Ang foreldre som slår barna sine...

[Anonym bruker]

jeg bor ikke i Norge men i SydTyskland og her er jeg ofte vitne til unger som får ørefiker og blir slått på rumpa hvis de drar det litt for langt.

 

Jeg får så vondt av disse barna men jeg tør dessverre ikke å gripe inn. Det er jo ikke snakk om grov barnemishandling og det er jo slik at jo sydligere man kommer jo mer vanlig er dette.

 

Jeg synes kanskje den klapsen på baken er lettere å akseptere (selv om jeg ikke gjør det selv) enn en ørefik på små barn. Her om dagen besøkte jeg en dame som har sønnen sin i samme klasse som min (de er 6 år) og vi snakket litt om barneoppdragelse. Hun sa da at man måtte holde styr på ungene og at mannen hennes ikke var redd for (????akkurat som om han skulle være redd!) å gi sønnen en ørefik når det var nødvendig. Ikke brydde han seg om noen så det, for det hadde ingen andre noe med. Og jeg var selv vitne til at gutten hostet flere ganger uten å holde seg for munn, og hun klapset til han på armen hver eneste gang. En søt liten gutt som var akkurat passe tullete, tøysete, snill og god. Jeg fikk så vondt når jeg hørte det og blir egentlig kvalm av å tenke på det.

 

Kan ikke anmelde heller for her nede er det jo ingen lov slik som i Norge. Jeg blir helt dårlig av slikt og har ikke lyst til å ha slike folk som venner fordi jeg vet at hvis jeg ser det en gang så kan jeg ikke IKKE gripe inn, men da blir jo folk sure.

 

Er det dumt av meg å minske kontakten med denne damen. Jeg har ikke mange bekjentskaper her, men er jeg vanskelig som ikke vil ha slike venner??

[Anonym bruker]

Du kan jo forklare henne hvordan lovene er i Norge? At det ikke er akseptabelt der du kommer fra, og at du derfor har vanskelig for å akseptere det. Si at du får vondt inni benimargen når du ser slikt.

[Anonym bruker]

HI

 

Sa ifra om dette, men hun bare smilte videre og skjønte det ikke tror jeg. Jeg så jo ingenting bortsett fra de klapsene (veldig små klaps) men jeg skjønte jo hvordan de fungerte.

 

Orker egentlig ikke slike mennesker. Hadde jeg hatt venner nok, så hadde jeg ikke giddet å tenke på slike mennesker en gang!

[Anonym bruker]

Har ei venninne om bor i England. De har spisebord i glass, en tykk plate som bare hviler oppå. Jeg ønsker meg spisebord i glass, men mannen min sier han er litt nervøs for det, at den skal vippe av om ungene klatrer oppå. Ungene våre får jo selvsagt ikke lov til å klatre på spisebordet, men det skjer, vi løfter dem ned, og sier strengt i fra.

Jeg lurte på hvordan hun forholdt seg til den problemstillingen, og hvilke erfaringer de hadde, var bordet stabilt nok, liksom.

 

Det hadde aldri skjedd sa hun, for ungene visst jo hva som skjedde når katten hoppet oppå bordet, da fikk han en klask på baken, og de visste jo hva det innebar, hun gir ungene en smacked bottom om de drar han for langt, og da tydeligvis katten også.

 

Joda, hva sier vi. At i Norge er jo ikke dette et alternativ for å få ungene til å lye, og det hadde jo heller ikke vært et alternativ om vi ikke bodde i Norge. Men hun er av den oppfatning at det er helt ok, det må jo lære. Et raskt klask på baken for å få dem til å forstå. Joda, hun om det. Vi gjør det ikke sånn, og beholder nok det gamle spisebordet til ungene blir store nok :-)

[Anonym bruker]

Jeg har bodd i Frankrike, hvor det forsåvidt finnes barnevern, men hvor holdningen er at fysisk avstraffelse i oppdragelsesøyemed er ok (og vil nok ikke anses som en sak for barnevernet).

 

Jeg pleide å argumentere for at slag/knipsing/ørefiking ikke bidrar til at barnet forstår hva som er den rette oppførselen, men at barnet handler ut fra frykt. Resultatet blir barn som gjør det de skal når mor ser på, og akkuratt det de vil når ingen ser dem. En del av vennene våre sluttet å bruke fysisk avstraffelse da jeg sa det og de selv tenkte tilbake på sin egen barndom. Så det nytter å argumentere. Men man må komme med saklige begrunnelser.

 

Jeg får vondt inni meg for sånt gjør man ikke i Norge kommer man neppe langt med Bare tenk deg om en tysker hadde kommet til deg her i Norge og sagt at han får vondt inni seg over hvor dårlig du oppdrar barnet ditt - for i Tyskland klapser man ungen på baken så barnet vet hvem som er sjefen. Da hadde du nok bedt tyskeren reise tilbake til Tyskland tenker jeg.

 

[Anonym bruker]

HI

Jeg nevnte jo i innlegget mitt at en klaps på baken var noe jeg mer kunne akseptere og særlig hvis ungene dro den utrolig langt, selv om jeg ikke ville gjort dette selv.

 

Men ørefik er noe helt annet. Og jeg fikk inntrykk av at de brukte småslåing som en irettesettelseform som var helt grei.

 

Småting (som om å glemme å holde seg for munnen ved hosting) ble straffet med småklaps.

 

Mens ulydighet (og da ikke nødvendigvis i kampens hete) ble til ørefiker for at ungen skulle forstå.

 

Jeg tror det er en grunn til at vi er kommet lenger i Norge ang. dette temaet og jeg tror det er bra. Jeg tror det blir mer og mer vanlig sydover, men at det henger igjen ennå.

 

Jeg ønsker ikke at mine unger skal bli vitne til slik småslåing og avstraffelser uten at jeg griper inn. Akkurat som om jeg samtykker. Derfor blir jeg vel nødt til å unngå dette. Har ikke lyst på slike mennesker som venner, føler at vi har forskjellige verdier og syn på ting.

 

Jeg er kanskje vanskelig, men meg med det. Det føles ikke godt inni meg og ikke rett.