Min samboer oppfører seg mer eller mindre perfekt, MEN...

[Anonym bruker]

han har ikke alltid gjort det. Vi har hatt store problemer i forhold til våre totalt forskjellige væremåter. Mens han har slitt meg ut med en ytterst egoistisk og manipulerende oppførsel så har jeg i mange år prøvd å diskutere, finne løsninger, tilgi, tilgi og atter tilgi - en ganske selvutslettende væremåte.

 

Vi har gått i terapi, og selv der sleit han ut terapeuten (i beg. før hun fikk has på han).

Jeg stoler ikke på han lenger. Han sier at jeg kan gjøre det, men forstår ikke at det ikke bare er noe jeg kan bestemme meg for å gjøre.

 

I våres glapp de siste følelsene følte jeg. Jeg er jo glad i han ennå, men mest fordi han er far til mine barn og vil alltid være en del av mitt liv. Men ikke noe mer. Klarer ikke å føle noe annet enn bitterhet og anger for at jeg har gitt og gitt og han har tatt og tatt og har hele tiden ville hatt mer.

 

Nå går dagan og vi snakker sjelden sammen etter barna har lagt seg. I helgen tar jeg meg sammen og steller i stand koselige stunder for familien. Det virker som om han tror alt er bra da, og skjønner "ingenting" når kvelden kommer og jeg er tilbake til "meg selv" - gidder ikke å prate, fortelle, ha det koselig, interessere meg for han osv.

 

Jeg har fortalt han at jeg tror vi er kommet til veis ende. Jeg har sagt hva jeg føler. Han blir bare lei seg og vil ikke høre. Jeg er økonomisk avhengig av han og kan for tiden, av flere grunner, ikke jobbe (jeg vil, men kan ikke). Derfor er det ikke bare for meg å pakke sakene.

 

Jeg klarer ikke alene (er ganske svak etter mange år som har brutt meg ned psykisk) å ta han for meg og si at det er helt slutt. Men han gjør det jo ikke. Han sitter foran youtube hver kveld og hører på sanger - det er det eneste han gjør. Og så snakker han noen ganger til meg som om alt er normalt.

 

Og nå gjør han alt perfekt. Rydder, vasker, lager mat, oppfører seg "pedagogisk" med ungene - gjør alt som han skal liksom. Og derfor tillater han seg også å si at det er jeg som har et problem nå, ikke han. Det var kanskje han før, men nå er det meg.

 

Jeg blir så kvalm av alt dette. Han måtte altså vente helt til jeg var psykisk ferdig-utslitt før han begynte å være voksen, uegoistisk osv.

 

Er det dårlig gjort av meg å ikke orke mer? Han mener at jeg bør gå til psykolog for at vi skal få det bra igjen. Men jeg kan bare ikke skjønne at følelsene mine skal komme tilbake kun fordi jeg går til psykolog. Og har jeg egentlig lyst til å jobbe så mye med meg selv for å ordne opp, når jeg faktisk ikke er sikker på at han "holder" i lengden. Lurer jo på inni meg om han hadde falt tilbake i gamle vaner, om jeg hadde kommet meg på beina igjen.

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Les det du har skrevet 3 ganger.Marker det som du synes er verst og tenk at din bestevenn eller din datter hadde fortalt deg dette.

Hva ville DU rådet henne til?

 

[Anonym bruker]

HI

Trenger ikke å lese engang...jeg vet så altfor godt hva mitt råd hadde blitt.

Dra, dette kan du klare, dette går bra!

 

Men hvorfor klarer jeg ikke da å gjøre det? Hvorfor er det så vanskelig å ta tak i sin egen situasjon? Jeg tror jeg er litt "svak" og veldig redd. Redd for å gjøre feil, redd for å såre han, redd for å såre barna. Redd for å angre. Redd for å være alene. Redd for det meste.

 

Det verste var at jeg fikk dette rådet selv for mange år siden, men valgte å ignorere det da jeg syntes synd på min mann (og på den tiden elsket han mye). Syntes synd på min mann fordi han har alltid vært det sorte får i sin familie og visste at de kom til å dømme han nedenom og hjem om forholdet vårt gikk dukken.

 

Jeg er også redd/lei meg for at han endelig har skjerpet seg, men at det er jeg som ikke klarer mer. Føler at det er jeg som ødelegger forholdet, familien osv.

[Anonym bruker]

Det er helt naturlig å føle at dette blir din feil fordi du må ta valget og stå for det med alle konsekvenser.

Men du må bestemme deg rett og slett!

Livet er kort og i bunn og grunn er det du som bestemmer åssen du vil ha det!

Jeg var deg for 4 år siden..Og trodde ALDRI jeg skulle klare det.Men det gjorde jeg.Ungene har det kjempe fint og jeg har en ny mann som er en utrolig god mann og far!

 

Jeg så ikke før jeg satt i min egen leilighet og alt var på plass og ungene koste seg at det valget var det beste jeg har tatt for alle parter.

Husk at ungene blir større og ser mer enn det vi tror.Jeg ville ikke at noen av jentene skulle finne seg i å leve slik jeg gjør.

De som holdt meg sterk hele veien..og familien min og nære.

 

Lykke til med valget ditt!

klem

[Anonym bruker]

Hi

Det er vel det som gjør det hele vanskelig. Det synes jo ikke lenger hvor ille det var. Jeg er ute av stand til å si hvor ille det var for et år siden. Jeg vet det var på det verste for 7-8 år siden. Men de siste fem årene har det gått opp og ned, men generellt vært mye bedre. Men det er den uregelmessige dårlige stemningen som har tatt på - psykisk. Er det vanlig?

 

Men nå er liksom alt bra fra hans side. For barna og andre rundt er ting liksom åpenbart bra. Det er derfor det er så vanskelig å si at jeg drar nå, nå når alt er bra.

 

Er det rart at jeg tenker slik????