noen ikke troende som har vært sammen en som er kristen?

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

hvordan funker det?

 

er dere med i kirken på søndager som "støtte"?

 

og hvordan har dere gjort det når dere giftet dere (om dere har det da)?

sånn i forhold til hvor dere skal gifte dere hen.

 

og hva med barn? har dere døpt dem?

 

 

[Villa Perlesukker]

Her er vi litt troende mot veldig troende.

 

Det går greit men g.s drar de med på søndagsskole og gudstjenester og det er helt greit.

 

Vi gifter oss i kirka men tror hans familie får hakeslipp når de kommer og opplever sermonien slik vi vil ha den. Vi serverer også mot normalen vin etc i vårt bryllup;)

 

Alle barna blir døpt.

 

Så lenge man klarer å respektere hverandres behov så synes jeg det går greit slik vi har det.

 

PS er med en del i kirken og lytter til ting som blir sagt

[flypapir]

Litt mye personlig her, men jeg våger meg utpå...

 

Jeg har aldri sett på meg selv som kristen. Er ikke døpt, konfirmert borgerlig, gikk ikke i kirka julaften engang... Hadde vel i grunn et litt negativt forhold til det hele.

 

Så møtte jeg en flott fyr som var kristen, fra en kristen familie....

Han går ikke i kirka på søndager og kan godt ta seg en fest. Hadde han ønsket å gått i kirka søndager, så kunne jeg sikkert ha fulgt med, men da for ungene sin del (f.eks søndagsskole). Jeg er også med andre dager dersom alle skal, f.eks julaften, 1.juledag ol. Eldstejenta elsker kirketurene og det gjør jo valget noe enklere (selv om jeg jo kan velge å ikke delta)...

 

Vi giftet oss utenlands, på en sjømannskirke. For oss var det en fin middelvei. Det ble gjort på vår måte, noe som var viktig for oss begge (og ja, vi serverte vin til maten, selv med hans foreldre som er avholds, men det ble ingen fyllefest)..

 

Når det gjelder ungene så var det veldig viktig for hans familie (og sikkert for han) at de ble døpt. Jeg tror ikke jeg hadde kommet på tanken selv, men hadde i grunn ingen motforestillinger i mot det da det ble snakk om det... Det ble fine sermonier og jeg kan ikke si at jeg angrer.

 

Sånn i hverdagen merker man jo lite til dette. Jeg merker at jeg har blitt mye mer positivt innstilt på hele kristendommen. Jeg har opplevd mye jeg synes er positivt og det har heldigvis ikke blitt noe press på at jeg "skal" ditten eller datten. Tror nok det har hjulpet

 

Tror det er viktig med åpenhet og respekt begge veier når man er i slike forhold. Også er det nok noen tanker og ideer som er lure å diskutere gjennom før man evt får barn/gifter seg ol.

 

Lykke til!

[:::) Frøken Velferdsrett]

takk begge to

 

han jeg dater, er jo en super duper herlig fyr. og ikke avholds eller noe sånt, men drikker seg heller ikke full. noe som jo er fint.

 

jeg har ikke noe problemer med å foreksempel bli med i kirken på en søndag. eller være med på ting som er for å hjelpe andre mindre heldige i samfunnet.

men det er helt utenklig for meg å sende sønnen min på søndagskole - han er jo ikke døpt en gang.... hehe..

eller å døpe fremtidige barn. rett å slett fordi jeg selv ikke er døpt og har satt utrolig mye pris på at jeg fikk velge selv.

 

men jeg kunne giftet meg i en kirke, om det betydde noe for han.

 

hm... det er jo ganske store temaer. som ikke er så lett og snakke om, vi har jo ikke kjent hverandre så lenge. det fins ikke noe bra tidspunkt å ta opp "jeg kan ikke tenke meg å døpe mine fremtidige barn"... hehe.

 

men han vet at mitt barn ikke er døpt, og at faren til småen ønsket det, men at jeg sa nei. så han har jo en viss idee.

