Hvordan var oppdragelsen din og hva slags forhold har du til mat i dag?

[Anonym bruker]

Måtte du alltid spise opp? Var foreldrene dine mye eller lite opptatt av et sunt kosthold? Måtte du smake/spise mat du ikke likte? Var alltid mat en viktig ingrediens når dere skulle kose dere?

 

Og hva slags forhold har du til mat i dag? Elsker mat? Er kresen? Er altetende?

[It's all about me]

Jeg var ekstremt kresen som lite, var ikke mye jeg likte. Foreldrene mine syntes det var greit, jeg måtte spise litt av det jeg likte eller jeg fikk noe annet hvis det skulle være kosemiddag.

Av pålegg gikk det mye i sukkerfylte fy-pålegg, drakk MYE brus og vann smakte jeg vel ikke før jeg var voksen og flyttet for meg selv.

 

Det eneste det var tvang på en periode var melk. Måtte drikke et glass om dagen før jeg fikk noe annet. Jeg hatet melk og kunne gå en hel dag uten drikke pga det.

 

Nå som voksen er jeg altetende, elsker ny og spennende mat. Spiser masse grønt og andre ting som jeg hatet som liten.

Det eneste jeg fremdeles ikke klarer er melk, der vrenger det seg for meg.

[Anonym bruker]

Det var mye mas om at jeg måtte spise mer og spise alt mulig jeg ikke likte osv og det var alltid dårlig stemning ved bordet.

 

Jeg sliter enda med at jeg rett og slett ikke liker å spise. Jeg spiser få matvarer og spiser sjelden og lite.

[Anonym bruker]

Jeg måtte alltid spise opp og måtte smake på alt jeg ikke likte og jeg likte veldig lite. Hadde et veldig anstrengt forhold til mat da jeg var yngre, spiste veldig lite og var på et tidspunkt på nippet til å bli anorektisk. Nå elsker jeg mat,all slags mat, men liker ikke å spise middag hos andre pga føler jeg må spise opp alt, får litt spader av det. Begynte å like det meste som voksen når jeg kunne smake på ting jeg ønsket uten tvang, dermed smakte det bedre:) Pluss smaksløkene forandrer seg ettersom man blir eldre..

[Gjest]

Vokste opp med et sunt kosthold og kun snop på lørdag. Spiste mye fisk hjemme hos oss og selv i dag er jeg ikke overbegeistret for kjøtt. Vi hadde sjelden ting som fiskepinner, pølser ol. Det var "mamma-er-på-kurs"-mat og det hersket Livets Glade Dager når mamma var borte og vi fikk velge mellom pølser, pannekaker eller Grandiosa;)

Nugatti hadde vi kun til jul og påske og den eneste dagen i året vi ble "tvunget" til å spise mat var på 17.mai - "ingen is før frokosten er spist" var en gylden regel hos oss.

 

Vi måtta alltid smake på det vi ble servert. Ingen tvang til å spise det, men vi måtte alltid smake. Likte vi det ikke fikk vi gå uten mat til neste måltid.

 

Har et greit forhold til mat i dag. Er ikke altetende, men smaker og prøver det meste (unntatt innmat og blodmat)

[Anonym bruker]

Har skilte foreldre.

 

Mamma: Spise til jeg var mett, helst smake på ny mat, men ikke noe press. En del halvfabrikata, men ellers mye sunn mat. Snop på lørdager og i besøk og av og til ellers. Mat, spesielt da snop og is, ble ofte brukt til både kos og trøst.

 

Pappa: Måtte spise opp det jeg fikk på fatet, selv når han tok oppå altfor mye til meg. Måtte spise alt, selv når jeg brakk meg av maten, satt flere gange ri timesvis med matbordet og gråt fordi jeg ikke orket tanken på å spise maten jeg brakk meg av, evt ble sent på rommet som straff. Kun litt snop på lørdager og muligens en is på en ekstra varm sommerdag. Sunn hjemmelaget mat stort sett, litt halvfabrikata.

