Jeg har vert utro, og har vannvittig dårlig samvittighet..:(

[Anonym bruker]

For en stund siden var jeg i en veldig stresset situasjon. Jeg ble mobbet på jobben, slet med utrolig mye på en gang. Og oppå det hele hadde jeg og samboeren min en veldig dårlig periode. Vi hadde lite sex, pga at vi begge var veldig slitne, hadde mye å tenke på. Jeg var så dum at jeg var utro.

 

Jeg hater meg selv for det jeg har gjort. Og den dårlige samvittigheten er forferdelig å gå å bære på. Nå etter jeg har blitt gravid med samboeren min føler jeg at den dårlige samvittigheten har blitt verre. Jeg vet nå at det er samboeren min jeg vil leve sammen med. Og vet at jeg vil såre han vannvittig vist jeg hadde fortalt ham det. Vil så gjerne at vi skal fortsette å være sammen, og nyte det at vi skal bli foreldre. Men hele tiden kommer denne gnagende samvittigheten min. Har ikke delt dette med noen.

 

Jeg elsker samboeren min over alt og vet at jeg aldri vil kunne gjøre dette mot ham igjen.

[Anonym bruker]

Hør hva du sier... Du kommer til å gjøre det igjen. Fæn meg dummeste unnskyldninga for utroskap jeg har hørt. Åå jeg ble mobbet, stakkars meg! Men hvis jeg knuller en annen, sviker mannen din og trør på hans følelser å ja da, først da blir alt bra igjen.

 

Gud du er tett i hue! Håper din barnslige dritt oppførsel ødelegger forholdet ditt.

 

Og du bør si til han at du har knullet en annen og gjøre det slutt. For dette er dummeste jeg hae hørt.

 

Patetisk og barnslig!

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg ikke kan undskylde det jeg har gjort på noen måte. Det jeg har gjort er utilgivelig, Jeg vil ikke undskylde utroskapet med at jeg gjorde det fordi jeg ble mobbet. Jeg elsker mannen min, og at jeg var så dum at jeg den ene dritt kvelden klarte å være utro kan jeg aldri tilgi meg selv for.

Jeg beklager at jeg prøvde å lufte de patetiske og barnslige tankene mine her.

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg ikke kan undskylde det jeg har gjort på noen måte. Det jeg har gjort er utilgivelig, Jeg vil ikke undskylde utroskapet med at jeg gjorde det fordi jeg ble mobbet. Jeg elsker mannen min, og at jeg var så dum at jeg den ene dritt kvelden klarte å være utro kan jeg aldri tilgi meg selv for.

Jeg beklager at jeg prøvde å lufte de patetiske og barnslige tankene mine her.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke lett å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon, hvordan ville du selv ha hatt dersom det var han som hadde vært utro? Hadde du ønsket å vite det og samtidig kanskje miste all tillit til han eller ville du ønsket å leve i uvisshet om det aldri hadde skjedd igjen?

 

Ja skjønner godt du har dårlig samvittighet, og det vil nok hjelpe deg å kunne få fortalt det til han, men vil det være like godt for han? Vil det ødelegge ventetiden på et barn for han? Vil han kunne tro at noen andre er faren? Dersom du sier det er du klar for å være alene?

 

Tror nok ingen kan gi deg noe godt svar på hva du skal gjøre, på sett og vis er det jo en fin "straff" å leve med den dårlige samvittigheten din. Jeg klarer ikke en gang å bli enig med meg selv om hva jeg mener er best, og jeg er av den oppfatning av at ærlighet varer lengst, men i denne situasjonen er jeg usikker rett og slett fordi jeg føler det straffer feil person.

[Anonym bruker]

Jeg vet rett og slett ikke. Syns det er vanskelig å sette meg inni hvordan det hadde vært visst det var han som hadde vert utro. Jeg hadde blitt vannvittig skuffa. Og tillitten hadde vert helt borte. Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. Jeg venter barn med mannen jeg elsker, og jeg vet at han elsker meg også. Jeg har vel bestemt meg for å ikke si noe om det og leve med denne forferdelige samvittigheten min.

 

Om jeg fortalte det til han hadde det letta mitt hjerte men da hadde jeg også påført ham mye vondt. Det har jeg ikke lyst å gjøre nå når vi skal bli foreldre og har så mye kjekkt i vente. Jeg har det veldig vondt med meg selv, men det får jeg bare leve med. Det vil jeg vel si jeg har fortjent etter det jeg har gjort. Tusen takk for svar. Trengte å få lufta litt tror jeg.

[Anonym bruker]

Jeg fikk vite for et par år siden at min da kommende mann hadde vært utro. Ikke fordi han sa det selv, men fordi jeg fikk en telefon fra hun damen han hadde vært utro med. Lang historie, og mye følelser. Vi gikk til parterapi, og nå er vi gift. (skal sies at jeg fikk vite om utroskapen et par mnd før bryllupet)

Jeg klarte ikke å se for meg et liv uten han, og han følte det samme. Jeg har alltid vært sterkt mot utroskap, for all del!! Men jeg mener også at alle kan gjøre en feil. Han angrer seg veldig og klart at det har tatt tid å jobbe opp igjen tillitt til han, men jeg syns det er verdt det. vi står sterkere enn noen gang!

 

Det beste er at du forteller det syns jeg. Du vil ikke gå rundt å gnage på dette i deg selv for alltid.