Stedatter og trøst.

[babydream]

Hei alle stemødre! Jeg skriver nå inn her fordi jeg trenger litt råd! Jeg har ei stedatter på 3 år som jeg har vært stemor for i nesten et år nå. Hun er hos oss ca hver 3 helg og jeg og pappan hennes venter nå vårt første barn sammen.. Stort sett går det fint å være stemor for hans lille datter.. Selvsagt har det sine utfordringer osv men det virker som min lille stedatter trives i mitt selskap, og vi har mye morro sammen.. Det jeg lurer på er det der med trøsting.. Min stedatter vil aldri ha trøst hos meg.. Om hun bare slår foten sin bittelitt eller faller skikkelig så vil hun uansett aldri ha hjelp eller trøst av meg.. Det spiller liksom ingen rolle om hun såvidt slår seg eller om hun faller skikkelig osv.. Dette går litt inn på meg merker jeg.. Når hun var hos oss sist så fikk hun litt vondt i foten når hun gikk opp trappen (tror hun overreagerte litt men hun begynte å gråte litt) og når jeg prøvde å spørre hva som skjedde så sa hun bare NEI NEI! og puffet meg bort... Dette har skjedd flere ganger tidligere også... Jeg trekker meg da selvsagt unna og lar pappa overta.. Det er ikke det at jeg forventer at hun skal "velge" meg til å bli trøstet men det gjør litt vondt når hun blir så sint på at jeg i det hele tatt spør om det går bra... Jeg vet hun er 3 år og at mamma og pappa alltid vil ha "monopol" på trøst og hjelp, men likevell så blir jeg litt lei meg.. Jeg tror liksom at jeg hele tiden kommer litt nærmere henne når hun er her men så skjer puffer hun meg bort hver gang... Er det noen fler som opplever/har opplevd dette temaet med trøsting??? Hvis det er noen stemødre her som vil ha kontakt med meg så er det bare å sende ei melding også altså:-)

[sisten]

Hei og god morgen Jeg er stemor til ei litt større jente, hun er 6 år og veldig skjønn jente. Jeg har 2 jenter selv på 4 og 7 år og venter nå barn med samboeren min. Jeg har også ved flere anledninger lagt merke til at hun ikke vil ha trøst hos meg da hun er lei seg. Hun har sakt til pappaen sin at hun føler seg litt dum og sytepave da hun gråter til meg så hun føler ikke det er helt naturlig. Mine barn kan hyle og gråte til meg om bagateller og det er helt ok for dem, men jeg forstår jenta litt også at hun skjemmest litt å gråte til meg for hun vil virke stor og flink og ikke tulle liksom. Så er hun redd jeg ikke skal like henne om hun ikke er "snill".Men jeg vil hun skal bli trygg å vise alle sine følelse, for vi har et kjempe godt forhold. Men jenta til samboeren din er mindre hos dere enn hos moren, kansje hun trenger den trøsten av pappaen siden hun har ham så skjeldent? Dere går jo godt sammen ellers Kansje de kommer av seg selv når de er klar, og kansje de er redd vi forsvinner fra livet deres siden de har opplevd brudd tidligere... Jeg vet ikke, bare spekulerer, men jeg har hørt om dette før ....

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig, ikke bli lei deg for dette. Av og til legger våre fellesbarn sin elsk på pappan, og da duger ikke jeg, fordi om jeg faktisk er mammaen deres. Andre ganger, mesteparten av tida er det kun mamma som duger. De kan slå seg litt, og sitte på pappas arm og hyle etter mamma. I går derimot slo jenta vår seg, og det var faren som gikk til henne, han skulle gå ut, men hun ville ikke til meg. Det var kun pappa som var god nok. Ikke bli lei deg for dette, slik er det bare.

[Anonym bruker]

dere har hu ikke så ofte, så kan jo hende hu trenger litt tid til å bli ordntlig kjent, hu er så lita enda. men syns ikke hu burde puffe deg bort å si nei nei, kan forklare henne at hun ikke skal gjøre sånt, hun kommer til deg når hun er klar for det tror jeg

[Anonym bruker]

Syns det er litt banalt av deg å ha fokus på dine egen følelser i relasjon til en treåring som har slått seg. Du må bare være på tilbudssida, og vil hun ha pappa, så er det fordi det er ham hun trenger der og da. Det skal vi voksne bare godta. Din egen relasjon til henne må bygges opp litt og litt, pappa har hatt sin hele livet hennes.

