Dere som klager over stebarn, biomødre o.s.v.

[Anonym bruker]

Var dere klar over hva dere gikk inn i, FØR dere gikk inn i et forhold til en mann med barn? Ikke for å provosere slik at det er sagt...

Å få barn selv er i seg selv en STOR overgang. Å "få stebarn" må vel nesten være en enda større overgang tenker jeg. Kommer vel litt ann på alder også da kanskje.

Blir bare litt overrasket over enkelte innlegg her inne. Folk som irriterer seg over feks. at kjæresten har barn fra før. Javel? Det viste dere vel....

Nå har ikke jeg stebarn, men barn fra et tidligere forhold. Da jeg vart involvert i en ny mann, måtte han tenke seg nøye om før han tok skrittet inn i et forhold. Han var ærlig og fortalte hva han tenkte hele veien. Han syntes ikke det var rett å bli ilag med meg, og han ikke klarte å være 100% ivolvert i barna.

I dag er han en flott farsfigur for barna mine. Hadde ikke orket å være ilag med en som bare gav f... Nei, de er ikke hans biologisk, men elsker han for at stiller opp.

Vet ikke om jeg hadde orket å involvere meg med en mann med barn fra før. Ikke om konfliktnivået hadde vært høyt iallfall.

Måtte bare lufte litt tanker etter å ha lest endel innlegg her inne...

[Anonym bruker]

Nei, vi visste ikke hva vi gikk til - det er vel hele poenget. Det er jo derfor vi klager.

For mitt vedkommende så gikk det veldig fint i begynnelsen av forholdet, men det har blitt veldig vanskelig etterhvert som barna har blitt større. Vi har også hatt en avtale om at hvis jeg skal være involvert med ham, og hans barn, skal jeg også ha noe og si på f.eks oppdragelsen, men det er lettere i teori enn i praksis.

 

Så nei, jeg ville ikke gjort det igjen, men nå er jeg da engang i den situasjonen jeg er i, og vil gjøre det beste utav det. Derfor er det veldig greit å lufte de negative tankene her inne, og se at man ikke er alene.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Joda, jeg visste jo det. De hata meg fra før vi møttes, og de hater meg fremdeles. De har bestemt seg for det, sammen med sin mor. De prøver å gjøre livet mitt utrivelig, slik som de alltid har gjort. De skal konstant markere seg i forhold til meg og deres far, de er proppa full av propaganda fra sin mor, om at deres far har nå forlatt dem, ikke vil ha dem, og at han nå er kun opptatt av meg og våre barn, og at han kun har dem i forbindelse med utmåling av barnebidrag.

Når en 9-10 åring kommer med sånne utsagn, forstår jo oppegående mennesker at dette ikke er noe han har tenkt ut selv. Så mye innsikt i bidragsregler har de jo ikke.

Hun har alliert seg med barna for å tappe far for penger, se hva de kan få ut av han, som det ble uttalt av ungene. Og det er konstant. Det var slik før vi fikk barn sammen, og det var slik etter vi fikk barn sammen, og det er slik enda.

 

Skal vi la hans eks bestemme om vi skal være sammen, få barn sammen, gifte oss? Nei jeg tror ikke det. MEn det er vanvittig slitsomt å forholde seg til. Alt man kan gjøre er å oppføre seg skikkelig mot dem. Men jeg må da ærligtalt få si at det er forbanna slitsomt når de er her.

 

Har selv små unger, synest det er forbanna slitsomt når de har sine umulige dager også. Men det er jo ikke hver dag det da, ikke hver eneste/annenhver helg, ikke hver eneste feriedag slik som det er med stebarna. Dessuten gir de meg jo også en hel haug med kos og glede her i livet. Fra stebarna får jeg bare dritt. Jeg aksepterer at de er sinte på meg, fordi deres far fallt for meg, og fordi deres mor fyller dem med propaganda. Men det er jo ikke noe gøy av den grunn.

 

 

[Anonym bruker]

Jo, jeg visste dessverre hva jeg gikk til, men kjærlighet gjør det blind, og i mitt tilfelle litt dum tydeligvis ettersom jeg allikevel ikke greide å skygge banen... Alle mine bekymringer har dessverre vist seg å stemme. Men jeg er stuck og prøver å gjøre det beste ut av det: Men det er ingen enkel sak, tror ikke noen som ikke har vært i samme situasjon bør være så dømmende før de evt. har prøvd det selv.

[Anonym bruker]

Jeg beklager meg også over egne barn når ting går for vidt! Beklager meg over min mor, min mann og alle når de er urimelige i sin oppførsel, venninner også, barnehagen eller hvem det skulle være.

 

Det kommer jo an på hva det gjelder, og hva vedkommende har gjort eller utelat å gjøre av ting de burde ha gjort. Når mine egne unger går igjennom faser som er litt vanskelige, vel da klager jeg på dem, til dem og om dem. Hvorfor i alle verdens dagers skal hans barn og hans eks, være " the untouchables", som vi ikke kan beklage oss over, til og med når de er helt urimelige?

 

Jeg klager meg ikke så mye over mine egne barn, rett og slett fordi de ikke er så ille som hans barn. Dessuten er mine unger vanskelige kan jeg oppdra dem, jeg kan gjøre noe med det, annet enn å beklage meg. Med hans unger preller det jeg sier av som vann på gåsa.

 

Var på klubb i går kveld, og jeg uttrykte min frustrasjon over min 5 åring sine surveutbrudd når han ikke lenger får være på dataen og spille, jeg uttrykte også frustrasjon over at han ofte ikke svarer når jeg eller andre snakker til han. Diskuterte litt metoder man kan bruke i slike situasjoner med de andre mødrene. Å snakke på samme måte om stebarna hadde nok ikke gått, da hadde jeg vært verdens største rævholl!

 

Klart man kan få klage litt! Når jeg kan klage meg over en tre åring som henger rundt foten på meg, så kan jeg vel kalge over en 12 åring som henger i ræva på oss voksne også?

[babydream]

Heisann du! Jeg skjønner godt at du syns det er mange utrolig negative innlegg her inne men det syns jeg egentlig er greit.. Jeg er også en av dem som skriver i sinne eller når jeg bare er lei meg og da blir det ofte negative innlegg. Det er ikke enkelt å være stemor og mange viste nok ikke helt hva de egentlig gikk inn i nei.. Man er jo så forelska når man blir sammen med noen og da skjønner man ikke helt hvor mye ansvar det egentlig ligger i den rollen du går inn i som stemor.. Det er akkurat derfor det er så deilig å ha et forum hvor man kan slenge av seg litt "dritt" når det trengs.. Som stemor sliter man ofte men følelsen av å ikke strekke til eller ikke være bra nok og mange mange andre ting.. Derfor har man lov til å klage litt her syns jeg.. Er jo bedre man slenger ut litt frustrasjon her enn å la det f.eks gå utover stebarnet? Mange ganger føler man seg som verdens verste heks når man får negative tanker om ting.. Og da er det så godt å få bekreftelse på at man ikke er alene:)