 

Meg i dag som 29-åring: Sliter fortsatt med enkelte matvarer etter pappa sin tvang, men er ellers flink til å smake på det meste og spiser variert, sunn hjemmelaget mat og det meste. Ikke alt, men mye. Var veldig kresen i slutten av tenårene, men ikke nå lenger. Forsøker å unngå å bruke mat som trøst og kos, men blir likevel til det innimellom.

[Trollemor75]

Jeg måtte ikke spise opp.

De var ikke mye opptatt av et sunt kosthold, men jeg kommer fra en familie der maten lages fra grunnen av, det var ingen snop, saltsnacks eller brus i huset og Mamma serverte mye grønnsak- og fruktbaserte retter.

Jeg hadde lov til å ikke like noe, men måtte alltid smake. Moren min tvang ikke meg til å drikke melk (jeg kan kke fordra det), men kalvelever måte man smake hver gang hun lagde det, og til slutt syntes jeg at det smakte godt. Ble aldri laget en separat meny for meg, men det var alltid et eller annet å bordet som jeg likte.

Og man skulle spise middag samlet hver kveld, men noen sjeldne unntak.

Jeg har franske røtter, mat er en VELDIG viktig del av livet.

 

Jeg spiser alt (men drikker fremdeles ikke melk), er veldig interessert i matlaging, og synes tradisjonen med familiemiddag er viktig. Jeg prøver å oppdra gutten på samme måte, selv om det er vanskeligere for meg å lage middag hver kveld med full jobb enn det var for min mor som var hjemmeværende. Er blitt en kløpper på å lage middag på 30 minutter.

[Anonym bruker]

Vi bodde på et sted der det var vanskelig å få tak i ferske råvarer, Svalbard på 70-tallet. Vi fikk mest tørrproviant den gangen, var ikke så mange flyavganger og maten fikk vi fra Proviantlageret.

 

Min mor laget dermed mye fra halvfabrikata (godt kjent med Toro og hermetikkmat). Ellers laget hun masse fra vilt, reinsdyrkjøttkaker, gås, rype etc. Det var en del av dette jeg ikke likte (ikke så godt med haglkuler i kjøttet, eller masse fett), og jeg måtte ikke spise opp.

 

Jeg fikk spise så mye jeg ville, og jeg fikk lese ved bordet.. men vi hørte også på radio, snakket og koste oss over middagen.

 

Familien min var også slepphendt på godteri, jeg spiste sjokolade/is o.l daglig, og det gjør jeg fortsatt.

 

Jeg var vel ganske kresen da jeg var liten, vi hadde kun den maten vi snakket om, og da jeg første gang smakte macaroni kastet jeg opp. Og pizza syntes jeg var motbydelig (men gudene må vite hvordan den var laget, er ikke sikkert det var pizza slik vi kjenner den i dag).

 

Da jeg ble eldre og flyttet hjemmefra, ble jeg raskt kjent med mye forskjellig mat, og jeg likte krydret, fremmedartet mat godt, thai/indisk/kinesisk/creolsk. Mye pasta etc er det jo selvfølgelig også blitt. Elsker så og si alle grønnsaker. Men er dessverre skeptisk til en del sjømat og jeg liker ikke å lage mat med kjøtt, da lager jeg helst vegetarretter.

 

Med våre egne barn prøver vi å få de til å smake på alt nytt, men vi tvinger de ikke til å spise noe de ikke liker. Men vi tilbyr heller ikke separat mat, da serverer vi heller brød sammen med maten slik at de kan spise det i verste fall.

[Gjest]

Hverken mamma eller pappa er særlig flinke til å lage mat. Vi hadde mye kjedelig og mye halvfabrikat. Spiste mye godt hos besteforeldrene mine og hos en tante. Jeg ble aldri tvunget til å spise noe jeg ikke likte, måtte heller ikke smake.

 

De var vel sånn midlles sunne. Vi hadde alltid mye godt pålegg, fersk juice og frukt, men middagene var som regel ikke veldig sunne. "kosemat" hadde vi fredag og lørdag. Godteri på lørdagen.

