Hvordan hadde du reagert på dette?

[Anonym bruker]

Jeg mistet min kjære pappa for over 1 år siden.

 

Ei venninne har ikke gitt en lyd fra seg etter at han døde. Og jeg VET at hun vet.

 

Nå har jeg fått en bursdagsinvitasjon fra henne.

 

Hva hadde du gjort?

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått litt i meg selv og tenkt litt over hvorfor jeg ikke har tatt kontakt med henne. Så ville jeg sett på invitasjonen som en utstrakt hånd og takket ja til den.

[Anonym bruker]

Takket for invitasjonen og sjekket om jeg kunne komme den dagen - så fremt jeg hadde lyst da!

[Anonym bruker]

jeg hadde drett. kanskje på den måten vil dere få kontakt igjen og du kan spørre henne hvorfor. kan hende hun ikke viste hva hun skulle si da faren din døde, og da det hadde gått for lang tid, syntes hun det ble for dumt. teit å tenke slik, men....

[Anonym bruker]

skjønner ikke egentlig hva dette har med din far død å gjøre.

Eller er det slik at hun kuttet ut kontakten da han døde? hadde dere tett kontakt før dødsfallet?

 

Hvis dette er en perodn du ikke har hatt så mye kontakt med de siste årene - helt uavhengig av din fars død - så ville jeg sett på det som en invitasjon til å få bedre kontakt framover.

[Anonym bruker]

Huff...da er nok ikke jeg like rause som dere..

 

For jeg er så skuffet over henne.

Klarer ikke fatte hvorfor jeg ikke har hørt noe..

 

 

HI

[Anonym bruker]

Vi var en gang gode venninner, men de siste årene har vi ikke truffet hverandre så ofte.

 

Hun visste han var syk, og at min familie har hatt det grusomt både under sykdommen og i etterkant da han døde. Og bare ikke løfte en finger for å gi en form for medfølelse er for meg helt uforståelig.

 

HI

[Anonym bruker]

ser den, men kan faktisk hende hun har veldig dårlig samvittighet, og ser på bursdagen sin som en mate å bryte isen på. hvorfor skulle hun ellers bedt deg, om dere ikke har hatt noe særlig kontakt de siste årene?

[Anonym bruker]

22:33

 

Jeg har grunnet sorgen ikke vært særlig sosial av meg siden han døde. Men; jeg har tatt i mot alle som har tatt kontakt.

 

HI

[Anonym bruker]

Noen mennesker er bare sånn.. men hvis dere har hatt et godt vennskap gjennom mange år før så støtter jeg forslagene om å t i mot den utstrakte handa, hvis det passer for deg da.. og du har sikkert godt av å komme deg litt ut

[Anonym bruker]

Hun har vel bedt ca 20 andre også, så mange av dem hun ikke har så ofte kontakt med.

 

 

HI

[Anonym bruker]

hun er sikkert en av dem som ikke tar kontakt i en slik situasjon fordi hun ikke vet hva hun skal si. noe jeg personlig synes er direkte respektløst, en blomst eller et kort med "kondolerer" på koster ikke mange kronene, ei heller en sms. jeg hadde ikke dratt. kall meg gjerne barnslig.

[Anonym bruker]

Jeg er sikkert helt rar, men jeg ser ikke på det som en utstrakt hånd. Hun vet hun må "face" meg en dag og da er det jo behagelig for henne at det skjer hjemme hos henne.

 

HI

[Anonym bruker]

22:44

 

Takk. Sikkert mange som synes jeg er barnslig også, men det er nå en gang slik jeg føler..

 

En sms klarer alle sende.

En mail klarer alle sende.

Et kort...noen tanker...

 

Klarer ikke forstå at voksne mennesker får seg til å la være.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt, og kjenner godt den følelsen av skuffelse og på en måte et svik. Et svik fordi en forventer at ordentlige mennesker ikke bare forsvinner når ting er litt vanskelige for en. Det er da en trenger dem, om så bare til å lytte litt.

 

Jeg har ikke opplevd dødsfall, men en annen alvorlig ting som gjør at to av mine venninner(jeg trodde hvertfall de var det) ikke har latt høre fra seg siden det skjedde. Det er nå ca ett halvt år siden, og fortsatt er det stille fra dem....

 

Jeg har stilt opp for dem mange ganger opp gjennom årene, så de har egentlig skuffet meg noe helt forferdelig....