 

Nå kommer snart babyen - du skal ikke utelukke at hun plutselig vil markere seg litt der og krever fanget ditt så snart konkurrenten har vist seg... Da skal du slå til mens jernet er varmt, ta henne på fanget og si det er hyggelig at hun vil sitte hos deg, så du får kose litt med en ekte stor-unge innimellom også, ikke bare en baby!

[babydream]

Unnskyld meg men banalt at jeg har fokus på mine egne følelser? Det handler jo bare om at jeg vil komme nærmere hun! Og det er ikke det at jeg ikke forstår at hun vil ha pappa først.. Han har som du også sier vært pappa til hun hele livet hennes.. Det som gjør vondt er at hun puffer meg bort med en gang hun bare slår seg litt. Jeg forventer ikke at hun skal klemme meg eller la meg blåse på såret.. Det som gjør litt vondt er at hun bare vil ha meg lengst mulig vekk når hun er lei seg... Jeg godtar at hun ikke vil ha meg så nærme enda men d må da være lov å bli litt lei seg for det? Vi stemødre har da følelser vi også og kan bli litt lei oss for ting stebarn sier selv om vi er voksne..

[Anonym bruker]

I vonde stunder er det ikke alle som greier å ta imot trøst. Har et tantebarn som løper og gjemmer seg, som et lite dyr, når hun slår seg, og nekter å bli berørt. Det bekymrer meg bare når jeg er redd hun f eks har fått et sår som bør stelles. At du vil nærmere henne er bra, men jeg syns fortsatt det er banalt eller litt navlebeskuende at du syns synd på deg sjøl i dette. Du er ikke sentral der, og hvorvidt hun fornærmer deg med å avvise deg, er da ikke noe en voksen skal trenge å ta inn over seg.

[babydream]

Unnskyld meg.. Nå syns jeg faktisk du er litt frekk! Navlebeskuende og banalt??? hvem er du som kan uttale deg sånn om andre? Jeg snakker ikke bare om når min lille stedatter slår seg skikkelig.. Klart pappa er best da.. Jeg reagerte fordi hun ble så sint på meg når hun også bare så vidt slo seg.. Min søte lille stedatter kan være litt dramaqueen når hun bare kommer borti noe og blir fort lei seg da også. Jeg forventer overhodet ikke å være sentral eller viktig som trøster i min lille stedatters liv.. Jeg bare syns det var litt trist at jeg ikke kunne være i nærheten av hun når hun slår seg bare litt engang, og at jeg ikke kan spørre om hva som skjedde før hun ber meg gå bort. Jeg syns ikke "synd på meg selv" fordi jeg blir litt småtrist over å ikke få lov til å trøste.. Jeg bryr meg om min lille stedatter og vil gjerne stille opp så mye jeg kan for henne når hun trenger det. Jeg trenger meg jo ikke på hun når hun ikke vil.. Er det ikke bra at man kjenner på følelser? Den dagen jeg blir likegyldig til alt min stedatter er det ikke da at det begynner å bli urovekkende?? Nå er dette et forum for oss som har bonusbarn og er det ikke bedre at man kan ta opp litt såre ting her da?? Jeg trenger ikke at folk som du skal fortelle meg hvor banal eller selvopptatt jeg er bare fordi jeg kan bli lei meg av og til.. Å være stemor er flott på mange vis og jeg kommer nærmere min stedatter for hver gang hun er her.. Noen ganger kan ting uansett være litt såre og vanskelige å forstå og da "trøster" jeg meg litt her på forumet.. Er det galt?

[Anonym bruker]

HUN ER 3 ÅR, menneske! Var det ikke så?

Ikke etterlys høflighet eller noen form for logikk fra et så lite barn!

 

Hvor lenge er det du har kjent henne? hva får deg til å kalle et barnehagebarn for drama queen? ER dette virkelig et problem du syns man kan løse eller på noen fruktbar måte lufte på et nettforum? Hva med å gå inn i livet hennes positivt og konstruktivt alle andre ganger, når hun IKKE har slått seg?

Og så kom tilbake om et år eller to og si noe om tilliten og forholdet mellom dere. Herregud, la nå ungen bli vant til deg. Hun valgte ikke å ha deg i livet sitt, faren valgte det.

[Anonym bruker]

Det var da fælt så fordomsfull du var, da. Er du stemor selv og kan sette deg inn i alle de vanskelige og "barnslige" (jeg er i hvert fall ofte barnslig selv om jeg ikke ønsker å være det selv..) følelsene som kan komme rundt et barn som ikke er ditt, men som du allikevel er nødt til å leve tett på fordi du vil være sammen med faren deres? Ja, man er glad i barna, men det er ofte mye frustrasjon og irritasjon pga. ting det barnet gjør/ikke gjør, og slikt hadde det nok vært om man var tvunget til å bo sammen med en voksen person også, og selv om dette er et barn man på en måte har valgt å bo sammen med selv fordi man vil være sammen med faren deres, så betyr ikke det at man fordi man har valgt det selv kan stoppe alle vanskelige følelser rundt dette barnet eller eksen bare ved å knipse i fingrene. Og da er dette forumet greit for oss som trenger å få ut litt "steam" og "teite/barnslige" spørsmål en gang i blant.

