Vanskelig familiestituasjon.

[Anonym bruker]

Har mye tanker rundt en litt vanskelig livssituasjon vi er inne i. Jeg er gift, og har en herlig gutt på 3 år, men nettverket vårt har "skrumpet" inn, siden jeg gikk gravid med han. Både min mann og jeg har noe spesielle familier, og vi har helt kuttet kontakt med hans far (av ulike grunner), og hans mor er desverre død. På min side har jeg en psykisk syk mor, som det ikke er mye støtte i og som stadig "kutter kontakten", og en far som egentlig bryr seg null om meg og mitt liv, da han har fått seg en "ny" familie, -selv ikke barnebarnet er han spesielt engasjert i... Dette blir mer og mer sårt, ettersom vi har fått vår egen familie, og vi føler at vi står veldig alene om alt - det er ikke hjelp å få til barnepass eller andre praktiske ting... så vi har så og si aldri barnefri- en sjelden gang er det venner av oss som sitter barnevakt, men jeg skulle så inderlig gitt sønnen min en trygg og god oppvekst med besteforeldre som brydde seg om han. Dette er veldig sårt... Jeg har ikke hatt besteforeldre selv, og har alltid savnet det. og nå som vi tenker på å kanskje ville ha et barn til, føles dette litt som en stopper- fordi jeg har et så stort savn om å ha en god familie rundt oss... Jeg er så inne i tankene på at jeg/vi er sviktet av familien, og ikke minst at de svikter sønnen vår- og det føles som dette bare blir verre og verre, og jeg ikke kan bryte ut av det...

I tillegg er det andre bekymringer rundt å få et barn til, da vi bor i en 3-roms leilighet, og har en hund- og jeg egentlig føler at vi har nok med alt i dag, men jeg ønsker så inderlig at sønnen min skal få søsken og en trygg og god familie... Siden han er 3 år, begynner jeg å føle presset på å få nr 2 snart, før det blir for stort alderssprik mellom dem... Noen som føler det samme eller har noen gode råd? Vet ikke hvem jeg skal prate med om dette...

[Anonym bruker]

Har dere vurdert å finne "reservebesteforeldre"? Er mange "unge" pensjonister som kunne tenkt å utvide omgangskretsen sin, det er en vinn-vinn situasjon, de får "barn og barnebarn" og noen å prate med, mens dere får besteforeldre.

 

Ellers kan naboer være gode nære relasjoner for både voksne og barn.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har av ulike grunner ikke kontakt med familiene våre. Vi valgte heller å konsentrere oss om kjernefamilien vår og skape vår egen familie i stedet for å henge oss opp i det som "kunne ha vært" om familiene våre hadde vært annerledes. Vi trives godt med å klare oss selv på alle måter.

 

Når vi er åpne mot andre om hvordan forholdene til familiene er viser det seg faktisk at det slett ikke er uvanlig å ha liten eller ingen kontakt med foreldrene sine og øvrige familie.

[Anonym bruker]

Det med besteforeldre, barnevakt og hjelp: Besteforeldrene til våre to bor h.h.v. 40 og 90 mil unna, så vi ser dem bare noen få ganger i året. Og da er det jo ikke snakk om barnevakt!

 

Det er veldig mange i vår situasjon, helt vanlig å ikke ha besteforeldre i nærheten.

[Anonym bruker]

Dere er ikke alene om ikke å ha besteforeldre som stiller opp av forskjellige grunner. Besteforeldre har sine egne liv, de er ferdig med småbarnsperioden, er midt i en hektisk karriere og har ikke energi og overskudd til barnepass etter jobb, de bor andre steder i landet, eller i andre land, de er syke osv. osv.

Tror nok problemet mest er at du er opphengt i tanken på og følelsen av å være sviktet.

Ta kontakt med Røde Kors eller NAV, Kirken eller Frelsesarmeen og hør om de har en reservebesteforeldre-ordning, eller vet hvor dere kan henvende dere.

Ellers, hvis hunden er til hinder for at dere vil ha et barn til, får dere velge hva som er viktigst, hund eller barn!

[Anonym bruker]

vi har det slik vi også. Dvs. at jeg har en mor her, men kan /får ikke lov til å passe våres barn. Vi har ikke bv. og finner på noe hver for oss. Det er mange som er i deres sit. og etter som barna blir større, kan dere få dere en passepike til å sitte bv. innimellom. Eller ty til venner, slik som vi gjør:) Går helt fint det.