. Tenker jeg kanskje skal prøve å skrive et brev som flere her har foreslått, må bare være veldig nøye med formuleringene.

 

Hun er i utgangspunktet ikke noen egoistisk person, tror bare at dette har vært så fryktelig vanskelig for henne. Mens andre barn har ønsket å bli brannmenn, sykepleier, dyrlege o.l. har hun alltid ønsket å bli kone og mor. Samtidig som jeg ser det er vanskelig for henne, skjønner jeg det ikke helt når hun ikke en gang ønsket å vite om barnet var friskt eller hvilket kjønn det var på U.L. Dette er det største som har hendt meg, barnet er veldig ønsket og vi gleder oss noe enormt til å bli foreldre. Selvfølgelig går vi jo litt i vår egne lille boble, men har prøvd å ta hensyn så langt det lar seg gjøre. Har forsøkt å prate med henne flere ganger i det siste, med det samme negative resultatet. Skal prøve å skrive det brevet, men hvis hun fremdeles er like kald og negativ (forventer ikke at hun skal snu helt om, men at hun ihvertfall bryr seg nok til å ville vite om barnet er friskt eller ikke, og at hun tåler å høre hvis jeg ikke er i form en dag), kommer jeg til å gi beskjed om at vi ikke kommer til å se så mye til hverandre fremover. Ikke i den forstand at jeg ikke lengre vil ha henne som venninne, men fordi jeg ikke vil bli tvunget til å dra til venninner uten vesla. En ting er at f.eks mannen min passer henne et par timer fordi jeg trenger å komme meg ut litt, en annen ting er når noen krever det.

[<3 Tredjegangs <3]

God idè å skrive et brev. Trist at det behøver å være slik med en såpass egentlig god venninne. :-/

 

Jeg ville nok også ha nevnt at hun må huske på at hun blir nok gravid en gang hun også. Syns hun det ville vært riktig av deg å stille samme krav om taushet til henne, når alt er nytt og spennende, slik hun gjør til deg? Hadde nok også spurt om hva hun tenkte å gjøre når babyen din blir født.

 

For min del hadde jeg neppe holdt på en slik venninne - uansett hvor lenge vi hadde vært venner! Syns man skal klare å ae forbi sine egne sorger og unne vennene sine alt godt uansett.

Jeg hadde min 2. spontanabort -veldig planlagt, veldig ønsket- samtidig som min beste venninne tok selvbestemt abort. Jeg bærer ingen nag til henne fordet. Det blir for smålig, syns jeg!