 

Greit at de ikke vet hva de skal si, eller at de vet at de ikke har en løsning og ett svar til meg. Men..... Jeg hadde aldri trukket meg unna slik, om de trengte meg og jeg visste det.

 

Jeg hadde nok ikke giddet gått, var jeg deg......

[Tante Blås Squaw]

Jeg er enig med deg, HI. Skjønner deg godt!

[Anonym bruker]

Har hatt det på samme måten.

 

Jeg mistet min far for litt over et år siden. Hun visste at jeg satt på sykehuset og at det gikk mot slutten. Alikevel kunne hun ringe meg og skravle om sine problemer i forholdet.

 

Mannen min tok telefonen etter at pappa hadde sovnet inn og fortalte hva som hadde skjedd. Da ble jeg bedt om å ringe opp når jeg hadde roet meg.

 

Gjorde dette og satt i en time og hørte på klagesangen hennes (kanskje dumt av meg å ringe, men jeg gjorde nå det).

 

I ettertid ringte hun meg ikke EN eneste gang og spurte hvordan det gikk med meg, om jeg trengte noen å snakke med, om jeg trengte hjelp til noe osv. Hun holdt helt avstand i godt over 6 mnd.

 

Jeg ble så skuffet at jeg faktisk ikke orker å ha noe særlig med henne å gjøre nå.

 

Jeg VET at hun ikke er typen som synes det er vanskelig å prate om ting, mulig hun gikk inn i seg selv og så at oppførselen hennes rundt tidspunktet pappa var syk ikke var helt heldig og at hun var flau over det. Ikke vet jeg. Nå driter jeg i det.

 

Jeg orker ikke å late som ingen ting. Skal hun ha meg tilbake som venn så trenger jeg i alle fall mer enn en bursdagsinvitasjon.

 

Men det er nå bare meg, en bitter hurpe ;-)

[Anonym bruker]

Jeg synes det er leit at dere andre også har opplevd dette og lignende ting. Så synd at vennskap settes så på prøve fordi noen velger taushet når vonde traumer skjer...

 

23:21:

 

Jeg trenger også mer enn en bursdagsinvitasjon.

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg!!! Jeg opplevde det samme (nesten) med ei venninne av meg. Vi var nær og iflg henne var jeg hennes eneste ordentlige venninne. Jeg har slitt mye i livet og underveis de siste årene har jeg fått my støtte og trøst i min hund. Ja, "bare" en hund, men følelsene og sorgen var STOR NOK til at jeg ble skuffet over min venninne da jeg ikke hørte knyst da jeg måtte avlive pga sykdom, ei heller de første 2 md etterpå. Jeg sammenlikner ikke med din situasjon, å miste faren er mye verre, men for meg, da, var sorgen uutholdelig stor, ikke bare pga hunden men også for hva mitt forhold til ham representerte, all fortiden kom blussende opp og jeg slet også med dårlig samvittighet fordi det var jeg som tok avgjørelsen.

 

Dog, jeg sendte henne en melding via FB. Skrev hva jeg mente, at jeg syns det var rart jeg ikke hadde hørt NOE fra henne, selvom det "bare" var hunden. Hun av alle burde visst hvordan jeg hadde det ettersom hun visste hva jeg hadde vært gjennom og hva han hadde betydd.

Fikk brev fra henne tilbake via FB hvor hun ikke forsto hvorfor jeg reagerte sånn. Det endte med at hun ringte meg og vi pratet. Hun kunne ikke skjønne enda. Hun hadde fått med seg avlivinga, men hun regnet ikke med at jeg tok det så tungt, hun så ikke helheten, hun regnet med at jeg hadde nok støtte og nettverk rundt meg fra før. Dessuten hadde hun ikke TID eller ORK til å ta tak i min sorg. Ikke så mye som en sms hadde hun tid til, det sa hun rett ut. Hun var såååå sliten når unga hadde lagt seg og hadde ikke tid tli å stelle med seg selv engang, hvorfor skulle hun da anstrenge seg med å sende en kondolerer-sms til meg? Hun kunne ikke fatte at jeg ikke så at hun var sliten. Hun pratet til meg som om jeg var et barn og det endte med at vennskapet ble avsluttet der og da, hun slettet meg som venn på FB og jeg har ikke hørt et pip siden. Så egoismen i dette tilfellet var mye større enn vennskapet, dessverre.

