Er dere like glad i alle barna deres?

[Anonym bruker]

Helt ærlig?

[Anonym bruker]

Ja!

[Anonym bruker]

Nei. Den eldste ga vi bort, for han plaget bare hunden vår.

[Anonym bruker]

Herregud, for et innlegg!

[Anonym bruker]

Nei, det er jeg ikke.

[Anonym bruker]

Ja, like glad i alle fire, men føler at jeg har et nærere forhold til tre av dem, den fjerde kommer jeg ikke innpå i samme grad. Satser på at det går seg til, for er like glad i dette barnet, jeg bare forstår meg ikke alltid på det.

[Anonym bruker]

For et innlegg.......ja, helt ærlig: ELSKER begge barna mine like høyt.

 

Siden du spør om det så har du da flere enn et barn hvor du da elsker de forskjellig? STAKKARS SMÅ..

[Anonym bruker]

Ja, definitivt. De er unike individer, og de har forskjellige egenskaper jeg setter pris på - og som jeg setter mindre pris på. Men jeg elsker dem like høyt, alle tre.

[Anonym bruker]

Spør fordi jeg er gravid med nummer to og det er faktisk litt vannskelig å tenke seg at man kan elske noen like mye som jeg elsker min datter.

 

Takk for alle seriøse svar

HI

[Anonym bruker]

Oh lord.. Ja så klart !! Selv om de har personligheter jeg går mindre overens med, elsker jeg de så klart like mye alle tre

[Anonym bruker]

JA Men på forskjellig måte.

[Anonym bruker]

En greier ikke tenke seg det før en får dem, men ja, i 99% av tilfellene blir man like glad i alle barna.

[Anonym bruker]

Ikke alle makter å føle seg like knyttet til, eller føle like stor kjærlighet overfor alle barna sine. Her inne kan det virke sånn, bare se på svarene, men i den virkelige verden så er det dessverre sånn at mødre ikke er like perfekte som her.

 

Min mor er ikke like glad i meg som i min søster. Min storesøster ligner min mor veldig mye av utseende, har alltid vært snill, flink og veloppdragen. Jeg manglet de fleste av de kvalitetene som barn, og det har helt klart gjort noe med forholdet mellom min mor og meg. Hun trodde nok hun skulle få en liten "Trude" til, men så kom det en rabiat "Kaja" i stedet, og ødela hennes forestillinger om et perfekt og harmonisk familieliv.

[Anonym bruker]

Gjesp

[Anonym bruker]

Ja, men det tok en god stund (over et år) før jeg ble så godt kjent med yngste at jeg var like glad i henne som i eldste. Jeg var også mye mer glad i eldste da hun var to enn da hun var nyfødt. Kjærligheten vokste fra de ble undfanget, til de ble født og så til de ble ca 2 år. Etter det har det ikke endret seg så mye.

[Anonym bruker]

Ja, men det er et annet bånd mellom meg og den yngste, for vi er så like på innsida, så vi kommuniserer bedre, og jeg kjenner igjen hans måter å tenke og resonnere på.

[Tante Blås Squaw]

Ja )

Innbiller meg at det er veldig vanlig å tenke som deg når man venter nummer to.

[FerdigFødaForAlltid]

Det er ikke kjærlighet det står på; jeg er like glad i alle barna mine, men det er jo ikke til å stikke under en stol at personlighet har mye å si når det kommer til egne barn som med alle andre mennesker.

 

Selv om jeg er akkurat like glad alle tre, så går jeg bedre overens med de to som er minst like meg i personlighet. Det høres kanskje pussig ut, men det har vel med at to sterke personligheter har lett for å kræsje litt. Det ser jeg bare på meg og faren min, for vi har alltid vært altfor like og vi kom aldri egentlig overens da jeg var liten. Men nå, som voksne, har vi et kjempegodt forhold.