Dere som har flyttet til utlandet og stiftet familie, pga mannen...

[Anonym bruker]

Føler dere noenganger at dere har ofret mye? Eller er dere akkurat der dere vil være og savner ikke Norge?

Når man har fått barn i utlandet, med en mann derifra, blir man jo veldig låst. Kan ikke bare flytte hjem igjen om forholdet skulle ryke.

hva tenker dere om det?

Jeg vurderer å bli gravid med samboeren min i utlandet, men er redd.

Vil sååå gjerne ha barn med han, men jeg vet ikke...

Er i en ikke helt enkel situasjon.

Tror jeg må skrive en avtale med han først iallefall, ang hva som gjelder hvis det noengang skulle bli slutt. Blandt annet om hvor jeg kan flytte.

Føler i blandt at jeg har ofret mye, og at om det blir slutt så får han ofre litt og.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke flyttet til utlandet selv, men har en god venninne som bor i USA med mann og barn. Hun giftet seg med han for fire-fem år siden, og har nå fått barn, og de forsøker på å bli gravide på nytt. Hun sa til mannen før de giftet seg at hun godt kunne bo i USA sammen med han en stund, men at hun ville de skulle bo i Norge på sikt. Hun er veldig hjemmekjær, og dette var mer eller mindre en betingelse for å gifte seg. De ble enige om at de skal bo i USA frem til første barnet skal begynne på skole.. Altså, de skal bo i Norge innen første skoledag for eldstemann. De har god økonomi, så det hjelper jo litt. De har en liten leilighet her i Norge, og hun er ofte her hjemme. Hun er som regel her hele sommeren og noen uker i jula blant annet. Jeg tror nok likevel hun føler at hun ofrer mye, og jeg vet at hun gleder seg til de etablerer seg i Norge.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke flyttet til utlandet og stiftet familie, men jeg fikk vårt første barn i norge, så flyttet vi ti uker etter... så det er kanskje ikke helt det du spør etter, men...

Alt kommer vel egentlig an på hvor du har tenkt og flytte. Da tenker jeg på det at noen steder glir vi nordmenn litt lettere inn, mens andre steder er kulturforskjellene, religion og ikke minst hudfarge helt annerledes. Vi bor nå på et sted der så og si alt er forskjellig i forhold til norge, og jeg føler meg annerledes her og at jeg ikke passer helt inn... Vi har nå bodd her i over ett år og jeg kan si at jeg er på et sted der jeg ikke vil være så mye lengre og at savnet til norge, venner og familie er stort... Vi venter nå vårt andre barn sammen, og jeg vil ikke engang vurdere å få barnet her. Jeg vil at mine barn skal ha norskt pass og rettigheter, mens farens nasjonalitet bare blir ett ekstra pluss om du forstår.

Jeg har aldri følt at jeg har ofret noe ved å flytte hit, det var mer en mulighet...og nå når det er så tydelig at jeg ikke trives, flytter vi tilbake til norge. Men for all der, vær tydelig! Og tenkt på mulighet å flytte hjem i den perioden du venter barnet, for så å flytte hjem til mannen din igjen:)

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til utlandet pga min mann, riktignok til Norge (dvs jeg er utenlandsk).

Ja, jeg føler meg mange ganger ganske låst, familie og venner er langt borte. Selv om jeg er fra vest-europa er nordmenn spesielle og det norske samfunnet er langt ifra så positiv som det ser ut utenfra. Med dette mener jeg ikke at alt er bedre i mitt hjemland men i det minste er man ikke overbevist at man er så mye bedre enn alle andre (stikkord: norsk er best).

 

Hva gjelder barn, jeg visste jo at jeg ikke kan bestemme alene om bostedet, selv om forholdet skulle ryke. Jeg vet ikke hvor mye en slik avtale før barnet er født er verdt, spesielt skulle du være i et muslimsk land.

[Anonym bruker]

Jeg skal flytte til utlandet nå pga mannen.. Litt nervøs av meg og håper ikke det er så gale som dere sier?

[Anonym bruker]

Jeg bor i utlandet med mannen min, vi har ett barn og ett pa vei. For meg har dette vart udelt positivt - jeg trives kjempegodt og foler at dette er hjemmet mitt na. Jeg savner saklart familie og venner hjemme, men vi holder godt kontakt via internett og besoker sa ofte vi kan. Vi har alltid hatt en staende avtale om at vi ogsa skal bo i Norge en dag, siden jeg vil at barna vare skal bli ordentlig kjent med familien sin og fole seg som halvt norske. Dette kommer nok ikke til a skje pa noen ar enna, men det er mer fordi vi har det sa bra her.

Uansett hvor vi bor vil vi vare med hverandre og vi er fremdeles kvalmende lykkelige etter 7 ar sammen, Mulig jeg er naiv, men jeg er 100% sikker pa at vi kommer til a tilbringe resten av livet sammen sa for meg var risikoen aldri noe sporsmal. Hadde jo ikke giftet meg med han om jeg ikke folte det pa den maten uansett. Han gjor meg lykkelig og har gitt meg et langt mer spennende og fargerikt liv enn jeg noensinne ville hatt med en norsk mann og jeg angrer ingenting. Den som intet vager, intet vinner :-).