 

Jeg hadde ikke gått i bursdagen, nei Eller så får du ringe henne i forkant og få renset luften, spurt om det du lurer på. For å gå i bursdagen og late som ingenting er ikke godt for deg!!! Og kommer nok også til å lede til en konfrontasjon i none grad utover kvelden...

[Anonym bruker]

SNAKK MED HENNE!! Ikke rart det blir krig i verden." Jeg sitter og tenker mitt og er lei meg, men jeg snakker ikke med deg og sjekker ut. Du gjør kanskje det samme..".

Jeg mistet også min elskede pappa i traumatisk sykdom for noen år siden, men måler ikke mine venner utifra hvem som tok kontakt. Spesielt ikke hvis vi ikke hadde hatt særlig kontakt på en stund. Detter var for meg en hendelse i familien, og min sorg som ingen allikevel kunne gjøre noe med. Men vi er forskjellige...Jeg har en leveregel: I forventningen ligger skuffelsen... (sålenge du forventer noe fra andre utifra deg selv, vil du før eller senere bli skuffet)

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er HI's ansvar, ei heller andre som blir skuffet på denne måten, å være rause, strekke ut en hånd. Det er ikke rart det blir krig i verden, nei, men det burde de såkalte vennene heller tenke på, når de ikke engang kan sende en sms til såkalte venner som har det vondt!!! DET er vennskap det, ikke å gå på akkord med seg selv og være raus på egen bekostning. Det er noe som heter stolthet og selvrespekt også!

[Anonym bruker]

Men da er det jo veldig greit. Da er hun ikke en venninne lenger, og ikke noe å bruke tid og energi på. Selv hadde jeg ei venninne som gikk langt over grensene mine, så henne lar jeg bare være å ha kontakt med eller svare om hun sender sms. Hun vet godt hva det dreier seg om. Så ønsker jeg henne lykke til videre i livet, og så har jeg lært noe av det hele. Gidder ikke å gå rundt å føle bitterhet, for det er ikke noe godt for meg.

[Anonym bruker]

Jeg forstår veldig godt at du er såret! Jeg har opplevd noe lignende, jeg mistet et barn veldig sent i svangerskapet, og en god venninne (som da bodde i en annen by) tok ikke kontakt med meg i det hele tatt året etterpå. Eller, hun sendte nok et kort eller en blomsterbukett da det skjedde, men tok aldri kontakt etterpå for å høre hvordan det gikk med meg. Så plutselig fikk jeg en dyr gave til bursdagen. Da ble jeg faktisk dritsur, og sendte henne et brev (dette var på 90-tallet da man fortsatt skrev brev lissom) hvor jeg sa min oppriktige mening om at jeg ikke hadde hørt fra henne. Hun beklagde det, og sa hun hadde syntes det var så vanskelig. Så jeg tilga henne, det var deilig bare å få sagt det liksom. Alle gjør jo feil.

Hun har sikkert lyst til å beholde deg som venninne siden hun inviterer deg, ellers ville det jo bare vært stress for henne å hatt deg hjemme hos seg på bursdagen. Jeg ville sendt henne en mail eller noe og sagt det som det var, at du er lei deg og skuffa. Og så gått i bursdagen, hvis du fortsatt er intr i å ha henne som venninne.

[Anonym bruker]

Synes du er litt vel selvsentrert nå...

 

Du sier faren din døde for 1 år siden, og at du ikke har hatt særlig kontakt med denne venninnen de siste årene.

 

Det kan jo være at hun synes det var litt i overkant å plutselig ta kontakt da faren din døde.

Veldig mange mennesker (VELDIG mange!!) har store problem med HVORDAN man skal forholde seg til pårørende ved dødsfall!! Dette løser de veldig ofte ved å holde seg unna...

Om det er rett eller galt kan jo diskuteres, men de vet ikke annen måte å løse det på...

 

Og du vet jo heller ikke NOE om hva hun tenker rundt emnet!!

 

For alt du vet så har hun måtte manne seg skikkelig opp for å tør å sende deg denne invitasjonen.

Synes du skal takke ja, med åpent sinn!!

 

Du skal heller ikke ta opp emnet, da du ikke aner hvordan dette kan være for henne. Tar hun det opp, vel, fint for deg! Men dette handler ikke om det..

 

Nå vet ikke jeg hvor gamle dere er, men kanskje har dere blitt voksne siste årene.

Kanskje hun rett og slett vil ha tilbake et gammelt vennskap, uten noe som helst slags baktanker...

 

Slutt å gjør ting komplisert, og gå videre i livet!! )