Flere som har menn som er arbeidsnarkomaner ? Trenger Råd.

[Diana med 1 liten]

Hei.

 

Jeg er rådvill. vi har vært sammen i 15 år. Vi har det perfekt når vi først er sammen så har jeg det perfekt. Jeg elsker han, jeg føler meg så trygg når jeg sitter og sover på armen hans.

 

Mannen min er selvstendig næringsdrivende. Han har mange ansatte men alikevel så jobber han mye.

 

Normalt så går han på jobb kl 6-7 om morgenen og jobber til 5-6, spiser da middag med meg og barna. Så er det ofte jobb igjen frem til 22-24. Også i helgene er det mye jobbing. Han har nesten aldri ferie. Og røde dager finnes ikke i hans kalender. Barna spør etter han, de savner han, gråter når han går. Jeg savner han helt utrolig og gråter også ofte. Jeg elsker han sånn!

 

Skal sies at han tjener over 3 mill i året alene.

 

Hva skal jeg gjøre? Er dette normalt? Hvis andre har menn som jobber mye hva gjør dere? Er redd for at jeg skal miste han for han elsker jobben sin. Han har også ei kjempe ung og nydelig sekretær som nesten også alltid jobber når han jobber eller er på jobb reiser.

 

Er så såret og lei meg. Han lover meg hele tiden at i morgen skal jeg starte å bli hjemme med dere etter 15-16. Og ikke jobbe helger osv. Hva skal jeg gjøre???? Gråter når jeg skriver dette. Stakkars barna som løper etter han og gråter om at han ikke skal gå i fra dem igjen.

[Diana med 1 liten]

Dytt

[solstråle69]

Lær deg å leve med det! :-)

 

Sikkert ikke lett, men har dere vært sammen i 15 år, så er du vel "vandt" til det? Jeg har også en mann som jobber mye (selvstendig), men det visste jeg også når vi ble sammen.

 

Hvordan barna takler det, har nok mye med hvordan du takler det.

 

 

[Diana med 1 liten]

Ja man lærer seg jo å leve med alt. Men jeg kunne tenkt meg et mer gjennomtenkt svar enn det.

[marinas skatt]

Tja...

Hva med og finne noen aktiviteter til deg selv først ?

Gi beskjed om at han må komme tidlig hjem 1 gang i uka , for da skal du trene , gå i syklubb eller lignende ?

 

Dette gjorde jeg med min mann :-).

Han fant ut at det var koselig med litt alene tid med barna og jeg fikk voksen tid for meg selv noen timer .

 

Når jeg kom hjem var barna i seng , og vi fikk litt tid for oss selv som kjærester på kvelden :-)

[Ugl@]

Forstår deg utrolig godt. Mannen min jobber også mye, tidligere prioriterte han ikke ferie og kunne finne på å jobbe feks hele påska. vi har gått noen runder og i perioder har han vært mer hjemme, nå jobber han mye og kommer til å gjøre det framover en periode pga at vi rett og slett trenger pengene til endel prosjekter, jeg innser at slik vel det nok være i framtida også. Heldigvis prioriterer han den lille fritida han unner seg på å være sammen med oss hjemme, men han holder også på med mye på eiendommen her.

Min mann tjener ikke 3mill i året, ikke foreløpig, men han jobber hardt for å bygge seg opp og har ambisjoner om å bygge opp noe selv og er i startgropa, kan også se for meg at han i den fasen kan komme til å jobbe enda mer og bli enda mer borte fra oss.

Ikke alltid ting blir som man håper, men man får gjøre det beste av det. Om jeg er her fortsatt om 15år vil tiden vise, ikke umulig, men trolig må mannen min fortsette med å omprioritere og faktisk tilbringe tid med både meg og barna. Det som har reddet forholdet til nå er det faktum at han har tatt meg og barna på alvor og faktisk prioritert å ta ferie, være hjemme, ta sin del når barna har vært syke osv.

 

[Diana med 1 liten]

Takk Ugla

 

Du er heldig da, min mann tar heller ikke ferier! Eksisterer ikke for han det.

