Livredd for å bli aleine med ansvaret for barnet.. :(

[Anonym bruker]

Jeg har en enorm frykt for å bli aleine med ansvaret for barnet vårt Det er nærmest gått over til å bli en angst!

 

jeg vet at samboeren min elsker meg overalt på jord og aldri kunne forlatt oss. Allikevel så kommer tankene på om jeg skulle bli aleine med barnet, at jeg ikke kunne klare å ta meg av barnet og ikke gi barnet nok kjærlighet og oppfølging.

Jeg vet med meg selv at jeg ville havnet i en depresjon om jeg noen gang skulle bli alene om ansvaret.

Kan jo kanskje henge sammen med at jeg selv er oppvokst med 1 forelder og har kjent på kroppen hvordan det kan være å se andre barn bli hentet av pappan sin mens jeg satt igjen med et savn

Ønsker ikke at barnet mitt skal oppleve dette. Og frykten går med meg hver eneste dag!

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å bekymre deg for det før det er en realitet. Bruk heller energien din på barnet ditt.

Det er nok verre for barnet om du skulle gitt opp, lagt den ned å fått en depresjon, enn at dere hadde gått fra hverandre.

Og om dere hadde gått fra hverandre, tror du ikke samboeren din hadde stillt opp for barnet? Da hadde jo ikke barnet hatt det savnet du hadde.

 

Jeg synes du bekymrer deg for unødvendige ting. Halvparten av alle som gifter seg, skilles og det finnes derfor mange skilsmisse barn. Tenk vis alle mødrene skulle lagt seg ned og bestemt seg før de ble alene at de kom til å få en depresjon.

 

Jeg ble forlatt av barnefar da babyen vår var 3 uker. Jeg var i sjokk og fikk en fødselsdepresjon. Men jeg ble etterhvert sterkere og sterkere og var alenemor i tre år før jeg fikk ny samboer. Det var ikke så skummelt som alle skulle ha det til. Fikset det fint så fort jeg var meg selv etter noen måneder i dvale(dog mange utfordringer) men motivasjonen er på topp når man vet at barnet er 100% avhengig av at mor fungerer.

 

Snakk med samboeren din slik at han kanskje kan berolige deg. Hvis forholdet deres er stabilt så har du vel ingen grunn til å gå rundt å bekymre deg for dette? Det er helt greit å tenke slike tanker innimellom. Men det er ikke greit å bekymre seg for dette hver eneste dag, uten at det foreligge noen reelle grunner.

[Anonym bruker]

Ja, vet jeg MÅ fungere om tilfelle. Men, det å vite at jeg MÅ og KAN er to forskjellige ting.

Tror mye av grunnen og er at jeg ble gravid 2 mnd etter at vi ble sammen og jeg var nervøs for farskapet.

Selv om jeg kanskje var det unødvendig. Kandidat nr 1 er ikke egnet som far og ga klar beskjed om at han aldri kom til å stille opp.

Fikk jo beskjed av legen min at det var samboeren min som var far osv men fryktet lå der selv om. Og selv om barnet er født så ligger angsten for å bli aleine der ennå. Selv om jeg vet at barnet her min samboer sitt.

Det er utrolig ekkelt, og ødelegger dagen min fullstendig.

Jeg har fødselsdepresjon og.