er d bare jeg som reagerer på dette....

[stratosen_er mamma_]

Har ei svigerinne som har et barn på snart 1år...og svigermor passer henne hele tiden omtrent...hun har en mann som jobber offshore og er borte 14 og hjemme 4 uker...en to-tre ganger i d siste har mannen sykemeldt seg fordi hun ikke orker å vere hjemme alene med barnet...og når han er på jobb så passer svigermor barnet hver natt...min svigermor jobber 100% og svigerinna mi jobber bare innimellom og d er stort sett helger og da har svigermor fri så da passer hun dattra...

Svigerinna mi har nok en psykisk lidelse og i tillegg fått sv.skapsdepresjon så hun har ikke noe særlig forhold til barnet sitt..jeg synes d er grusomt og jeg blir sint på svigermor som stiller sånn opp hele tiden, for hun har fått veldig nære bånd til dette barnet og alle andre barnebarnet er nesten glemt...svigerinna og mannen reiser veldig ofte på fest eller bort de helgene han er hjemme og da stiller svigermor opp igjen..jeg blir såå irritert...klarer ikke synes synd på noen av dem, jeg mener svigerinna mi bør ta tak i situasjonen og gjøre noe med følelsene sine og de rundt henne MÅ slutte!!! med å sy puter opp under hendene hennes....ARGH!!

 

Har noen noen gode råd om hva som bør gjøres? ? ?

 

Jeg orker snart ikke dra å besøke svigermor for hun er blitt helt annerledes og hun er ikke noen ungdom lenger heller..min svigerfar på over 70 år går og bysser og bærer på dette barnet og når barnet er blitt så stort så merker hun mer og mer....jeg får helt vondt av barnet....

 

dagens frustrerte innlegg...hehehe håper noen gidder og lese og svare!!

[Trollemor75]

Jeg kan bare svare for meg selv, for når jeg leser om din svigerinne får det meg til å tenke på hvordan jeg hadde det når gutten var 7-9 mndr gammel. Helt til den tiden hadde det gått bra. Jeg følte meg til tider noe klautrofobisk med å ha et lite menneske så tett inn på meg, men jeg hadde masse energi og var helt fascinert av den lille. Men i løpet av en 2-3 mndrs periode forandret det hele seg, jeg møtte veggen helt. Gutten ble mobil på rekordfart, slet med tenner, sluttet å sove på dagtid, våknet kl. 04.00. Samtidig måtte jeg gjennom en traumatisk prosess ift jobben min.

 

Vi hadde ingen familie der vi bodde, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg vurderte å skille meg å gi omsorgen til mannen for å slippe mer mas. Følte meg ensom og ond. Det gikk over, men det ble tatt en del dårlige beslutninger underveis (deriblant flytting til en annen by og jobbskifte), og forholdet vårt er ikke det det en gang var.

 

Jeg unner ingen å møte veggen slik jeg gjorde, og hvis din svigermor bidrar til at svigerinnen din kommer seg gjennom en tung periode, så skjønner jeg ikke hvorfor det er så ille. Jeg hadde ingen som kunne bysse gutten og overbevise meg at alt var normalt, at han var verdens skjønneste og at jeg ikke var helt udugelig. Heller ingen som kunne sende meg avgårde på kino eller restaurant så jeg kunne få litt pusterom.

 

Sønnen min er blitt verdens heligste liten gutt. Jeg er blitt veldig skeptisk til å få flere barn, hverken jeg eller ektskapet mitt klarer en sånn periode til.

[Melkerullen]

Jeg forstår at du ikke synes synd på dem, men tenk på det lille barnet som er helt uskyldig i dette. Svigerforeldrene stiller ikke opp for svigerdatter og sønnen, de stiller opp for den lille som ikke kan si noe selv og som trenger trygghet også om natten, om mor ikke strekker til i denne situasjonen.

Ikke vær sint på dem for at de stiller opp for barnebarnet sitt, men jeg ser så absolutt hva du mener! Men, de andre barnebarna er nok ikke glemt og i tillegg så ser nok svigerforeldrene dine hvor godt deres/dine barn har det og er glade for at dere er flinke nok til å ta vare på barna deres selv og klarer selv å gi dem trygge hjem.

*Snakk gjerne med svigers, gjerne med din mann først da som kjenner sine foreldre best og vet at de evt ikke blir sure,hehe. Fremlegg gjerne saken som noe du ønsker å hjelpe med, kanskje si at de andre barnebarna savner litt alenetid med besteforeldrene sine?

 

Jeg forstår så godt at du blir frustrert, for kjenner til situasjonen...trøstet meg selv med at jeg skal være glad for at jeg ikke er i den situasjonen at jeg trenger slik hjelp selv.

[Gjest ->>-]

Om hun har en fødselsdepresjon e.l. bør hun/partner ta opp det på helsestasjonen eller med fastlegen. Det kan også høres ut som det ville være en god ide at hun ble sykmeldt og far overtok permisjonen, siden det sjelden er spesielt ålreit for spedbarn om primæromsorgspersonen er deprimert.

 

Å si at noen som er deprimert "bare må ta seg sammen og gjøre noe med det" er litt som å mene at det bør slutte å snø i januar fordi du har kjøpt ny badedrakt.

 

...og så er det godt mulig du burde reflektere litt rundt hva som er mest plagsomt for deg; at barnet og svigerinnen din ikke har det topp, eller at du er litt småsjalu og grinete fordi svigermor ikke nusser like mye på deg og dine. Du sier du får helt vondt av barnet, men det høres likevel ut som fokuset ditt er mest på hvordan denne situasjonen er for deg selv.

