Jeg er bekymret for svigerinna mi!

[Anonym bruker]

Jeg har en svigerinne som jeg er redd er i ferd med å ødelegge seg selv, med god hjelp av den psykologen hun går til. Hun har slitt en del med selvfølelsen og spiseforstyrrelser og i den forbindelse har hun gått lenge hos en psykolog.

 

Om det er psykologens "feil" eller om det er min svigerinnes tolkning av råd og tips vet jeg ikke, men hun oppfører seg nå mer og mer på en måte som gjør at folk skygger unna. Denne endringen har pågått over et par år, men hun ihvertfall fått det for seg at hun har rett til å kreve noe av alle som skal "få lov til" å være sammen med henne. Vi må fylle hennes krav og forventninger eller så truer hun med å kutte oss ut, noe som i praksis ikke kommer til å skje for min manns familie er veldig liten.

 

Disse kravene pusher hun på foreldre og svigerforeldre, og gir dem beskjed om at hvis de ikke fyller den rollen hun forventer av besteforeldre, så får de ikke kalle seg det lengre. Hun sluttet å snakke med stemoren sin i over et år, fordi hun sa henne imot,og hun har skrevet "trusselbrev" med lange lister om hva hun trenger fra folk.

 

Fokuset er kun på henne og hennes, og det er også det eneste hun snakker om i familieselskaper. Hun avbryter når noen snakker om sine barn, og sier rett ut at det er mye mer interessant det hun skal fortelle. Hun vet best om alt, selv om det er tydelig at hun tar feil, og har rett og slett blitt veldig slitsom å forholde seg til.

 

Det virker som om hun har bygd seg opp en slags overdimensjonert selvfølelse etter at hun begynte hos denne psykologen, og at hun nå muligens har det godt med seg selv, men skader, sårer og utnytter mennesker rundt seg. Folk har begynt å trekke seg unna henne, og i et familieselskap i sommer så ble det veldig tydelig, fordi folk flyttet seg vekk fra der hun satt. Ingen orker jo i lengden å sitte å høre på hennes monologer om egen fortreffelighet.

 

I går ringte hun meg og jeg sa det som det var, at jeg var bekymret for hvor den ledet den veien hun gikk på, og hva hun fikk ut av å skyve folk fra seg på denne måten. Da fikk jeg beskjed om at en sånn pyse som med som ikke torde å kreve noe av folk aldri kom til å få noe fra noen.

 

Jeg opplever det vel tvert om. Jeg er et ganske mildt og rolig menneske, har ikke noe stort behov for å være i sentrum hele tiden, men opplever vel at når jeg gir oppmerksomhet, tid og omsorg til menneskene rundt meg, så får jeg tilbake mye, mye mer enn man kan ønske seg, og ihvertfall mye mer kan enn om jeg hadde krevd det.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre for henne, og om det i det hele tatt er noe jeg kan gjøre, men er det noen som har lignende erfaringer å dele med seg?

 

 

[Anonym bruker]

Dette er en utrolig vanskelig situasjon. Hun har for første gang i livet lært å sette grenser, hun vet bare ikke helt enda hvor grensa går.....

 

Etterhvert vil hun nok se at verden bryr seg uten at hun må sette krav. Det er en vanskelig middelvei det der, og de som ikke har lært det når de vokste opp sliter hele livet med å finne "tonen" med andre og føle på vibbene. Hun trenger sette grenser for seg selv, men ikke la det gå utover andre....det er ikke lett det der.

[Anonym bruker]

Ja, det vil forhåpentligvis gå seg til etterhvert. Det jeg tenker på er jo at psykologen sikkert ikke vet hvordan hun nå ødelegger relasjoner rundt seg, slik at hun ikke får noen "korreksjoner" på hva som er grei oppførsel. Men, men...

 

HI