Stor og tung, men plutselig raser tiden avgårde.. Kalde føtter noen?

[Reese]

Plutselig er vi kommet så langt som til oktober, og det er ikke mange ukene igjen til jul. Og plutselig nærmer det seg fødsel.

 

Jeg er andregangs og har slitt en del med fødselsangst. Min første datter ble tatt med KS og der og da var det det rette å gjøre. Nå går jeg til samtaler hver 14 dag for å få hjelp til å klare en evt vaginal fødsel.

Det er mitt største ønske akkurat nå å klare det, men mnd går så fort at jeg føler jeg ikke rekker å forbrede meg nok mentalt.

 

Ellers er det mange rare tanker om hvordan det skal bli med to små.(min datter er nå blitt 3)

Det er jo tøft også med en baby...Nå er jeg alene, så det blir jo litt ekstra arbeid. Men gleden overveier jo det meste. Håper bare alt går godt og at fødsel blir som jeg ønsker.

 

Har dere noen tanker? Eller er alt bare glede?

 

Klem fra

[~Babyijanuar2011~]

Jeg syns tiden går både fort og seint. Jeg tenker at det er jo ikke så lenge siden jeg satt og leste nyhetsbrev om at jeg var nå i 16 uke, og nå er jeg i min 24... Og når vi begynner å skrive oktober, og snart må legge om til vinterdekk, og spesiellt når snøen kommer, da tror jeg at jeg får litt angst. Jeg vet jo ikke hva jeg går til! Jeg er førstegangsfødende, og jeg tror at likevel hvor mye jeg leser meg opp om fødsler, ser filmer, dokumentarer, snakker med venninner, mødre, osv så kan jeg aldri være forberedt nok.

Jeg tror det eneste som hjelper er å tenke at flere millioner(milliarder) kvinner har gått gjennom fødsler i flere tusen år, og har andre klart det, så skal jeg også klare det. Det er jo faktisk dette vår kropp er skapt for :-)

Lykke til videre :-)