 

Jeg er veldig glad i mat og spiser alt. Overhodet ikke kresen.

[Anonym bruker]

Mat ble brukt som straff. A la "I dag kan du bare gå rett i sengs uten kveldsmat" og "gå på rommet ditt, du kan bare glemme middag i dag" hvis jeg hadde gjort eller sagt noe galt.

 

Måtte ellers helst spise opp, men ingen tvang. samme med smaking på ny mat. Maten var alt fra helstekt sei med masse grønnsaker til billig, usunn halvfabrikata.

 

Jeg er altetende, men har et anstrengt forhold til mat. Spiser alt for mye, nesten desperat etetr å rekke å hive i meg mest mulig før maten "blir borte" je je..

[Anonym bruker]

Jeg måtte smake på alt og avgjøre om jeg likte det, men trengte ikke spise opp det jeg ikke likte eller hvis jeg ikke orka.

 

Når det gjaldt å spise opp var regelen den at det man har forsynt sseg med selv, må man spise opp. Hvis andre har lagt på tallerkenen trenger man bare spise til man er mett.

 

Hadde vi fisk (eller andre ting som barn ofte ikke vil ha) måtte vi smake litt, og det var alltid godord for de som var flinke til å spise fisk og andre slike matvarer. Veldig lite oppmerksomhet når vi gnålte om det vi ikke likte. Pappa sa bare at han vikke likte "liker-ikke"-unger, og da ville jo ikke vi være sånne.

 

Vi hadde et sunt og variert kosthold med mye frukt, grønnsaker og grovt brød.

 

Jeg elsker stort sett all mat. Har enkelte ting jeg ikke liker, men klarer å svelge ned alt hvis jeg får det servert hos fremmede. Jeg er veldig nysgjerrig til å smake på nye ting og spiser sjelden det samme flere ganger på rad på "faste" spisesteder.

 

Og jeg takker ALLTID for maten.

[Anonym bruker]

Jeg spiser det meste i dag, eller hvertfall smaker på alt. Spiser ikke alltid opp alt på fatet, for er jeg mett så er jeg mett.

 

Mat var lørdagskosen Da var det litt ekstra god middag, sånt som vi barna virkelig likte. Det kunne være spaghetti, hjemmelaget pizza, grateng med pølser, omelett med pølser eller noe i den duren.

 

Mamma er en flink matlager, og flink til å lage mat fra bunnen. Så jeg er vel vokst opp med god, gammel og norsk mattradisjon. Og måltider til faste tider, og ved kjøkkenbordet. Mamma var hjemmeværende da vi var små.

 

Måtte smake på ting, men satte jeg vrangsiden skikkelig til(som når det var sild, som jeg ikke liker pga alle beina), så slapp jeg å smake Slapp å spise opp alt, ja. Skulle bare mangle. Er en mett, så er en da mett. Og mamma kunne lett lage en erstatning for oss barna. Som når de spiste den der silden sin, så fikk vi stekt flesk eller pølser til i stedet for. Så ikke 2 middager, men bare en ekstra ting med samme tilbehør.

 

Mine barn smaker på det de vil smake, og her er det ingen tvang rundt det med mat. Om de er litt kresne nå, så kommer det seg som regel senere Tar vitaminbjørner og har det fint her

[Anonym bruker]

Preget av mye mas om å spise mer, etterhvert telling og rapportering av hvor mange skiver, poteter, kjøttkaker osv jeg fikk i meg. Måltidene var ikke noe kos.

 

Jeg var liten, tynn og veldig kresen. Ble aldri tvunget til å spise opp eller smake på noe jeg ikke trodde jeg likte. Jeg ble tvunget til å ta tran, og det dag i dag takler jeg ikke å spise noe som kommer fra havet. Syns jeg kjenner transmak tom i reker :-(

 

Jeg har hatt et litt anstrengt forhold til mat, men om det er en konsekvens av oppdragelsen, eller om jeg er født slik er vanskelig å si. Det som er sikkert er at jeg nok aldri har vært særlig glad i tradisjonell norsk husmannskost, og det var det eneste som var representert i vårt hjem. Fikk en ny opplevelse av mat når jeg på 90- tallet ble introdusert for det som da var litt mer "eksotiske" retter som lasagne, taco og kinamat. Er fortsatt veldig glad i mat med asiatisk eller meksikansk vri, men gjør det litt mer avansert enn toro halvfabrikater.