 

Grunnen til at jeg nevnte lønna er ikke for å skryte men fordi det som regel er unnskyldningen bestandig for all jobbingen. Jeg tjener så godt, hvordan skulle vi klart oss uten min jobb? Hvem er det som forsørger familien?

 

Er så lei. Å ta vare på barna 100% alene, handle, fylle bensin, hus Arb, klippe plen, skifte dekk det er ikke jobb det da?? Dette har jeg nå gjort i alle år uten takk! Det er jo bare han som jobber, jeg er jo bare hjemme.

 

Den kontor rotta!!

 

Noen andre som lever slike liv?

[solstråle69]

Svaret mitt var absolutt gjennomtenkt. :-)

 

For jeg er i din situasjon, og har også følt det som deg. Til noen åpnet øynene mine. Og fortalte hvor heldig jeg er. For det er jeg! :-)

 

Jeg er kjempeheldig som ikke har det presset på meg til å forsørge familien økonomisk. Jeg jobber fordi jeg har lyst til å jobbe, ikke fordi jeg MÅ.

 

Jeg slipper laaaaaange arbeidsdager som min mann har, jeg får istedet tid til å være sammen med snuppa vår. Og istedetfor å se på det som "pes", ser jeg på det som unikt.

 

Ikke minst, jeg visste jo hvordan han arbeidet når jeg traff ham - vi visste begge hva vi gikk til når vi ble gravide.

 

Ugla - du sier selv at mannen må jobbe mye pga prosjekter dere skal gjennomføre. Hvordan ville disse prosjektene blitt løst hvis mannen din IKKE hadde tjent disse pengene? Ville DU tjent dem? Eller er det viktigste at dere begge er sammen med barna?

[Ugl@]

Det finnes muligheter for oss slik at mannen ikke trenger å være borte hele tiden, nå ordner mye seg her i nær framtid, vi har sammen kommet fram til en plan og løsninger.

 

Det er viktig at vi begge er sammen med barna, vi er to foreldre tross alt og ingen vet med sikkerhet hva morgendagen har å tilby. Vet alt for godt hvor skjørt og kort livet kan være, hjelper lite å bygge opp en formue eller leve råflott hvis man mister de man elsker eller går bort fra dem alt for tidlig.

Mine barn trenger en far som er der for dem, som gir kjærlighet og som er en trygg omsorgsperson. Ikke minst en rollemodell i hverdagen.

 

For meg erstatter ikke frihet til å være hjemme med barna mer eller til fremtidig rikdom behovet for å ha en mann/ far som er der for oss også i hverdagen. Jeg vil heller legge meg inntil mannen min hver kveld nå, framfor å kunne førtidspensjonere meg for å sette det på spissen.

[solstråle69]

Da høres det jo ut som om dere har funnet en fin løsning. :-)

 

Det JEG blir "sliten" av, er alle mødre som skriker om at far skal være mer hjemme - uten at de skjønner at mindre inntekt fører til at det må reduseres på andre ting.

 

 

[Ugl@]

Det er jeg fullstendig enig i, noe må da ofres, men det synes jeg det også er vel verdt. Tida mens barna er små får man aldri tilbake, det er da grunnlaget for framtida legges.

Men kan ikke alltid få i pose og sekk, men man bør vel helst velge det minste ondet.

 

[Miona]

Støtter rådet i å sette av en kveld i uken til deg. Bra for alle parter!

 

Mannen min jobber veldig mye, og tjener veldig mye. Men jeg gjør det mulig for han. Denne livstilen hadde ikke gått dersom han ikke hadde verdsatt min innsats hjemme. Jeg jobber selv, men ikke fordi jeg må, og jobber redusert. Det er jeg nødt til for at han skal få jobbe så mye han gjør. Han kompenserer for min tapte inntekt ved at han sparer til min pensjon, overfører penger til meg, og at jeg bruker kortene hans når jeg er ute å handler.

 

Det med ferier er et sårt punkt, og har vært i 10 år nå. Men jeg har løst det sånn at jeg og ungene drar på lengere ferieturer med familie og venner osv, og vi som familie tar kortere turer, en langhelg i ny og ne, og kanskje en gang i året en "sydentur" på en uke.