 

det morsomme med det hele er at jeg får så mange spørsmål som jeg aldri har tenkt på at har vært en problem stilling for noen. her om dagen spurte han om jeg syns at man måtte gifte seg før man flyttet sammen. noe som jeg jo aldri har tenkt på i mitt liv før. det er jo litt gøy og søtt!

 

[Ugl@]

Ikke sammen med, men jeg datet en som var kristen en periode, dette var vel et år eller to før jeg traff mannen min.

Kjekk og grei fyr, kom fra pengesterk familie, hadde hushjelp som vaska og ordna for seg, ville ha kone og slå seg til ro med familie, det var ikke noe problem at jeg hadde et barn fra før og at jeg ikke var direkte personlig kristen, bare jeg hadde en tro og et livssyn som ikke kolliderte med hans kristne tro så spilte ikke det noen stor rolle for ham.

Problemet var at han var fast bestemt på å "spare seg til ekteskapet", noe som var lite aktuelt for min del. Min mor var dypt fortvilt og mente jeg var et fehue som lot ham slippe unna ;-)

Men, jeg er godt gift nå, har ingen hushjelp vel og merke...men tror ikke det hadde vært heeeelt meg uansett.

Men hadde jeg vært stormende forelska i ham så hadde jeg kansje slått til og hoppe i ekteskapet uten noen motforestilling.

Kjærlighet og gjensidig respekt er vel viktigere, så lenge partene aksepterer og respekterer dens andre tro/ livssyn :-)

Når det kommer til barn må man vel komme til en løsning alle parter kan leve med, uansett er det barnas eget valg om de selv tror eller ei :-)

[Tokatter_USA]

Jeg har vært sammen med hele to prestesønner, enda jeg ikke er oppvokst i kirken i det hele tatt, unntatt julaften. Min mor heller nok mot synet at kristne ikke er helt riktige i hodet.

 

Den ene prestesønnen gikk aldri i kirken i voksen alder, men var så ærlig at det gikk på helsa løs.

Den andre gikk i kirken hver søndag og var bekymret for min sjel, men han hadde ingen problemer med å smålyve og småstjele. Jeg var med i kirken bare en gang og fikk ingenting ut av det. Jeg leste deler av Bibelen, mest av litterær interesse, men jeg prøvde også å forstå hvor han kom fra i tankegangen. Men han påstod at det var bortkastet tid for meg å lese Bibelen, fordi jeg ikke visste hvordan.

 

Jeg endte ikke opp med noen av dem.

 

Han jeg er gift med, er oppvokst med søndagsskole og kirke på søndager. Det er kulturelt, like mye som religiøst her. Moren hans er ganske kristen, men snakker sjelden om det, siden faren hans er det overhodet ikke. (Min mann er kunstnersønn!)

 

Jeg er selv døpt (også det kulturelt, eller tradisjonsbundet, om du vil), og ville døpe datteren vår - i Norge. Jeg håpet at en dåp ville være god nok grunn til å få min mann og hans familie til å bli med til Norge. Og det var det. Hadde det ikke blitt norsk dåp, hadde det kanskje ikke blitt noen, iallfall ville det vært på min manns initiativ, og ikke mitt.

 

Mannen min tar med datteren vår i kirken av og til. Jeg har aldri vært med. Han sitter nok igjen med litt barndomstro, og jeg tror han vil ha henne med i kirken fordi han har gode minner derfra. Jeg synes det er greit, siden barna ikke får religionsundervisning i skolen. Jeg setter pris på kristendomsundervisningen jeg vokste opp med.

 

Dette var kanskje ikke svar på det du spurte om. Men jeg tror du ønsker tanker rundt det hele, ikke hjelp til å finne ut hva du skal gjøre, basert på andres erfaringer i samme situasjon. Men jeg kan ta feil der.

 

 

[ana baroma]

Jeg har som troende vært sammen med en ikketroende. Og det gikk ikke:( Men det var fordi han ikke respekterte min tro, og følgelig da heller ikke meg. Han ville ikke døpe evt barn, mens jeg ville det - og allerede der var det stoooor konflikt. Han ville ikke gifte seg i kirka, mens for meg betød det mye, selv om jeg ikke er aktiv kirkegjenger akkurat;) Om jeg ville i kirka, så var det styr og spetakkel - men det skal sies at han var litt ekstremt kontrollerende.