 

 

[Tante Blås Squaw]

Mitt forhold til mat er helt føkka. Seriøst - jeg er over 30 og har ennå ikke blitt kompis med kjøkkenet. Jeg sørger for at ungene spiser skikkelig mat, men jeg sliter med å fore meg selv skikkelig.

 

Som en konsekvens av trøstespising og angst bærer jeg en overvekt på mellom 30 og 40 kilo idag. Problemet er ikke å gå ned sånn rent fysisk, problemet er at angsten eskalerer såfort jeg mister noen kilo.

 

Jeg begynte å overspise da jeg var 10-11 år og min far sa "Pass deg nå så du ikke blir feit, det er ingen menn som liker feite kvinnfolk!" Med et barns logikk konkluderte jeg med at "greit, da skal jeg bli feit. For da gir du kanskje faen i å klå på meg noe mer."

 

Min far er dead and gone for lengst, men den gamle forsvarsmekanismen er trøblete å bli kvitt. Men jeg skal nok klare det også! )

 

[Anonym bruker]

Min mor hadde selv et litt vanskelig forhold til mat (har slitt med anoreksi i mange år) og begynte aktivt å begrense mitt matinntak før jeg var året. Dette gjorde hun kun for meg, og ikke for søsknene mine. Husker godt hvor sårt det var når jeg måtte gå sulten fra matbordet mens søsknene mine alltid fikk mer mat enn de orket. Som et resultat åt jeg som en hest hver gang jeg spiste borte, noe jeg etter hvert gjorde ofte. Har slitt med overspising siden, og er ganske overvektig i dag.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri blitt tvunget i mat noen gang. Gudskjelov!!

Har heller aldri MÅTT smake på ting bare for at mine foreldre ville synes at det var noe man måtte gjøre...!!

 

Jeg er som min mor på kjøkkenet jeg Vi elsker mat! Elsker å lage mat, elsker å spise mat, elsker det sosiale ved middagsbordet - som er den viktigste tiden i døgnet her!

 

Har selv 5 unger, i spredd alder, og det finnes" alltid" et barn som ikke "liker" det man serverer. Jeg har aldri tvunget mine unger til å spise opp - eller smake på ting. Dette kommer etterhvert uansett!!

 

Jeg lager som regel 1 middag, men om et av mine barn ikke er så glad i det jeg har laget (som regel vet jeg jo dette på forhånd da , jo, da kan jeg godt lage noe annet til dem

Det viktigste for meg er at vi ved middagsbordet er samlet!! Og at vi koser oss alle sammen! Det er aldri bråk eller grining eller noe rundt bordet. Vi koser oss alle!

 

Og vet dere hva? Tro det eller ei : Men, det ene året, eller måneden kan det hende ditt barn ikke "liker" den maten du serverer, men hvor mindre du maser, hvor mer nysgjerrige blir de på hva dere andre synes er så godt. Så en dag, smaker de på det likevel! Og som oftest - blir de overrasket over at de faktisk liker det )

 

Hyggelige middags-stunder er viktigst i våres hverdag, da prater vi om "løst og fast" og koser oss

Om barna får bli med på å lage mat, liker de som regel og maten som blir servert!!

 

Alle mine liker så og si alt i dag. Grønnsaker, salater, og flere matvarer som andre i deres alder ikke liker.

Det kommer dere! bare ikke mas på dem! la de kose seg med middagen!

Er min filosofi...:=)))

 

Selv var jeg nok litt kresen som barn. Men, i dag spiser jeg alt!!

