Dere som har hatt skikkelig barseltårer..

[Anonym bruker]

Hva var det dere gråt mest for? Hvor lang tid tok det før det gikk over?

 

Jeg fødte for 5 dager siden. Har nesten ikke sovet for er livredd for at det skal skje noe med babyen. Må bort å sjekke at han puster hele tiden for det soves omtrent hele tiden untatt måltidene. Tårene triller hele tiden og jeg føler meg helt hjelpesløs i perioder.

[Anonym bruker]

 

Gråt da mor kom på besøk, gråt da babyen gråt, gråt fordi jeg bare var lei. Vet ikke hvorfor, men det er nok at det er mye nytt og at man ikke kjenner barnet så godt enda. ta tiden til hjelp. Jeg fikk ikke morsfølelse skikkelig før barnet var rundt 4 mnd... Noen blir glade med en gang og alt går som en lek, mens andre trenger mer tid.

 

Jeg slurra å gråte etter 1 mnd.

[Hikken]

Hehe, jeg gråt for ALT. Fodi hun var fin, fordi hun var liten, kanskje hun kunne skade seg, og TENK på første skoldagåherrejeeemini...

Helt håpløs.. Tok måneder før det verste roa seg, er fortsatt ganske teit og nå er'a to år gammel.

[Anonym bruker]

barseltårene var værst den første uka, så gav det ganske fort.

Jeg husker jeg var så redd for at det skulle være noe galt, spesielt noe galt med hjertet. Eller at det skulle skje noe feks ulykke med meg eller samboeren min.

 

Det går over, tenk på det som hormoner i kaos.

 

sender deg en klem, ta kontakt med helsesøster, evt jordmor i kommunen hvis du trenger å snakke med noen andre enn venner og familie.

Jeg fikk pratet endel med barnepleier, det var godt:)

[Anonym bruker]

Jeg gråt og gråt da jeg så nyhetene.. en 21 åring som døde under OL.. Syns det var så forferdelig trist. Vanligvis gråter jeg ikke når jeg ser nyheter, men rett etter fødsel gjorde jeg det.

 

Jeg gråt også dersom noen kom med en småfrekk kommentar, eller dersom jeg trodde noen var irritert på meg.. hehe.. bra det gir seg etterhvert.

[Anonym bruker]

Takk Ja, har hatt samtale med jordmor mens vi enda lå på sykehuset. De avlastet meg litt på natten når jeg var alene så jeg fikk sovet. Samboeren min har også hjulpet meg mye etter vi kom hjem. Men så fort han er ute et ærend så starter det igjen. Tror ikke akkurat søvnmangel hjelper så veldig på det heller.

Er mest redd for at det skal skje noe med babyen eller at tiden skal renne fra meg og at jeg kaster bort det på de dumme tårene og tankene.

Huff, som jeg griner. Prøver ta meg sammen blandt folk men det er veldig vanskelig.

[Chupa chups]

Uff, ja husker barseltårene.

Jeg hylgrein da vi skulle hjem fra sykehuset (hadde vært der i 5 dager med verdens beste behandling), gråt hver gang lillegutt spydde fordi han hadde spist for mye mm, gråt når vi la han i sprinkelsenga første natta (han var ALT for langt unna meg, så vi flyttet han ned i vognbagen ved siden av senga vår). Grein for alt, og var sliten og frustrert over amminga.

 

Det gikk over etter en måned, når amminga gikk bedre Tror det hjelper masse å bare ta det heeeelt med ro Lykke til

[Anonym bruker]

jeg gråt fra dag tre til uke sju. var overveldet av ansvaret, fikk ikke til å amme, redd for at babyen var syk, var så ufattelig sliten osv osv.

 

Det er slitsom og litt av en omveltning i starten. Er det noen du kan snakke med, helsesøster e.l?

Går det ikke over og du får en barselsdepresjon, er det viktig du blir tatt hånd om og får hjelp. Det går selvsagt som regel over, men noen får jo depresjon og det er det viktig å være klar over slik at du kan komme ut av det med hjelp.

 

Lykke til. Det går over. Om en stund er det mindre slitsomt, du kjenner barnet ditt, du får noe tid til deg selv, du innfinner deg med situasjonen.

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

De første 2-3 ukene gråt jeg av det meste. Jeg gråt fordi han var sååå vakker, jeg gråt av de stakkars babyene på Cold Case som ble adoptert bort av mødre som egentlig ikke ville adoptere dem bort, jeg gråt av en film om italienske gangstere som drepte andre bare fordi det var gøy, jeg gråt fordi kanskje kom babyen til å få kreft når den ble større, og jeg er så heldig som har en helt frisk gutt!!!, og tenk når han blir fem år og skal lære seg å sykle!

 

Jeg er fortsatt ganske klein, og nå er småen ett år gammel. Jeg blir fortsatt veldig rørt av veldig lite, men nå griner jeg i hvert fall ikke av italienske gangstere Det blir bedre, men hvis du syns alt er veldig tungt og vanskelig, er det ikke farlig å snakke med helsesøster.

 

Lykke til, og gratulerer med baby!

[Anonym bruker]

Jeg begynte å gråte skikkelig èn gang på barsel, og sommervikarene der trodde noe var alvorlig galt... De var tydeligvis ikke helt vant til den type avdeling!

[Anonym bruker]

Jeg gråt og gråt uten egentlig å ha noen verdens grunn til å gråte. Følte meg som verdens dårligste mor, alt var håpløst.

 

Det endret seg endel for meg da jeg fikk snakke skikkelig ut med ei venninne som hadde hatt det på samme måte. Skjønte jeg ikke var alene og at det faktisk var helt normalt.

 

Det begynte å gå raskt oppover for meg etter den samtalen. Så har du noen du kan virkelig åpne de for og som forstår deg så ville jeg kanskje slått på tråden/tatt et treff :-))

 

Lykke til. Det går over, selv om du kanskje ikke tror det nå.

[Anonym bruker]

Jeg gråt fordi jeg måtte være så lenge på sykehus (1 uke) fordi baby hadde gulsot. Jeg gråt fordi jeg ikke turde reise hjem og ha ansvaret for babyen, jeg gråt forid jeg hadde så sinnsykt vondt i stingene og kunne verken sitte eller gå/stå og tisse... Jeg gråt fordi jeg ikke fikk til ammingen og måtte pumpe melk... vel, jeg gråt egentlig for alt! Syns det var en veldig stor omveltning og følte meg litt kvalt av ansvaret. Jeg sov alt for lite og jeg så for meg resten av livet uten å få sove igjen...

 

Det gikk over etter ca en mnd- ble bedre dag for dag. Det hjalp veldig å komme hjem fra sykehuset og få grått åpenlyst forran mannen min- slippe å stenge alt inne, som jeg prøvde på sykehuset (rimlig misslykka da- tror jeg hadde grått forran de ffleste til slutt...