Er på vei ut av forholdet (mentalt i hvert fall...)...

[Anonym bruker]

og har snakket med mannen om hva jeg føler. Vi har hatt mange år med problemer bak oss og jeg føler at den situasjonen har ført til at mine følelser for han er blitt borte.

 

Jeg er ikke sikker på hva han føler, men lurer ofte på om han faktisk ikke gir slipp på meg pga at han er redd jeg tar med meg barna og flytter til der jeg kommer fra (ikke så helt uhorvelig langt borte, men nok til at han kun blir helgepappa - ikke sjanse til å ta dem i uka med skolerutiner o.l)

 

Jeg merker at mannen min ikke gir slipp på meg. Dvs. vi kan diskutere en kveld hvor det ender i at jeg nesten trygler om at vi tar en pause, at jeg ikke orker mer, at følelsene er borte osv. - men da han våkner neste dag så er han helt normal og later som ingenting. Om kvelden når barna har lagt seg, så sier han heller ingenting.

 

Jeg er ingen kjempesterk person og kan ikke løfte han ut av leiligheten. Hadde håpet han tok dette alvorlig, men det virker som om han lukker øynene - og det han ikke ser, det vet han ikke heller. Slik lever han på en måte i en liksomverden, og jeg kan ta han i å prate om fremtiden, om hva vi skal gjøre i leiligheten osv. Akkurat som om alt er helt greit.

 

Jeg skulle så gjerne ønsket at om det skulle bli et brudd, så at det hadde blitt gjort på en skånsom måte for barna. Det er det viktigste for meg. Ønsker ikke å sette i gang et stort nummer og kaste han ut døra med koffertene slengende etter seg. Men hva gjør jeg???

[Anonym bruker]

Du kan jo betrygge mannen din med at du ikke har lov å flytte slik at han kun blir helgepappa dersom han ikke er enig i det. Hvorfor er det alltid en selvfølge at det er vi damene som skal ha barna? Ikke rart mennene føler seg tilsidesatt og redde ved brudd!! Trygg mannen din på at han ikke vil miste barna, foreslå at dere bestiller time hos familievernkontoret for å få satt opp en avtale om barnefordelingen dere imellom.

[Anonym bruker]

Hvis han ikke flytter så må du flytte, så sant ikke leiligheten er din. Prat konkret, ikke om følelser og diffuse greier. Mer type; Hvem skal bo hvor? Hvor skal barna bo, skrive ned samværsavtale osv Ikke "jeg føler ikke ditt, men datt" også tro at det skal få ham til å flytte...

[Anonym bruker]

jeg er litt i samme båt på en måte.. jeg er ikke sammen med barnefar.. men "ny" kjæreste.. jeg føler ikke så veldig mye for han lenger jeg hell.. har prøvd å si det så utrolig mange ganger.. men han lukker øra og later som om det ikke har blitt sagt! hva skal man gjøre? man må jo bare prøve å sette seg ned sammen... se han rett inn i øynene og prøve å få frem ditt budskap inn i hjernen hans.. men det er ikke lett.. jeg er litt av den feige typen.. håper å håper på at det skal ordne seg og prøver å ikke nevne det for mange ganger at jeg er lei og ikke no følelser.. men nå har det gått til ett punkt hvor jeg rett å slett må sette meg ned med han å si akkuratt som det er.. det er jo ikke riktig for mannen heller at man skal leve sammen uten no følelser..

[Anonym bruker]

Hi

Det er klart det ikke er en rett at jeg skal ha barna, men det ligger en historie bak. Det er helt klart jeg som tar barna, hvis ikke så deler vi 50-50. Det vil ikke han (tør ikke - orker ikke) så dermed fraskriver han seg jo litt ansvar. Dermed kommer jeg til å velge den løsningen som passer meg og barna best. Vi er ikke mer enn to timers kjøring unna!!

 

Klart jeg kan flytte, men jeg føler for at trygge barna først og fremst og det er snakk om en pause for å se hvor vi står i forhold til hverandre! Derfor er det enklere om han flytter, rett og slett.

 

Men han vil ikke snakke om konkrete ting. Vil ikke at det skal bli slutt. Vil ingenting. Og jeg føler at vi begge sitter fast i den dum situasjon der vi lider alle.