(jo..utenom blodpudding, som min mann og mine barn elsker - og jeg er heller ikke glad i sopp...Ellers er jeg vel altetende tror jeg )

 

 

 

[Anonym bruker]

Mamma var, og er, en god kokk, og maten ble som oftest lagd fra bunnen av. Alltid grønnsaker og ofte fisk. Vi måtte aldri spise opp, men lærte å forsyne oss med måte og heller ta to ganger, men om man var mett så var det greit å stoppe. Det er regelen her i huset også, for jeg ser at mannen min som ble oppdratt med å måtte spise opp uansett, har et vanskelig forhold til det å være mett. Først nå i voksen alder, etter at jeg har "lært" han å kjenne etter, så klarer han å stoppe å spise når han ikke orker mer, selv om tallerkenen ikke er tom.

 

Vi måtte alltid smake om det var noe nytt, men fikk lov til å ikke like noe og spise grønnsaker og poteter isteden. Det ble aldri lagd noe "erstatning" når det ble servert noe man ikke likte, men om man var heldig så var det kanskje rester fra dagen før som man fikk varme seg.

 

Mat har alltid vært viktig i vår familie. Den har en sentral plass i fest og feiring og i helger.Vi er flere svært matinteresserte og prøver stadig ut nye retter som vi diskuterer, snakker om og kan godt finne på å ringe hverandre bare for å si " i dag lagde jeg noe godt, hør her..." Vi fikk alltid slippe til ved komfyren hjemme, og det har forplantet seg til neste generasjon som er ivrige matmekkere nesten alle sammen.

 

Jeg elsker mat, men sliter mye med dårlig matlyst og spiser i perioder veldig lite, allikevel er jeg overvektig, men det skyldes mye medisiner jeg er avhengig av å ta. Jeg er nesten altetende, men styrer fortsatt unna hermetisk rogn, lungemos og blodmat.

[Anonym bruker]

Moren min var hjemmeværende da jeg var liten og lagde alltid norsk, tradisjonsrik mat fra bunnen. Jeg kommer fra landet så vi hadde mye kjøtt og fisk som faren min brakte i hus. Det meste ble laget selv, både karbonader og fiskekaker var hjemmelagede.

 

Vi måtte alltid spise opp, og det hendte jeg ble sittende lenge ved bordet på grunn av det, men som regel gikk det greit. Vi fikk ikke alternativer dersom vi ikke likte det som ble servert, men det var helt greit å ta en ekstra skive til kvelds hvis man ikke var mett etter middag.

 

Min mor begynte å jobbe igjen da jeg var rundt 10. Det var en travel familie og det ble ikke særlig vektlagt at alle måtte sitte ved bordet samtidig. Vi var også 6 personer i familien med ulike tider å komme hjem på og ulike fritidsaktiviteter.

 

Vi måtte også tidlige hjelpe til med matlaging, fra jeg var ca 10 ble det ofte broren min og jeg som lagde middag siden vi kom først hjem.

 

Mat ble sjelden brukt som trøst eller kos. Det var for det meste noe man måtte ha fordi man var sulten.

 

I dag er jeg opptatt av sunt kosthold og lager mye av maten fra bunnen selv, men lager andre retter enn dem min mor lagde. Ble litt lei av den tradisjonelle bondekosten. Jeg har ikke behov for mye kosemat selv, kan like gjerne bare ta en kopp te på verandaen når jeg skal ha et lite friminutt. Jeg spiser selv passe porsjoner og har et helt greit forhold til mat, hverken anstrengt eller vanskelig.

 

Det er ingen regel om å spise opp alt på tallerken i familien vår, men man forsøker selvsagt å forsyne seg i forhold til hvor sulten man er.

 

Vi holder godt på faste måltider, det er ikke mye småspising innimellom. Når det gjelder gutten vår er jeg opptatt av at han ikke skal tvinges/lures til å spise. Hvis han ikke er interessert i maten får han slippe. Han får selv lære seg å spise når han er sulten. Jeg er veldig lite bekymret dersom han spiser lite en periode og tilbyr ikke alternativ mat, men heller variert slik at han uansett bør ha lyst på noe. Han får ikke snack i vogna når vi er ute på tur, vi bruker ikke mat som distraksjon eller avledning.