 

Jeg føler at jeg har et godt liv, selv om mannen ikke er like mye hjemme som andre menn. Når han først er hjemme er han verdens beste pappa, og jeg vet han alltid leter etter muligheter til å være mer sammen barna. Vi har ingen økonomiske bekymringer, og jeg har mulighet til å være mye sammen barna mine, og føler jeg gir dem en god oppvekst. Med pengene har vi alt tilgjengelig når vi først har noen dager fri, bade hytte i norge og utlandet, samt båt. Mener ikke at penger er alt her i livet altså, men prøver å finne det positive ved vår livsstil.

[Diana med 1 liten]

Men føler dere som er her at dere vil være sammen om 10 år fra nå hvis de har samme jobb tempo og lite fri som nå?

 

Jeg skal være ærlig og si jeg er ensom og føler meg nesten som ei alenemor.

 

Hjelper ikke at jeg får en ny bil som smiskerier hvis vi har kranglet om arbeidsmengden hans. At han kommer hjem med diamant smykker, ringer osv som en smøre gave fordi han må jobbe hver helg en måned. Vi har jo barn som ønsker en far som er der. Han driver eget firma, og derfor har han så mye mer ansvar enn alle andre... Sikkert tull! Jeg savner nærheten hans, kos og det normale familie livet.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Jeg ELSKER att mannen min elsker jobben sin. Ser på det som en av hans beste egenskaper. Er det en ting jeg har stooor respekt for i ett menneske er god arbeidsmoral. Han skaffer masse penger inn i familien som vi kan reise shoppe og nyte. Pluss han elsker det. Ville ikke forandret noe. Mine unger gråter ikke når vi går på jobb. Det må være noe du har satt i hodet på de. Mine barn vet att om de skal bo her få mat på bordet og leker må mamma og pappa jobbe. Slik er livet.

[Mia_73]

Jeg syns ikke du skal slite deg ut heller. Skaff deg vaskehjelp, kjør bilen på verksted for dekkskift, finn en nabogutt som du betaler for å klippe plen. Med så bra inntekt burde det ikke være noe problem.

 

Generelt har jeg heller inntrykket at du føler mannen glir bort fra dere. At du nevner assistenten hans som er ung og nydelig har ikke noe å si når du føler du kan stole på en mann. Føler du selv at du er mindre attraktiv som du pleide å være før du fikk barn? Kanskje kjedeligere iom du "bare går hjemme"? Da anbefaler jeg at du konsentrerer deg litt om deg selv. Kom deg ut rett og slett, kanskje jobbe deltid med noe du har interesse for.

 

Lykke til.

[Lille tripsi]

Tror rett og slett jeg hadde hatt et skikkeleg oppgjer med han, trur du det har blitt betre om 5 år? Trur det vil plage deg helt til det kommer en endring...

Har det ganske likt selv, bare her går mannen på "dugnad"(får ikke lønn for alle timene), våger ikke å spørre om mer lønn fordi det er familiert. Jeg har nå fått nok og jeg har tatt et oppgjer, vil ikke si for mye her men det hjelper, det vil kanskje koste deg tårer og krefter, men er verdt det. Set krav, ver direkte og ikke gå rundt grøten..

[Twintipp og himmelblå]

Jeg må bare si: All ære til deg!

Da min ekssamboer og jeg fikk barn visste jeg hvilket liv vi begge to hadde tidligere. For meg var det en selvfølge å gi avkall på dette da jeg ble mor. Et lite barn trengte meg, og også sin far.

Man kan ikke leve som tidligere når man ikke nå lever kun for seg selv.

 

Nå har han tilsynelatende vært mer tilstedeværende enn det din mann er, men ikke tilstrekkelig nok i mine øyne.

 

Å være en familie er et samarbeid, en felles platform for å få ting til å fungere. Jeg valgte å gå i fra faren til mitt barn tidligere. Mine følelser visnet for flere år siden. En mann som ikke prioriterer familien sin er ingen mann for meg.

ALLE kan gjøre noe med livssituasjonen sin, ihvertfall her i vårt velferdsland.