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Jeg synes du skal prise deg lykkelig over ei slik svigermor, men jeg forstår også dine følelser. Jeg har det slik selv iforhold til min egen svigermor. Der hun er på besøk og hjelper til hos broren til sambo og aldri hos oss. Bare fordi hun har ett mye bedre forhold til min svigerinne, hun har kjent hun i vel 18år nå, og meg i bare 7år, og jeg har knapt sett henne. MEN hun passer aldri barna til noen av oss da. Reiser veldig mye og tenker vel på seg selv. Kjøper ting til barna da etter å ha vært på reise.

 

Det er ikke slik jeg opplever at min egen mor er, men det er kanskje litt annerledes.

[stratosen_er mamma_]

takk for mange svar..

jeg vet ikke om jeg la det frem rett, men jeg er absolutt ikke sjalu på at de får mer hjelp. Jeg synes bare synd på svigermor som sliter seg halvt ihjel for som burde tenke litt mer på seg selv...i en periode var hun oppe fram til kl 4 før hun la seg og stod opp og dro på jobb kl 7. Og ja svigermor er snill som hjelper MEN jeg tror hun lager ris til egen bak. jeg mener at de burde hjelpe moren sånn at hun kan få de rette følelsene for barnet sitt...for jeg synes d er grusomt at hun ikke er gla i ungen sin, det har hun sagt rett ut..og jeg synes mannen hennes er en dott som ikke klarer å ta tak i situasjonen for han har det vondt..hun ringer til han når han er offshore og hyler og skriker i tlf fordi hun ikke takler å vere mor og når han kommer tilbake så tar han d meste av ansvaret for barnet og svigermor seff..

jeg mener også at man bør finne på noe sammen og vere kjærester MEN å drikke seg full og sette ungen bort nesten hver helg det synes jeg ikke noe om...man har et ansvar som foreldre..

men vi er ikke like....

svigerinna mi kan finne på og ringe svigermor og spørre om d er greit at hun tar med barnet sitt på en tur, de kjører ungen sin til svigermor fordi de ikke får i henne mat...jeg tenker, hva om d skjer svigermor noe???da raser jo alt sammen og hun er ikke noen ungdom lenger.....

har snakka med mannen min, han har prøvd og snakke med broren sin og tilby dem hjelp til å få løse denne situasjonen men de vil ikke ta imot noe...

[stratosen_er mamma_]

de sitter i boblebad utenfor huset og må sende bort barnet...og de drikker midt i uka d spiller ingen rolla..jeg må bare si at jeg synes dem er uansvarlige jeg altså..

og ja jeg skjønner at om man er syk og har møtt veggen så er alt tungt....MEN da mener jeg at man mååå prøve å gjøre noe med det..og hun har sagt at hun helst vil reise fra alt...og at hun har vurdert d..at hun tar livet sitt om mannen reiser fra henne +++ så hun er ikke frisk..

og jeg er ikke ute etter å ta dem på noen måte jeg blir bare så frustrert på deres vegne...og har vondt av barnet som gråter etter moren og hun orker ikke ha noe særlig med det å gjøre...d gjør vondt i mammahjerte mitt...

[Gjest ->>-]

Vet du hva? Nå beskriver du en ganske klassisk barnevernssak.

 

Om situasjonen er som du beskriver den, og dere har forsøkt å snakke med din (mentalt friske, antar jeg?) svoger - så er det kanskje på tide å få inn utenforstående instanser selv om det er mot deres vilje.

 

Det høres for meg ut som hun har en ubehandlet depresjon og han ikke får til å hjelpe henne på en god måte.

[stratosen_er mamma_]

ja jeg mener også d....men er så mange som mener at dette bare må skure og gå...ingen som vil ta affære...og d mener jeg egentlig svogeren min bør gjøre...men tror han er hjernevaska av henne...han var aldri sånn før....da fant han seg ikke i noe.....men nå føyer han seg i alt...jeg vet ikke...hun går til psykiater hver 14.dg men d funker ikke og d er bare hun som går og hun kan jo bare lyve om at alt er bra...min svoger burde jo egentlig også vært med...men...jeg kjenner at d bobler over for meg snart og at jeg kommer til å si d jeg mener så får de bare bli sure..jeg mener hun trenger virkelig hjelp....men svigermo mener at hun ikke er syk da...hun mener bare at hun er litt vanskelig...men jeg er sykepleier og vet at hun er psykisk syk....

[Gjest ->>-]

Nå tror jeg det skal litt mer til for å lure den jevne psykiater over tid enn å si at "alt er bra," men okay - om er overbevist om at familien behøver hjelp og ikke evner å skaffe den: Da blir det ditt ansvar, da.

 

Om du tenker at du oppnår noe bra ved å gi uttrykk for din bekymring overfor dem det gjelder, så gjør du det. Om du vedvarende ser at mor ikke er i stand til å ta godt vare på barnet og far ikke er til stede, så er faktisk barnevernet riktig instans å ta kontakt med.

[Tante Blås Squaw]

"Sy puter under hendene", høhø! :oD

 

[Julelita]

Vet du, jeg vil råde deg til å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Det høres ut som om det barnet ikke har det noe godt sammen med moren sin slik som situasjonen er nå. Det er godt at andre stiller opp, men du beskriver en svært sårbar situasjon som neppe er holdbar over lang tid. Kanskje barnevernet kan komme inn med tiltak som kan hjelpe denne familien.

[stratosen_er mamma_]

*dytte*