 

Jeg føler i hvert fall at de som er så bastante her inne på hva man bør føle/ikke føle for et barn som ikke er ens eget, ikke er stemødre selv da de ikke viser så mye innsikt i hva slags sterke og ofte vanskelige/vonde følelser som kan komme når man er stemor, selv om det er et "uskyldig" barn det er snakk om.

 

Ah.. dette ble veldig rotete forklart, men er på jobb og må skyndte meg.

 

Lykke til med stedatteren.

[babydream]

Ok først et svar til Mrs fordomsfull som tydeligvis aldri har følt på hvordan det er å være stemor. Jeg forventer ikke logikk fra en treåring.. Men det er mange ting jeg ikke forstår siden jeg er relativt ny i min rolle som stemor derfor så søker jeg om råd for både små og store ting her på forumet.. Heldigvis (som hun som svarte nå nettopp her) så er det mange som føler på samme ting som meg.. Jeg kalte stedatra mi dramaqueen rett og slett for at hun av og til er det.. Akkurat som andre barn kan være det av og til når de trenger oppmerksomhet.. Det var farmoren som kalte hun det først fordi hun har en tendens til å lage masse scener over små ting. Det er vell ikke noe uvanlig eller rart med d? Og hvem er du til å uttale deg om hvordan jeg er i livet hennes ellers? Jeg og min stedatter har veldig god kontakt ellers i livet. Jeg leser godnattafortellinger for henne, leker med henne, pusser tennene hennes, bader hun og mye mye mer..Jeg har også fått god kontakt med mamman hennes og prøver så godt jeg kan hele tiden å være medgjørlig og samarbeidsvillig om min stedatters liv. Noen ganger sier hun at hun vil at jeg skal hjelpe med ting istedet for faren.. Da gjør jeg det og gleder meg over å få være i livet hennes..Vi har faktisk fått veldig god kontakt noe jeg er kjempe glad for.. Når min kjære stedatter trekker seg unna så skriver jeg ikke om d her fordi jeg er sint på hun eller noe.. Jeg vil bare lære fra andre stemødre om deres erfaringer.. Kanskje jeg da kan få noen råd slik at jeg blir flinkere til å forstå min lille stedatter litt bedre.. Jeg trenger meg overhodet ikke på min lille stedatter og når hun sier hun vil være alene så respekterer jeg det!!! Å være så fordumsfull og ekkel som du er rett og slett usmakelig! Hvis du syns forumet her bare blir brukt til tåpelige problemer så skjønner jeg ikke hvorfor du i det hele tatt kommenterer???

 

 

 

Til deg som skrev det siste innlegget her før meg! Tusen takk for gode ord!! Godt å høre man ikke er alene om å like å snakke om små og store ting her på forumet.. Det er ikke alltid så lett med alle følelser som popper opp innimellom men det blir nok bedre og bedre! Er så godt å snakke med andre stemødre da føler man seg ikke så alene.. Det er som du nevner ikke alltid like lett å være i den rollen vi er i.. Vi er jo ikke mamma men likevell en foresatt som skal være i livet til våre stebarn på godt og vondt.. Plutselig tråkker vi feil o.l og da må man bare lære av sine feil og gå videre.. Den første tiden jeg møtte min stedatter så følte jeg meg litt rådvill og da var det så godt å lese om andres erfaringer og tanker.. Jeg bryr meg ihvertfall masse om min stedatter og vil gjerne være en viktig person for hun i livet..

[Anonym bruker]

Ja, jeg er stemor selv, og veit alt det der. Og min erfaring er at voksne folk må rydde i sine følelser. Den som føler at det er vanskelig å forholde seg til et barn, må jobbe med seg selv, ikke prøve å finne feil hos barnet eller kalle henne drama queen osv.

Jeg har svelget masse kameler fordi jeg ville være sammen med barnas far, og har funnet ut at jeg ikke kan tillate meg å synse og mene og la meg såre eller fornærme.

