Hva sier man når barna spør om pappen?

[Anonym bruker]

Skal man alltid skjerme pappaen? Uansett grunn?

 

Barna har mange spørsmål og noen av dem er nokså direkte. De skjønner jo at pappaen ikke prioriterer dem og noen ganger er de veldig lei seg.

 

Men frem til i dag har jeg alltid støttet opp om pappaen og sagt hvor glad han er i dem osv.

 

Men merker jeg rett og slett ikke klarer mer.

 

Kan noen gi meg styrke?

 

Og når er barna gamle nok til å høre sannheten om politi, etterforskninger, barnevern osv?

[Anonym bruker]

I det lange løp ville jeg skjermet barna lengst mulig, jeg fikk vite sannheten om min far når jeg var i 20 årene, har alltid hatt en forståelse av at det er noe mamma ikke har likt, men hun har tatt alt ufordelaktif med ham selv..

Syns ikke barn skal behøve og vite om politi og etterforskninger. Du trenger vel ikke støtte så voldsomt opp om barnefar, heller være nøytral, og la han evt ordne opp hvis han ønsker det..?

Ikke lett dette, gå etter magefølelsen, men tror ikke det kommer noe godt ut av og svert bf..

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Det spørs vel helt på situasjonen. Du skriver at pappaen ikke prioriterer dem, samtidig som du skriver om politi/barnevern/etterforskning etc. Prioriterer han de ikke fordi han ikke kan? Fengsel, nektet samvær etc? Eller fordi han er kriminell og ikke takler det?

 

Tror ikke barna bør få høre om all trøblet med pappaen før de finner ut av det selv, og da bør du være ærlig uten å gi for mange detaljer.

 

Jeg sliter selv med en bf som ikke stiller opp noe særlig pga div psykisk/fysisk sykdom, latskap, søvnmangel, bilen funker ikke, mora hans er syk, leiligheten rotete etc... Hun spør innimellom etter han og da sier jeg kun at han er syk. Kan ikke fortelle henne sannheten: "nei, pappa orket ikke", "nei, pappa kunne ikke fordi hjemmet hans er rotete", eller "nei, pappa er trøtt og ville sove" eller min favoritt så langt"nei, pappa ble dumpet av den nye dama og drakk seg full istedet"... Selv om jeg er sykt fristet til å fortelle henne hvorfor han virkelig ikke kan/gidder, så kommer det kun til å gå ut over henne. Er redd hun kommer til å føle seg uønsket og uelsket av pappaen sin..selv om det innimellom virker slik.. Så da må man nesten bare støtte oppom barnets forestilling om en pappa som elsker dem og forsikre dem om at det faktisk stemmer.. Min datter har nå begynt å spørre etter han ved fornavn, så da håper jeg det treffer en nerve hos han dersom han dukker opp og får høre det snart. Og det får være straff nok for han.

 

Håper det ordner seg for barna dine, det er fryktelig slitsomt å ha det slik, både for barna og deg!

[Anonym bruker]

Når jeg var rundt 7-8 år fortalte min mor meg sannheten om min far, og at han satt i fengsel og ikke var bortreist på jobb slik hun hadde sagt hele veien når han forsvant. Han var litt av en fengselsfugl, og jeg traff ham kun noen ganger i de periodene han var ute.

 

Jeg hadde ikke noe særlig forhold til min far alikevel, så jeg tok det ikke så veldig tungt. Det hadde jo alltid bare vært meg og mamma uansett, så den informasjonen forandret lite.

Tror det hadde vært verre om dette var noe som ble holdt skjult for meg til opp i tenårene eller voksen alder, da det er skuffende å vite at ens egen mamma har løyet til en i så mangen år. Den vil nok være vanskeligere å svelge enn at pappa sitter i fengsel.