[Anonym bruker]

To eldre søsken hadde tatt brodden av mine foreldre da jeg vokste opp, så da det viste seg at jeg var kresen så fikk jeg stort sett lov å spise det jeg ville, inntil en viss grense. Det gikk mye i knekkebrød med Nugatti ja! Og om vi hadde noe til middag jeg ikke likte, så spiste jeg det jeg kunne. Hadde vi for eksempel fårikål - noe jeg fremdeles hater - så spiste jeg bare poteter med saus og litt kjøtt, og slapp kålen. Det hendte jeg fikk bare poteter med brun saus også. Men stort sett spiste jeg da middagen min, bare ikke grønnsakene. Som voksen er jeg blitt kjempeglad i grønnsaker, spesielt broccoli, og har erfart at mat jeg har "funnet ut av" selv er langt bedre enn mat som ble "tvunget" i meg. Nå liker jo småbarn søte smaker, da, av naturlige årsaker. "Voksne" smaker som det er i dressinger og enkelte grønnsaker kan være ganske fåfengt å prøve å stappe i små barn.

 

I dag har jeg et ganske bra forhold til mat, jeg spiser godt og variert. Jeg tenker en del på vekta (men slapper mye mer av nå som jeg er gravid!) men snoper nok desverre alt for mye. Jeg slet med selvbildet da jeg var tenåring og innbildte i alle fall meg selv at jeg hadde spiseforstyrrelse, selv om jeg nok ikke hadde det - jeg overdramatiserte en del. Var ganske lita og tynn frem til ca 15-års-alderen, da ble jeg høy og litt over matchvekt.

 

Målet mitt er å bruke graviditeten som startskudd for et sunnere kosthold! Og da mener jeg spise som jeg gjør nå, bare minus alt snopet...

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med norsk husmannskost. Mye fisk, da pappa var hobbyfisker. Måtte spise opp det som var på tallerkenen, og tygde masse til "tyggis" en periode. Satt og gråt vet bordet også en gang i blandt. Fisken skulle ned!

Dette kunne også ha med kraftig pubertet(hormoner) å gjøre. Alt smakte grusomt en periode mellom 13-15 år. Men det klarte ikke mine foreldre å innse.

Spiste jeg lite middag måtte jeg vente til kvelds for mer, og fikk spise meg mett.

 

I dag spiser jeg lite husmannskost. Det stoppet den dagen jeg flyttet hjemmefra. Lager sjelden fiskemiddag men det forekommer.

 

Våre barn slipper å spise opp, men bør smake på alt vi spiser/får servert. Nå er ikke det så stort problem, da heldige meg har fått barn som ELSKER norsk husmannskost selvfølgelig, og mat hos mormor er det beste de vet!

 

Vi har diskutert matpresset i ettertid og mine foreldre har innrømt at de var litt for strenge. De er kjempeglade hvis jeg kommer hjem på besøk og ønsker ett fiskemåltid.

 

 

[Anonym bruker]

Veldig interessant tråd! Noen triste hitorier her også, ser jeg. Utrolig hvor mye makt man kan få, og hvilke konsekvenser det kan få, med noe så dagligdags og livnødvendig som mat. Er vel kanskje akkurat det med "livsnødvendig" som er stikkordet.

 

Selv har jeg alltid vært kresen. Kan ikke huske at jeg ble tvunget til noe som helst, annet enn at jeg ikke fikk "dyre" matvarer. Det ble corn flakes i stedet for honny corn osv. Mor lagde også tradisjonell husmanskost, og jeg liker det godt fremdeles. Eneste forskjellen er at jeg liker å unngå Toro. Best om alt er laget fra bunnen.

 

Selv nå sitter jeg her og innser at jeg burde spist en brødskive, for jeg er sulten og kjenner at blodsukkeret er lavt (har spist i dag tidlig da), men utsetter det. Har sagt mange ganger at dersom jeg kunne fått mat intravenøst, så hadde jeg gladelig tatt imot. Liker å få mat servert, men synes det er skikkelig kjedelig å lage til meg selv.

