Hvor mye skal til for at du ville vurdert skilsmisse?

[Anonym bruker]

Jeg har det så vanskelig om dagene, eller har hatt det siste årene men nå er det ekstremt. Vi har vært gift i 5 år og har to barn sammen. Det har vært mye konflikter og problemer oss i mellom, men har klart å løse opp i det meste på en eller annen måte.

Men vi er ikke lykkelige sammen, ingen av oss. Han har mer gode følelser for meg enn jeg har for han, så jeg har på en måte "styringen".

Vi er ganske gode til å kommunisere men samarbeidet i hverdagen er dårlig og vi er ekstremt ulike, både når det gjelder holdninger, verdier, struktur i hverdagen og syn på hva som er viktig etc. Vi kan ha gode samtaler men aldri le sammen, totalt ulik humor.

 

Jeg fortsetter å være gift med han pga ungene og fordi jeg er redd for det ukjente. Det største problemet er ikke at jeg ikke tror vi kan jobbe for det og fungere greit sammen, men det er at jeg rett og slett misliker store deler av hans personlighet. Hjertet mitt gråter pga dette, jeg har prøvd og prøvd og ønsker så gjerne det skulle vært annerledes. Jeg er helt klar over at følelsene går opp og ned og forventer absolutt ikke at jeg skal gå rundt å være forelsket, men jeg liker rett og slett ikke den han er og jeg verken vil eller kan forandre på han. Gruer meg alltid til vi skal gjøre noe sammen, turer etc fordi jeg trives ikke i hans selskap. Er svært deprimert på grunn av dette, fremtiden ser mørk ut. Og det er vondt å tenke på at livsgleden var så mye større før jeg giftet meg med han.

 

Prøver å tenke på at ingen kan gjøre meg lykkelig, det er bare jeg selv som kan, men likevel så gjør dette meg så ulykkelig og nedstemt. Føler jeg er i ferd med å miste meg selv og den jeg egentlig er og var. Men jeg er selvsagt uendelig glad i barna mine og ønsker å gi dem en trygg oppvekst med mor og far, så jeg biter tennene sammen og holder ut. Får vondt langt inni hjertet om jeg tenker på at de skal måtte pendle mellom mor og far og at hele drømmen min om en familie gikk i oppløsning. Samtidig så er jeg bare 28 år og ser svært mørkt på å ikke like min egen mann resten av livet.

 

Kunne prøvd fam.terapi. De kunne hjelpe oss til å løse konflikter etc bedre men de kan ikke forandre personligheten til mannen min og heller ikke min.

 

Uff, er så vondt og vanskelig dette her

[Anonym bruker]

Du må enten fortelle mannen din hvordan du føler det hvordan du har det og hva du ønsker. du kan ikke forvente at mannen din skal forandre seg.

 

Men jeg skjønner deg, jeg begynner mer og mer og mislike og være rundt mannen min, det er lite selskap i han, eller han snakker mye men alt dreier som de der bilene hans, den store hobbyen, jeg kan prøve og snakke om det jeg vil men det blir fort endret tilbake til samtale om han biler, jeg har sagt jeg ikke er intressert i og hørre på det så fort jeg kommer hjem og så fort jeg står opp. og om vi er på besøk må han dra hobbyen og historiene om bilene da også så jeg får dobbel og kansje trippel dose av ting jeg hørte for noen timer siden. Jeg har lenge hatet skole, men nå elsker jeg og være på skolen. venner jeg kan snakke med om det jeg intresserer meg for. Men så har vi gått hjemme sammen i 2 år. kun hatt 3 uker fra hverandre, så hverandre kansje annen hver dag..

 

Jeg er også redd for det ukjente. vi har bare et barn sammen. men alt stresse, jeg har ikke bil og lappen, så levering i bhg og henting blir mer stress, og hvordan jeg skal klare meg økonomisk, må nok i såfall flytte hjem til foreldrenne mine en liten stund. Så jeg biter selv sammen og tenker at snart må det vel komme gode tider, hvor jeg elsker han og elsker og være rundt han igjen. vil heller ikke at barnet vårt skal måtte pendle mellom 2 hjem.

Hvorfor kan ikke kjærligheten være evig, omtrent slik kjærlighet man har for barna sine.

[Anonym bruker]

Hm, jeg har tatt turen innom dinbaby i det siste bare for å lese litt om andre sine skilsmisser - plutselig oppdager jeg min kone som skriver om vår skilsmisse. Den svei. Godt å ha styringen tenker eg.

[Anonym bruker]

Og hvilken av disse tenker du på? hovedinnlegget eller svaret?