 

Den dagen man ligger og skal se sannhetens øyeblikk i øynene og titte tilbake på livet som er gått, skal jeg garantere deg at han ikke tenker på alle nullene på kontoen, men på alle nullene han har på familiekontoen.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Så du tror ikke vi som tjener godt med penger har tid til barna våre og nyter tiden sammen med de. For noe stort sprøyt. Vi har penger og vi har tid. Vi har jobbet masse før vi fikk barn slik att vi har penger til å ta tid til barna. Selv om man jobber tjener penger slipper gå på nav har vi en felles platform. Vi koser oss med nullene og tid =0).

Det gjøre avkall på livet bare grunnet bli mor takker ikke ungen deg for når den blir eldre. Mine takker nok for kontoene dems som nå begynner bli veldig fulle =0)

[Gjest happy mom:)]

2prinsesser og spire....

hvorfor føler du at du må forsvare deg?

er veldig enig med Twintipp eller hva nicket het...

 

HI har en mann som IKKE bruker mye tid på barna fordi han alltid jobber, at dere jobber mye og bruker myyye tid på barna har faktisk ikke noe med HI sin innlegg..selv om jeg synes det var litt motsigende svar...

 

HI virker jo ulykkelig i den grad at hun er lei av å være alene om alt hele tiden og barna er lei av og IKKE ha en far som er tilstede på ting

 

Jeg hadde aldri akseptert det! Min mann er like mye mor for ungene våre som jeg er, han bruker all sin tid på ungene og vi deler på alt, og jeg er så glad og ikke minst heldig så han en så flink pappa til ungene mine!

 

Og penger ha vi nok av, han tjener veldig godt men jobber ikke mer enn andre.

[Gjest happy mom:)]

HI du bør sette ned foten, familien er viktigst!!

[Twintipp og himmelblå]

Muligens noen gravidhormoner som tar seg en løpetur. Det innlegget hadde virkelig ingenting med deres nuller og tid å gjøre.

Vi hadde\har det også som dere, men det anså jeg som urelevant.

Jeg har aldri mottat en krone fra Nav, jobber, studerer og har det meste av ansvaret for barnet mitt alene.

 

Min nye kjæreste tjener veldig godt, men allikevel har han all verdens tid til meg og barnet mitt. Familie er viktigst!

 

Skjønner ikke hva du tar sånn på veie for..

[Ikkenonick]

Jeg har en mann som også elsker jobben sin, og jobber tilsvarende mye.

Men dette visste jeg om når jeg traff ham, når jeg fikk barn med ham og når jeg valgte å gifte meg med ham.

 

Jeg anser det som en god kvalitet at han er så glad i jobben sin som det han er.

Selvfølgelig er det leit at han ikke har vært hjemme på nesten en uke nå, det er kjedelig å måtte være så mye alene. På den annen side, det er ikke for min skyld jeg vil at han skal komme hjem heller, det er for barna.

Men mine barn er vant til en pappa som er mye borte, men bruker all sin tid på dem når han er hjemme.

 

Kanskje det er mulig for dere å begynne der? En dag til barna si hver 14 dag hvor de bare er sammen med ham (kan jo likegreit være en søndag som en tirsdag) og etter en prøveperiode kanskje han skulle sette av tilsvarende, kanskje samme dagen, til deg? På den måten er han sammen med barna 100% frem til leggetid og etter leggetid er han 100% din?

 

 

[CAT77]

Hei!

 

Jeg er oppvokst med en far som var veldig lik den mannen du beskriver. Og jeg ville ALDRI akseptert at min mann hadde prioritert på denne måten. Ingen penger i hele verden kan erstatte tid med familien i mine øyne.

 

Pappa var veldig fraværende, og hadde sjelden tid til å være med på fritidsaktiviteter etc. Vi koste oss sammen med ham når han hadde fri, men vi fikk aldri det nære forholdet til pappa. Det merkes også i dag. Nå er han pensjonist, og mamma og han er skilt. Det er mamma som er det naturlige samlingspunktet for søsknene mine og meg, og pappa er en vi bare må besøke. Ikke at vi har noe i mot ham, men vi har bare ikke noe nært forhold. Pappa sier idag selv at han angrer på at han brukte så mye tid borte fra familien.