 

Hvordan skulle det gå da, når ungen blir tenåring og brøler "du er ikke min mor, du har ikke noe du skal ha sagt!" Da kommer hun jo til å gråte hjertet ut av seg, denne stemora. Cluet er jo evig og alltid å fortsette å bygge forholdet, bygge på positivt grunnlag og med positive situasjoner, og prøve hele veien å være overbærende med at barnet ikke nødvendigvis åpner sitt hjerte for deg selv om du prøver å være grei og hyggelig.

[Anonym bruker]

Jeg fikk TO bonusbarn i presang, jeg, så jeg har erfaring jo! Og jeg kommenterer fordi jeg syns det er dumt om man skal fokusere på uviktige bagateller når det gjelder noe så viktig som familieliv og barn. Da blir man en "feilfinner".

 

Man skal velge (VELGE) nøye hva man lar seg irritere av/berøre av når det gjelder barn og særlig stebarn. Fint at du er en viktig person med god kontakt i din stedatters liv, hvorfor ikke fokusere på det i stedet?

 

Jeg hadde den tvilsomme fornøyelse å bli bonusmor til noen barn som er vokst opp i et hjem med helt andre verdier enn mine, og jeg skal si deg der finnes verre utfordringer enn at de ikke vil trøstes. Legg til at der er stesøsken å bli kjent med også, og få et samspill med, så kan du tenke deg hva du kunne ha stått overfor.

 

Er det fortsatt problematisk å ikke få trøste, så mener jeg fortsatt GROW UP.

[babydream]

Ikke sitt der med din bedreviter holdning og fortell meg hva jeg skal føle eller ikke.. Jeg startet en tråd her på forumet fordi jeg ville ha råd om temaet trøsting og da trenger jeg ikke svar fra folk som bare fordømmer.. Kommenterer du bare for å heve deg over andre? Finn deg et annet sted å kommentere på. Grow up er det en voksen kommentar å komme med? skaff deg et liv.Selv om du har hatt så vanskelige problemer i livet ditt med dine stebarn så betyr ikke det at det ikke er lov å sette lys på små problemer heller.. Du kan ikke stå der på din høye hest å si hva som er lov å snakke om heller ikke. Du har tydeligvis hatt et vanskelig liv og bruker tiden på å heve deg over andre..

[Anonym bruker]

Hei :-)

Jeg har en treåring selv, og det er knall og fall hele dagen. Av og til er det opp igjen, det gikk fint, andre ganger er det totalt krise ingenting.

De snubler i trappa, de detter av stolen, de snubler i egne bein, de sparker borti et bordbein, det er noe støtt og stadig.

Av og til blir de mest redd, og av og til får de mest vondt, er de sultne eller trøtte er det mye gråting og sutring. Av og til skal de kun til mamma og av og til skal de kun til pappa, men det hender at de kun skal til tante eller bestemor om de er her.

Jeg har en fireåring også, så her går det livlig for seg, til tider. Det er helst mamma som duger, men også pappa, men da særlig om jeg ikke er her. Her skal stedatter ofte trøste, hun er i slutten av tenårene. Men de vil ikke til henne, hun prøver å blåse på kulen på panna, og de vrikker og vrir seg på armen og skriker MAMMA av full hals. De har godt og nært forhold, men når de små slår seg vil de til mamma, eller i ditt tilfelle til pappa.

Det trenger ikke ha slått seg så mye, men trenger bare en kos, før de går videre. Er de veldig trøtte blir det som sagt verre, og da er det bare å få dem i seng.

 

 

[Anonym bruker]

Har du prøvd å kose med henne i andre settinger? Jeg pleier å la pappaen ta seg av trøst (da jeg vet han trenger den nærheten til henne).

 

Men jeg pleier ofte å sette meg ned med henne og lese bøker, det liker ikke pappaen å gjøre. Men jeg synes det er veldig koslig:) hun sitter da i armkroken og vi snakker mye sammen om diverse ting også da:)

[babydream]

Ja jeg har prøvd å kose med hun i mange andre settinger og det fungerer kjempe bra. Jeg får ofte æren av å lese godnattabok på senga før hun legger seg blandt annet og dette er virkelig en koselig stund vi har sammen. Hun vil også ofte at jeg skal hjelpe til med pussing av tenner, bading o.l. Dette setter jeg veldig pris på så jeg er ikke redd for at hun ikke er glad i meg eller noe. Jeg vet hun liker meg og at hun setter pris på tiden vår sammen.

 

Jeg bør nok ikke henge meg så opp i at jeg enda ikke får lov til å trøste hun.. Jeg vet jo selvsagt at pappa alltid vil være best her.. Jeg blir bare litt satt ut noen ganger når hun blir så sint når jeg prøver å spørre hva det er når hun gråter. Jeg får vell bare ta tiden til hjelp kanskje?