Så stille og sjenert at det er uhøflig

[Anonym bruker]

I helgen ble jeg presentert for en voksen kvinne som er svært stille og sjenert. Jeg prøvde flere ganger å få i gang en samtale med henne, men ble bare møtt med "ja" eller "nei". Vi var sammen i to hele dager - og ikke en eneste gang åpnet hun en samtale. Jeg kan helt sikkert telle antall ord hun sa på to hender.

 

Må jo si at jeg tidvis lurte på om hun var sur, men jeg tror mer at hun bare er sjenert. Men går det virkelig ann å være såååå sjenert. Synst det er vanlig høflighet jeg å føre en samtale eller iallafall svare høyt og tydelig når noen spør.

Jeg (og flere) satt igjen med en følelse at hun var veldig uhøflig. Hun turde jo ikke takke for maten.

 

Er det virkelig mulig å være så sjenert?

[Anonym bruker]

Ja det tror jeg er fullt ut mulig! At noen er så sjenerte at de virker overlegne og/eller uhøflige.

[Anonym bruker]

Skulle ønske at langt flere var stille og sjenerte. Er så lei av pratesyke damer at jeg spyr snart.

[Anonym bruker]

Men er ikke det noe voksne mennesker da må jobbe med?

Hvem vil vel virke som overlegne eller uhøflige?

 

Skal jeg hale ord ut av henne - og jobbe med saken? Skal jeg la henne åpne seg i henne tempo?

Og da er mitt spørsmål; Hvorfor skal jeg jobbe så mye med dette? Gidder da ikke snakke til en person som er for sjenert til å svare.

 

Dette er et nytt familiemdl. Min manns bror sin nye samboer....Ser at hele min svigerfamilie har gitt henne opp. Men jeg vil jo gjerne ha henne med i gjengen.

 

 

H.I.

[Anonym bruker]

Du har møtt henne en gang. Kanskje, om du fortsette med det du gjør vil hun åpne seg for deg?

 

Ikke alle er like frittalende og snakker om alt, med alle.

 

Nei ingen vil vel være sånn. Men vet du HVORFOR hun er sånn? Nei tenkte meg det... Da er det kanskje litt tidlig og trekke konklusjoner og bli litt småfrekk?

 

Hadde jeg vært så sjenert hadde jeg ikke hatt noe lyst til å snakke med deg. Det verste som er, generelt sett, er bedrevitere. Men for sjenerte er kanskje bedrevitere som ikke skjønner at noen kan ha det vanskelig enda verre.

[Anonym bruker]

ikke tenk på at de andre har gitt henne opp,men gi henne enda flere sjanser.kanskje er hun desperat usikker og ikke vet hvordan man skal forholde seg i de forskjellige sosiale settinger,spesielt ikke med svigerfamilien?

 

ikke prøv å skap deg med henne,vær høflig og "normal" mot henne, spør henne spørsmål nå og da om det faller seg naturlig,men ikke påtving det henne.prøv å lese kroppsspråket hennes og ikke kjør over henne.

det du kan gjøre er å være deg selv og snakke litt om løst og fast og vise henne at du ikke er "farlig".

 

kanskje vil hun ikke ha noe med deg og din familie å gjøre,men da har du iallefall prøvd ditt!

[Anonym bruker]

Jeg møtte henne flere ganger i løpet av en helg. Og vi var mye sammen, men klart jeg skal gi henne flere sjanser.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å være frekk, men for å lære mer om det å være sjenert (og ja, jeg kan være det selv også), og for å forstå henne enda bedre.

 

Men jeg skjønte ikke helt svaret ditt. Skal jeg fortsette slik jeg gjør? Eller skal jeg ikke gjøre det fordi jeg er en "bedreviter"?

 

Ellers er det trist at du ikke vil valgt å snakke med meg. Jeg er åpen og snill og kommer godt overens med alle. Men jeg forventer at når jeg spør om noe så får jeg et svar. Jeg spurte bare hva hun het (hun svarte da veldig svakt, måtte spør flere ganger), men ellers ristet hun bare på hodet når jeg spurte om hun ville ha kaffè osv.

 

Det jeg lurte på er hvordan jeg skal få henne til å åpne seg mer. Noen sjenerte som kan svare? Trenger hun tid? Skal jeg si noe spesielt? Eller skal jeg trekke meg bort?