 

Jeg er uenige i de som sier at "det visste man før man fikk barn". Vel, det er mange ting jeg gjorde før jeg fikk barn som jeg ikke kan gjøre idag. Det å få barn innebærer faktisk andre prioriteringer. Tror de aller fleste unger foretrekker tid med mamma og pappa fremfor masse gaver og dyre klær.

 

I tillegg må jeg innrømme at jeg aldri hadde turt å være så avhengig av mannen min. Om han plutselig finner en ny en og jeg er 50, og ikke har jobbet på 20 år, hva skal jeg gjøre da?

 

Håper du får tatt en skikkelig prat med mannen din og at dere kan komme frem til løsning som gjør at dere begge kan bli fornøyd, og spesielt en bedre løsning for ungene deres!

 

 

 

 

[Diana med 1 liten]

Synes at noen over her har missforstått. Har ingenting med at jeg visste han jobbet så mye fra før, eller at jeg kan leie inn både det ene og det andre. At jeg må få meg en jobb osv.

 

Jeg liker å være hjemme med barna, jeg elsker det. Men å være alene fordi mannen i 90% av tilfellene kommer hjem når de har lagt seg, jobber helgene fra dag til sene kvelder, har ikke tid til å ha 1 uke ferie i løpet av et år.... Ja hvor mye hjelper alle millionene da?? De kan jo ikke erstatte min mann, at jeg kan få ha en koselig kveld med han. Eller at barna kan få leke med han og si god natt til han før de legger seg.

 

Han lovde oss at han skulle ansette mer i firma når vi fikk barn så han kunne innvolvere seg i vårt familie liv. Ansatt har han men han jobber alikevel mer enn før..... Føler vi ikke er god nok for han, at vi ikke er verd noe. Det er en sårende og ekkel følelse.

 

Til deg som ba meg sikre meg i tilfelle han skulle forlate meg når jeg blir eldre. Jeg er mer enn nok sikret. Han har kjøpt en helt ny flott og stor leilighet til meg som bare står i mitt navn. Han overfører penger til min og bare minn konto hver mnd som tilsvare en god månedslønn.

 

Så han er jo snill, og det virker som han tror dette er hans måte å være med familien på. Men det kan jo ikke sammenlignes.

 

Har tatt det opp med han, men da blir han irritert og sier han gjør dette for oss så han kan bygge opp god økonomi og selge firma om 10 år så vi og alle våre barn aldri trenger å tenke på det økonomiske mer.... Men jeg tenker på familien, jeg vil ikke måtte være bekymret for familien. Barna tror sikkert at de ikke har en far, bare en "onkel" som er innom på besøk.

 

Jeg kjenner ikke så mange her, av en eller anna grunn så er det ikke så mange som vil bli kjent med meg. Bare jeg parkerer og går utav bilen og prøver å smile å si hallo så ser jeg de måler meg fra topp til tå og hilser ikke tilbake. Hvorfor?

 

Det hadde jo vært enklere med litt selskap annet enn hans venner og måtte vise meg frem på alle ulike eventer og "møter" med kunder. Da er jeg viktig og god nok for han.

 

Og til deg om jeg har dårlig selvtillit, nei det har jeg ikke. Har normalt utseendet og ingen spor etter fødsler. Har alltid vært en sosial person, blir fort ensom. Der jeg kommer fra hadde jeg masse venner.

 

*sukk*

 

Ble langt, men jeg sliter! Føler meg alene så det hjelper med dere som også lever dette "livet".

 

Finnes det sykdom som arbeidsnarkoman ?? Virker som han er besatt av å jobbe.

[Gjest happy mom:)]

Det hørres jo ut som du mer er en "pyntedukke" som steller hjemme og passer barna..

At han tror at penger og allverdens luksus er godt nok, men hva nytter det med millioner når du IKKE er tilstede for familien din?

DU må ta valget...

Ta med ungene dine og flytt inn i den fine leiligheten din for en periode, kansje han forstår det da? At han må begynne å bli mindre egoistisk?

Jeg synes synd i de barna som aldri for tid med sin far fordi han alltid er opptatt med jobb eller møter, kjenner en del av dem fra barndommen..det er ganske trist..