Hva tror dere det gjør med et menneske....

[Anonym bruker]

....og ikke ha noe særlig sosial omgang annet enn ren overfladisk på mange år (4-5). Aldri komme seg ut mer enn et par ganger i året, gå hjemme for å ta vare på hus og barn, ha det i tillegg økonomisk trangt og få høre av mannen så mange ganger at man "bruker for mye penger på mat - jeg prøver å legge av en liten sparekonto her" når man bruker ca. 7000 kroner på alt til huset (inkl. apotek osv.) på husstand med fire personer. Få føle at mannen ikke klarer ens egen familie og at han lager bråk hver gang de skal komme, føle seg ensom og alene dag ut og dag inn?????

 

 

[Anonym bruker]

jeg hadde sikkert begynt å smugdrikke.

Det høres uutholdbart ut. Vil gi det en god klem fra en husmor til en annen. Du gjør nok en kjempejobb, men jeg syns litt synd i deg hvordan du beskriven situasjonen din.

[Anonym bruker]

Da ville jeg gjort noe med det. Sånn kan ingen leve

[Anonym bruker]

Vil tro det kan føre til depresjon og sosial angst:/ Ikke bra å leve sånn over lang tid..

[Anonym bruker]

Dette høres helt forferdelig ut.

Du må jo virkelig prøve å gjøre noe med det. Ingen har godt av å ha det sånn.

Har du ikke lyst å komme deg litt ut i jobb? På den måte hjelper du jo til økonomisk også.

[Anonym bruker]

Kom deg ut på jobb, det vil gjøre deg kjempegodt selv om det er skummelt hvis du ikke har jobbet på lenge.

 

Hva med en deltidsstilling? Det gjør godt å tjene egne penger samt å få komme seg ut av huset litt.

 

Stå på for deg selv! DU skal ikke bare være en tjener.

[Anonym bruker]

Hva med å begynne å studere eller få deg en jobb, eventuelt en deltidsjobb? Kontakte nav for å komme i gang med noe?

[Anonym bruker]

HI

Ok. Jeg skulle gitt mye for å jobbe, for å ha kunnet følt at jeg lever for meg igjen, ikke bare er en tjener for min familie. Jeg føler meg død og at livet mitt er en vits. Dsverre bor jeg ikke i Norge men faktisk ganske langt unna, langt fra min familie - min mor og to brødre med deres familier.Her er ingen sfo på linje med norsk sfo og det er ikke bare for meg å komme meg i jobb. Jeg føler meg låst. Virkelig. Synes det er rart jeg holder ut, men overlevelsesmekanismen (for å sette det på spissen) er vel høyere enn man tror.

 

 

[Anonym bruker]

hmmm...det gjør at man en dag våkner å finner ut at barnefaren ikke er den en vil del livet med, og man faktisk kan lev et liv med delt omsorg for barna, selv om dette aldri har vært aktuelt. Det fører til sommerfugler i magen når man treffer den rette, og et spennende nytt kapittel i livet den dagen man våkner opp å innser at livet er mer enn hjem, mann og trygghet. Lykke til!

[Anonym bruker]

Å takk for et treffende svar. Det er akkurat slik jeg føler det.

 

Her om dagen søkte jeg opp en gammel flamme på FB og han har ikke vært der før. Men plutselig var han der, og det var helt rart å se. Han var en av de som glapp unna pga omstendighetene....

 

Og plutselig i dag så sto han foran meg på veien...har ikke sett fyren på 15 år!!! Vet ikke om han så meg/kjente meg igjen, men det gjorde jeg og gjett om hjerte gjorde et hopp. Tror han er i forhold men skitt au. Lurer på om det er skjebnen som spiller meg et lite puss...