 

Hvordan liker sjenerte folk å ha det?

[Anonym bruker]

Ok! Takk for svar! Bør kanskje lese hennes kroppspråk mer.

 

H.I.

[Anonym bruker]

Hmm..det er ikke alltid så lett å komme inn i en familie skal jeg si deg.

Jeg er ikke sjenert, men da jeg ble sammen med mannen min syntes jeg at hele familiesituasjonen var litt skremmende.

Grunnen til det var at begge brødrene hans hadde koner som de hadde vært sammen med "alltid" og de var veldig sammensveiset. Der kom jeg og følte meg som den nye, inntrengende dama ;-)

men det løste seg kjapt heldigvis, for familien var helt fantastisk.

Gi henne litt tid, det er ikke alle som synes slikt er enkelt.

[Anonym bruker]

Et voksent menneske som ikke greier å føre en samtale med andre eller småsnakke med fremmede plages vel av mer enn sjenanse. Hun har vel en diagnose, eller er lettere tilbakestående vil jeg tenke. Ingen grunn til å bruke energi på å ergre seg over at hun var uhøflig, ihvertfall.

[Anonym bruker]

En diagnose fordi man er sjenert? Ja, det skulle ikke forundre meg. Nå skal jo 90 prosent av befolkningen få en eller annen diagnose, selv for det som for inntil få år siden ble regnet som ganske normalt.

[Anonym bruker]

Hvis du er så sjenert som voksen at du ikke greier å snakke med andre mennesker, da er du jo handicapet! Da er ikke problemet en alminnelig sjenanse.

[Anonym bruker]

ja det er fullt mulig. sånn blir jeg sammen med svigers. det bare knyter seg helt for meg. jeg er livredd for at de ikke skal like men, og de sender aldri ut noen signaler om at de liker meg. de er veldig forskjellig fra meg, alt de spørr om er for meg totalt uinterresangt, og de sjeldne gangene jeg sier noe så ler de... blir en ond sirkel.

Jeg har stort sett vokst av meg den verste sjenansen, men når det gjelder de så låser som sakt alt seg

[Anonym bruker]

Kanskje du skal forsøke å se på det fra en ny innfallsvinkel?

 

Jeg vil anta at hun sikkert har mye å komme med. Men kanskje hun føler at hun passer dårlig inn i sin svigerfamilie? Og derfor synes det er vanskelig å 'være seg selv'?

 

Jeg er selv en normal, utadvendt person, men blir nok også litt mer stille når jeg sammen med svigers rett og slett fordi jeg føler at vi lever i forskjellige verdener. Jeg har vanskelig for å forstå deres humor og måte og omgås, og har svært liten interesser for de temaene de liker å snakke om.

 

Så min anbefaling er å forsøke å finne ut litt mer om hvem hun er som person. Hva hun har studert/jobber som, hva hun gjør på fritiden, hva hun liker å lese osv. Så skal du se at hun sikkert har en del å komme med.

[Anonym bruker]

Jeg er sjenert, men heldigvis ikke så sjenert som det HI beskriver, jeg klarer å svare for meg og å takke for maten ;-)

 

Men for meg har det med trygghet og selvtillit å gjøre.

 

- Hvis jeg føler at noen ikke liker meg, blir jeg veldig nervøs, og kommer ikke på en ting å si..

 

- Hvis jeg har et høyt ønske om å bli likt og akseptert av de jeg er sammen med (f.eks.svigerfamilie), er fallhøyden større dersom jeg sier noe dumt. Da blir det vanskeligere å si noe, og det hender ting låser seg fullstendig.

 

- Jeg har ofte opplevd å ikke bli hørt, så dersom de andre i rommet er høyrøstede og prater mye, er min erfaring at ingen hører meg hvis jeg prøver å si noe, så da lar jeg være.