 

Han jeg er sammen med nå (og gift med), har omtrent samme syn som meg, kanskje litt mer konservativ - men ikke hysterisk.

 

Når man skal leve sammen på tvers av tro, så må man gi og ta, og dersom for eks dåp betyr mye for den troende parten, så kanskje man må fire litt? Dersom det betyr mye for deg at barnet ikke går på søndagsskole, så må kanskje han fire på det? For eksempel.

Jeg er døpt, det samme er min bror, og vi har valgt selv uansett. Det handler ikke om dåp, men om oppdragelse og at man faktisk FÅR velge selv.

 

Så man må se på hvor mye slike ting betyr i forhold til kjærligheten, og være villig til å svelge unna en liten kamel eller en flokk i ny og ne.

[Fomle84]

Jeg er ikke troende i det hele tatt, men mannen min er litt.

Vi er godt gift, men giftet oss på tinghuset, hadde blitt feil for meg å ha det i en kirke. Selv er jeg ikke døpt og konfimert borgerlig, han er både døpt og konfimert kristelig. hadde egentlig bestemt meg for å ikke døpe barna mine...., men siden det betydde så mye for han, gjorde vi det. Så får de hele velge når de skal stå konfirmasjon. Står de i kirken kommer jeg for d, men er nok uaktuelt så sende de på noe søndagsskole.

[soleia]

Hei!

No kjem eg med innspel frå motsett side, då eg er truande sjølv. For meg hadde det vore svært problematisk om eg hadde vorte nekta å døype barnet mitt.

Enkelte kristne tilhøyrer menigheiter (feks pinsevener, baptistar osv) der ein i staden velsignar barnet og let det velje sjølv når det vert større om det skal døype seg. Men for mange kristne er dåpen svært viktig.

Etter Luthersk lære vert barnet frelst i dåpen, og det er grunnen til at ein av og til hastedøyper nyfødde som ein er usikker på om vil overleve. Dei fleste er ikkje lengre like bastant på at udøypte barn som døyr går fortapt, men dåpen er framleis svært viktig i DNK

 

Å gifte seg i kyrkja betyr ofte ikkje så mykje, då dette er meir ei offentleg ordning enn eit religiøst rituale.

Eg hadde ikkje forventa at ektemannen min skulle vere med til kyrkja kvar sundag, men ville sett på det som vanskeleg om eg ikkje fekk ta med barnet mitt på arrangement der av og til. Ofte er det søndagsskule for barna under preika.

Eg synes iallefall at dette er noko de bør snakke om på førehand før de evt får barn, og at du bør tenkje over om det er så viktig for deg å presse gjennom at barnet ikkje skal døypast.

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

takk for at dere deler deres tanker med meg

du har helt rett tokatter_USA, det er tankene jeg er ute etter. løsningene og kompromissene må vi jo finne ut sammen og da er det fint å vite hva andre tenker. forhåpentligvis gir det en større insikt.

 

jeg forstår godt at det er viktig for en kristen å døpe barnet sitt og jeg tror det er her den største konflikten vil oppstå. siden det fremstår som helt feil for meg å love oven for en gud jeg ikke tror på og oppdra mitt barn etter den troen. og det fins jo ikke noe bra kompromiss "vi kan jo døpe han litt"

 

 

han er en flott mann, snill, omsorgsfull og morsom. han har flotte verdier og jeg trives super bra sammen han. vi er til og med aktive i samme parti. noe som jo er et super pluss. og jeg vil ikke la han gå pga forskjellig relgion. for livssynet vårt er jo ganske likt.

 

heldigvis skal vi jo ikke få barn i morgen... hehe

skal bli med han i kirken på søndag... litt apsurd bare det. jeg har jo aldri vært i en søndagsgudstjeneste før.