 

Liker det meste, men liker fortsatt ikke tomat. Kan spise den oppkuttet, men har aldri tomatskive på brødskiven og tar det som regel også vekk fra salater om jeg er blant venner ;-)

 

Vi hadde like godteri hjemme, og kun på lørdager. Spiser også nå lite søtt, men ikke fordi jeg er streng med meg selv og tenker på helsen. Det er mer fordi jeg rett og slett ikke har behov for det. Eneste gangen jeg har hatt et normalt og avslappet forhold til mat, er da jeg var gravid. Utrolig deilig å ikke være kvalm forran brødskiven på morgenen ;-)

[Anonym bruker]

Generelt fikk jeg lov til mye, men det som var "forbudt" var helt konsekvent. Jeg måtte spise det som ble servert, men ikke så veldig mye. Fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spiset ferdig. Ganske sundt kosthold med mye grønsaker, mor og far var OK kokker, men ikke strålende. Spiste bestandig sammen. Snop i helger sjelden ellers. Mye kaker når det var noe spessielt.

 

I dag spiser jeg så godt som alt (er ikke glad i sushi). Er glad i mat og i måltidet. Er normalvektig og lager skikkelig middag hver dag. Bruker som mine foreldre mye grønsaker. Spiser litt for mye sjokolade om kveldene. Lker å bake, tørker frukt, sylter, hermetiserer osv.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp på 80 tallet, men den type mat man hadde der. Vi kunne kose oss med litt ekstra god mat på fredag eller lørdag. Jeg spiste til jeg ble mett, men gikk jeg fra bordet og sa jeg var mett så var det ikke å komme tilbake etter 20 min å ville ha mere mat - da fikk jeg fint vente til neste måltid. Da jeg ble større, så lærte jeg at man spiser opp det man selv tar på tallerken - ikke fint å gå fra fatet med masse mat på. Med dette lærte jeg å heller ta på flere ganger, men lite hver gang istedenfor en gang og masse på fatet.

 

Vi har de samme reglene nå for våre barn. Går dem fra bordet, og sier dem er mett - så er det ikke å komme tilbake etter kun kort tid å si man er sulten. Da må de vente til neste måltid. Nå som de er blitt så store at dem tar på mat selv, så vet dem at det lønner seg å ta på lite om gangen. Men vi tvinge dem ikke i lang tid til å spise opp, hvis dem blir mette - men får dem til å tenke over at det kanskje var dumt å ta på så masse.

[Hopptetussa90]

Jeg har aldri måttet spise opp det som var på tallerken om jeg var mett. Var ikke så mye fokus på sunt kosthold, og ville jeg ha godteri så fikk jeg godteri.

 

Som 14-åring ble jeg veldig fokusert på dette med sunt kosthold på egenhånd og tok saken i mine egne hender og lagde mat til meg selv. Den egenskapen har jeg tatt med meg inn i den voksne verden. Jeg er dyktig på kjøkkenet og lager helst ting fra bunnen av når jeg har tid. Jeg elsker mat og koser meg med det, men i såpass moderate mengder at jeg holder vekta.

[Anonym bruker]

Nei, jeg måtte ikke alltid spise opp. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo ikke JEG som forsynte meg - det var foreldrene mine. I alle fall fram til jeg var 10-11 år.

 

Det var lov å ikke like noe, men jeg måtte ALLTID smake på maten før jeg kom til den konklusjonen. Husker at jeg hadde store problemer med å spise fisk. Klarte bare ikke smaken eller lukta av den.

 

I dag spiser jeg fisk, og jeg må si at jeg liker helt andre ting i dag enn da jeg var liten. I dag rører jeg verken Nugatti eller brus. Marsipan og sukkerspin synes jeg er helt jævlig, men det gled ned på høykant da jeg var barn.

 

Smaksløkene hos meg som voksen er nok mer "slitt" enn da jeg var barn. I dag elsker jeg sterk mat, men det var umulig å spise sterkt krydret mat da jeg var liten.