Tenker du på at foreldrene dine blir gamle?

[Anonym bruker]

Mine foreldre har nå rundet 60+ år begge to. Fremdeles er de spreke og raske og 60 er jo ingen alder i disse dager. Men jeg bekymrer meg altså...

 

Ser liksom for meg at nå er tiden de kommer til å begynne å merke alderen. Og hva om en av de dør lenge før den andre og så må en av de leve alene i mange år. Jeg bor mange mil unna og det er en dagsreise å komme på besøk dit. Hvis pappa blir alene kan han ikke lage egne middager annet enn steke karbonader og lignende. Og hvis mamma blir alene kommer hun til å være ensom i det store huset...

 

Hvordan takler du slike tanker? Det er typisk meg å bekymre meg på forhånd.

[Anonym bruker]

Ja, det tenker jeg på. Jeg har i løpet av de siste årene mistet 2 besteforeldre, og har nå bare en besteforelder igjen i live som også er begynt å få meget skrantende helse.

 

Dette gjør at jeg plutselig ser at mine foreldre snart er eldste generasjon, og at helsen deres begynner å skrante i forhold til hva den var. De er i midten av 60-årene nå, og har begge sine ulike helseproblemer. Dette bekymrer meg.

 

Jeg merker at jeg faktisk tar mer hensyn til dem. De er ikke lenger bare mine foreldre, men de er faktisk begynt å tilhøre den eldre garden. Å hjelpe dem er ikke min bekymring. Det må jeg ta som det kommer. Men jeg og mine søsken har rådet dem til å skaffe seg en mer lettstelt leilighet(mer moderne), og bruke de penger de har til seg selv. Ikke tenke arv, for det er det siste vi søsken tenker på.

 

Og det med å bli alene... der tror jeg min far vil slite mest, om han sitter igjen. Men samtidig så er han sosial og villig til å prøve nye ting. Min mor vil klare seg, og vi er to søsken helt i umiddelbar nærhet. Så de vil ikke bli alene, noen av dem.

 

I vår familie er vi vant til å inkludere ulike generasjoner, og det ser jeg på som en selvfølge. Om det så er hver dag, og en eller to ekstra til middag og sånt. Bare koselig det

 

Men det er jo et faktum at jeg ønsker IKKE å miste noen av mine foreldre. Jeg vil jo for alltid være deres barn. Jeg vet bare at døden hører livet til..... Mine døde besteforeldre har betydd mye for meg i min oppvekst og til dels voksenliv, og også for mine barn. Jeg har sørget, men innser at døden kom på et passende tidspunkt for dem...

[Anonym bruker]

Ja, tenker på det av og til. Bor heldigvis nært, men blir grusomt når den dagen kommer..

[Anonym bruker]

Jeg er amerikansk og har bodd i norge i 11 år nå. Har ikke vært hjem på besøl i 6 år. Så det er lett for meg å glemme at familien min blir eldre..

MEN jeg synes egentlig det er verre enn vanlig for meg, akkurat fordi jeg ser dem aldri.

 

Fikk se et bilde av faren min for første gangen i 6 år for en uke siden, herregud hvor gammel han så ut. Og så samtidig et bilde av bestemoren min, som jeg også ikke har sett på lenge - jeg begynte bare å grine.

 

Jeg har disse folk i minnene mine og der er de alltid unge og aktive - virkeligheten holdt på å slå meg ihjel.

 

Vanskelig å forklare, men jeg ble utrolig deprimert og lei meg. Liker aldeles ikke å se på min egen dødelighet (riktig skrevet?)

 

Grusomt

 

 

[Gjest Lykkeliten2]

min mor blir ikke gammel. hun døde i vinter en uke før hun skulle fylt 64. av hjerte, hun som ikke ante noe om hjerte eller blodproblemer, tynn og frisk og rask.

Jeg bor langt vekke, i spania og min stefar er naa alene. Min far er paa hjem allerede, han fikk ms for et par aar siden og trenger hjelp i dagliglivet, men havnet paa gamle/sykehjem uten maal plan eller mening. han sitter egentlig bare der aa venter paa aa bli like gammel som de rundt han. veldig kjipt og veldig trist.

Jeg tenkte paa detde siste aarene at mamma var paa vei til aa bli gammel, og jeg saa det mye bedre enn mine broedre som har oppfattet henne lengt yngre enn meg, men jeg hadde aldri forestillt meg hva som skulle skje.

 

mitt raad til deg? ikke ta sorgene paa forskudd! deres tid vil komme akkurat som din tid vil komme. Det som er viktig er aaa faa dem til aa ta helsen sin paa ramme alvor og faa helsesjekker, blodproever etc hvert aar, slik at sykdommer og avvik fra normalen kan behandles saa tidlig saa mulig.

at doeden er en del av livet er en klisje, men det er sant, det er noe vi maa leve med ogtakle paa best mulig maate. Det er simpelthenn ingen steder aa roemme. skyv tankene fra deg og fokuser paa helsen og gleden over aa ha dem i livet ditt

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva du mener med at det slo deg. Det var det det gjorde for meg også da mine besteforeldre døde. Da så jeg virkelig mine foreldre for det de er, og ikke hva jeg har følt de har alltid vært...

 

Hilsen første nn som svarte her.

[Anonym bruker]

Ja, det gjør jeg ofte! Har foreldre med alvorlig sykdom som heller ikke tar så veldig godt vare på seg selv:( Trist, fordi de var ikke slik da jeg om mine søsken vokste opp.

[Anonym bruker]

Ja, heldigvis kommer de ikke til å leve "evig".

[Gjest Lykkeliten2]

ja, det er faelt aa vaere vitne til. Stor klem!

[Anonym bruker]

Lykkeliten2:

 

Takk for et godt svar fylt av livsvisdom.

 

klem fra trådstarter

[Anonym bruker]

For all del. Kom deg hjem til familien og besøk de! Det er ikke så dyrt å reise til amerika. Eller få de på besøk hit.