Lurer på hva man tenker om dette?

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn. De er snart 18, 16, 13 og 3. I tillegg har mannen min en på 22 som har flyttet ut. Mine tre eldste er fra tidligere ekteskap men 3 åringen er vårt felles barn. Tenker litt på hans oppvekst. Han blir enebarn og vil vokse opp alene etterhvert som de andre flytter ut. Det er 10 år mellom de to minste. Jeg har hatt flotte svangerskap og elsket å gå gravid. Jeg elsker hvert stadie som jeg har opplevd med alle barna. Jeg bare simpelthen elsker barn, og kunne også derfor gjerne ønske meg ett barn til. Jeg er 40 år, men føler ikke det er noen hindring. Mannen min er ikke helt enig. Han mener han er for gammel og at vi får ta oss av de vi har. Jeg kan fortelle mange fordeler ved ett barn til i forhold til den minste og meg selv, selv om han har sine utsagn. Er jeg egoistisk? Vet at mange prøver og ikke kan få og at jeg er heldig som har, men føler meg faktisk ikke ferdig? Sliter litt med tankene. Noen som kan hjelpe med å rydde litt i tankene mine? Bør jeg la ting ligge? Er jeg rar?

[Anonym bruker]

Dersom mannen din ikke vil ha flere, må du respektere han. Du kan jo selvfølgelig prøve å få han "på gli", men ikke forvent at han skal bli med på det.

 

3 åringen din kan få en fin oppvekst selv om han er "enebarn". Jeg er vokst opp uten søsken på samme alder, er 10 år mellom oss også - nå som vi alle begynner å vokse til har vi et godt forhold (det har vi i grunn hatt hele livet), og jeg har ikke savnet å ha søsken på min egen alder. Jeg har derimot vært veldig mye med venner, helt fra jeg var liten - det tror jeg har formet meg mye som menneske. Har du bekjente med barn på samme alder som treåringen ? Da kan dere la han være mye sammen med dem, og utvikle seg sammen med de i lek og sosialt.