 

- Hvis jeg er med mennesker som er veldig forskjellige fra meg, har jeg lett for å føle at "de andre" synes jeg er rar, og ønsker ikke å si noe som kan bekrefte deres syn på meg (har heldigvis forstått etterhvert at det som er rart i noen miljøer er helt normalt i andre, og har etterhvert klart å forstå at jeg er verdt like mye som alle andre uansett. Om noen synes jeg er rar, så får det heller være, så lenge jeg klarer å være meg selv. Og nå synes jeg faktisk det er bedre å være meg selv og bli sett på som en litt rar person (tror ikke at jeg blir det, men føler det noen ganger slik), enn å være helt stille og bli sett på som rar bare fordi ingen får vite hvem jeg er. Er man seg selv er man som regel interessant for noen i allefall! Dessverre er det ikke alltid jeg klarer å være meg selv likevel, men jeg jobber med det).

 

- Hvis de jeg er sammen med har veldig greie på det de prater om, får jeg også prestasjonsangst og føler meg dum. Da er enkleste utvei å ikke si noe (hvis jeg ikke klarer å skifte tema.. Turte aldri å prøve før, men gjør det av og til nå).

 

Jeg ser når jeg leser igjennom det jeg har skrevet at noen kan tolke meg som litt "dum", men det er ikke tilfellet! Jeg har normal intelligens, og i de sammenhenger hvor jeg føler meg trygg, er jeg som alle andre. Er med i diskusjoner, kommer med faktaopplysninger, ideer og synsing, og blir til og med spurt om råd når det er ting andre ikke vet, eller er usikre på.

 

Dessverre er det ikke alle som er så heldige at de har sammenhenger der de føler seg trygge. Jeg håper at hun det er snakk om her føler seg trygg sammen med kjæresten sin, og at han (og dere som svigerfamilie!) kan være med på å bygge opp selvtilliten hennes slik at hun etter hvert klarer og tør å være seg selv.

 

Det kan ta uker, måneder eller år, så vær tålmodige! Inkluder henne med smil og øyekontakt i forbindelse med samtalene, still gjerne enkle ja/nei spørsmål i starten, så det blir "rom" for at hun kan åpne munnen uten at hun må snakke i munnen på noen for å komme til, men ikke overdriv. La henne ha muligheten til å føle at hun er en del av gjengen uten at hun trenger å bidra så mye i starten (det hender jeg har det veldig bra i et miljø uten å si et ord (noen ganger har man mindre behov for å prate enn andre ganger..), men hvis noen spør om hvorfor jeg er så stille (når flere er til stede - en til en blir noe annet..), så forsvinner alle muligheter for at jeg tør å si noe deretter. Dette gjelder i miljøer der jeg er ganske "fersk"). Men blir hun sittende "aleine" uten å bli sett på, smilt til og prata til, er det stor sannsynlighet for at det blir en ond sirkel som er utrolig vanskelig å bryte...

 

Hvis dere bor i nærheten av hverandre kan det være en ide å gjøre noe sammen en dag, bare dere to, så kanskje hun tør å være seg selv. Det trenger ikke å være så lenge, gå en tur eller gå på kino sammen og ta en kaffe etterpå, så kan dere snakke om filmen et kvarters tid før dere går hver til dere. Relativt ufarlig, du slipper å holde samtalen igang i timesvis om hun fortsatt ikke sier noe, og samtidig bidrar du til å gjøre henne tryggere på at hun er godtatt.

 

Lykke til med integreringa!

 

Klem fra en sjenert sjel som kommer seg år for år!

[Anonym bruker]

Jeg var slik før, som du beskriver den jenta/dama

Nå har jeg en diagnose innefor psykiatrien, som gjorde det veldig vanskelig for meg å kommunisere med andre en periode av livet. Jeg ble sittende å gruble over spørsmålet så lenge, at jeg hadde glemt hva de spurte om. Det var aldri ment for å være uhøflig, men jeg var så redd for å svare "feil" ønsket aldri å være til bryderi osv.

 

var grusomt hvis min svigermor spurte meg om hva jeg ønsket til middag. skulle JEG bestemme det? *forte meg å finne på noe billig og enkelt*...

 

Det var fryktlig, jeg hadde veldig lang latensperiode, da jeg var deprimert, tok lang tid før jeg klarte å gi et svar, veldig irriterende for alle rundt.

 

Nå sier jeg ikke at denne jenta/damen har det samme, men kanskje hun er engstelig? sosial angst? Hvor gammel er hun?

 

jeg var slik helt til jeg var 22-23 år. Nå er jeg frisk, og har tatt utdanning, og prater stort sett for mye.