[tresøtesmå-torødogenblå]

Hvis mannen faktisk er troende, tviler jeg på at dere kan få det til å fungere om du har den holdningen at du nekter å sende barna på søndagsskole. Jeg skjønner det med den gutten du allerede har, han er din og ikke kjæresten din sin. Men å nekte en troende mann å oppdra sine barn i kristen tro vil bare ikke fungere. Da synes jeg dere kan legge inn årene med en gang.

 

Jeg er ikke troende, men gift med en troende mann. Før vi giftet oss, var jeg innforstått med at mine barn blir oppdratt i kristen tro og går på søndagsskole. De forteller meg stadig at Jesus gjorde sånn og sånn, og at Jesus ikke er død selv om han har dødd. Dette er noe jeg må leve med, fordi jeg elsker den jeg elsker. Jeg tror uansett at barna på et tidspunkt i livet må finne ut av selv hva de tror på. Tro er ikke så enkelt som at man er oppvokst i et kristent hjem og da tror man på Gud. Tro er personlig. Men mine barn skal i hvert fall ha et hjem hvor det å være kristen eller ikke kristen er like godtatt.

 

Disse betraktningene gjelder selvsagt bare om mannen er kristen, og ikke "kristen". Det er mange av de sistnevnte, og da merker man det selvsagt ikke så mye i hverdagen. Men et menneske som fullt og fast tror man havner i helvete om man ikke tror på at Jesus døde på korset for våre synder kan ikke leve med å ikke få fortelle barna sine om Gud. Da dømmer han / hun sine egne barn til evig fortapelse, og det er ikke noe man gjør mot noen man elsker høyere enn seg selv.

 

Jeg er fullt klar over at mange vil himle med øynene over det jeg skriver her, men vær klar over at du bør snakke nøye med denne mannen om de tingene i livet som blir påvirket av en kristen tro før dere blir for tett knyttet til hverandre. Enkelte ting er ikke egnet for kompromiss.

 

For meg er det så enkelt som at jeg tror ikke på Gud. Men jeg ser heller ikke problemet i andre tror på Gud, og jeg tror at det er meget virkelig for de som tror. Jeg er heller ikke så nedlatende mot de menneskene som er viktigst i livet mitt at jeg kan avfeie hele livsgrunnlaget deres som løgn og fanteri. Kanskje står vi der, alle vi ikke-troende, med skjegget fullt av postkasser og må innse at vi har tatt feil.

 

Eller ikke, men dette handler om gjensidig respekt. Og den må stikke dypere enn å stille i kirken som støtte, den må tillate aktiv misjon overfor egne barn. ( I hvertfall de barna som er felles)

 

Lykke til.

[soleia]

Det er ikkje foreldre og fadrar som er hovudpersonar i dåpen, men det er ei viktig hending mellom barnet og Gud.

Dåpen handlar om at barnet vert teken i mot som medlem av Guds rike.

 

Sjølv om kyrkja no er opa for at det er mykje me ikkje skjønar, og som berre Gud rår over, så er den Lutherske læra slik at ein ikkje kjem til himmelen utan å vere døypt. Difor vil ein kristen forelder sjå det som eit svært viktig ansvar å døype barnet sitt og lære det om trua.

Det er ulike syn på det med barnedåp, som nevnt tidlegare meinar enkelte at det må vere eit bevisst valg frå den som vert døypt sjølv, og praktiserar difor vaksendåp, så det kan jo vere noko han har reflektert over.

Men eg veit for min del at det ville blitt ei stor sorg for meg, og for mange i familien min, om ikkje barnet mitt skulle bli døypt.

 

Eg kan godt skjøne at det vert feil for deg å love å oppdra barnet i den kristne trua, og det kan ein løyse ved å ikkje vere med som fadder ved døypefonten. Det synes eg er ei ærleg sak, og har full respekt for.

 

Skjønar at det er litt nye tankar for deg å setje seg inn i, håpar det går seg til med denne kjekke mannen, og at de finn ut av korleis de kan kompromisse. - og lukke til som kyrkjegjengar på sundag ;-)