[Anonym bruker]

Da tror jeg du har tatt feil. For min mann ( altså HI) vet ikke hva dinbaby er en gang og han er også i nordsjøen nå

Men det kan ja være vi sliter med det samme, håper det ordner seg til det beste for oss alle.

[Anonym bruker]

HI, du beskriver omtrent eksakt vår situasjon! Men når jeg tenker meg om er min kone 27 år gammel.... merkelig greier dette her! Fortell mer om tankene dine, dette kan komme litt nyttig ut - så kan jeg svare deg omtrent som jeg er mannen din - for dette var virkelig som å lese om vår skilsmisse snytt ut av nesen på den....

 

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke akkurat like ille som deg, men jeg føler det på lignende måte angående mitt eget forhold.

Vi har vært sammen i 5 år, og har to barn sammen. Vi er ikke gift, men har vært forlovet i 4 år.

 

Jeg ønsker et nytt liv, og å finne min sanne sjelvenn og kjærlighet.

Jeg er glad i min samboer, og har glimt hvor jeg er sånn passelig fornøyd. Men jeg elsker ikke å være sammen med han, vi har forskjellig smak angående alt og forskjellige meninger om mangt. Blir så misunnelig når jeg hører om single som er ute på jakt etter kjærligheten, får flørte og som har flere som viser interesse for de.

Her hjemme er jeg på samme nivå som sofaen og stuebordet - fast inventar!

Jeg blir på samme grunnlag som deg - barna, frykten for det ukjente og å gi slipp på "kjernefamilien"... kanskje det ordner seg for snille piker en dag også?

[Anonym bruker]

Av og til lurer jeg på om det finnes noe slikt som en sann sjelevenn. Jeg driver og leser ei bok som heter tenk deg glad (veldig god bok forresten) og der står det så mye om alt-eller intet tenking og overdreven generalisering. Vi sier kanskje at hu er snill og han er slem etc. Men sannheten er at ingen mennesker er bare snille eller bare slemme. På samme måte kan ingen være bare sjelevenn hele tiden. Kanskje kan de være det i perioder, i enkelte situasjoner, men å forvente at noen skal være sjelevennen din i alt gjennom et helt liv tror jeg er jevgodt med å tro på julenissen. Vi er mennesker og vi har alle feil og mangler. Av og til er det så mye lettere å se flisene i sin partners øye og ikke bjelken i sitt eget. Vi menn er faktisk ganske kompliserte vi også. Vi har noen andre behov for kjærlighet enn dere kvinner og blir ikke disse oppfyllt kan dere banne på at dere får menn som ikke verken sjelevenn, romantisk eller veldig var for dine behov. Som HI sier så kan familieterapeut hjelpe til med å løse problemer reint pratkisk, men de kan ikke forandre oss som mennesker - nei, men det kan vi og en mann kan faktisk forandre seg - det er bare ytterst få kvinner som vet hvordan de kan få det til. De kan få det til gjennom straff istedetfor belønning. Akkurat som å oppdra et lite barn. Enkelt sagt: Hvis du for det første alltid spør din mann om han vil noe istedetfor om han kan vil han like deg mye bedre ettersom du med en gang ikke fremstår som en kravstor drittkjerring som attpåtil stiller spørsmålstegn ved om han faktisk KAN henge opp et bilde. Selvfølgelig kan han det, det er jo kjempelett. Spørsmålet er om han vil. Se på han med bambiøyner og spør om han vil gjøre det og han føler seg automatisk som den store sterke tøffe mannen som faktisk hjelper en kvinne i nød av egen fri vilje med å utføre noe hun ikke kunne klart uten han. Etterpå skryter du av han for den gode jobben han har gjort. Saken er den at noe av det viktgiste for en mann er å føle at en kvinne elsker han som han er (derfor er menn så motstandsdyktige mot forandring) og når hun da klager og styrer over hvorfor han ikke bare kan gjøre det eller det føler han seg ikke godtatt for den han er og heller ikke elsket. Men hvis han opplever at han er elsket for den han er, men at hver gang han gjør noe hun spør om han vil gjøre føler han seg ekstra elsket - ja, da gjør han det av seg selv etterhvert. Du med problemer med mann som snakker for mye om bil. Spør han om han vil snakke om noe annet, ikke om han kan snakke om noe annet. Spør han i en fin og kjærglig tone. Si noe godt til han etterpå for at han snakket om noe annet. Etterhvert vil trangen etter din anerkjennelse være større enn trangen til å snakke om biler og du kommer til å få en mann som snakker mye mindre om biler....