Han er helt ubrukelig! Argh!

[Anonym bruker]

Jeg fikk et godt tips av en nær venninne, og det var at jeg skulle heller late som jeg var alenemor så ble det ikke så ille. Og dette funker. Men noen ganger vet jeg ikke om jeg skal le eller grine, for jeg syns søren meg far i huset her er helt ubrukelig!

 

Altså, han jobber fullt. Jeg jobber nesten fullt. Vi har en 3-åring og en 4 mnd baby. Jeg tar meg av absolutt alt stell av barna og må si til han at han skal for eks pusse tenner for nå er det leggetid. Han tar aldri initiativ til slikt selv. Jeg kjenner at jeg blir helt matt av dette. Jeg tar meg av husarbeidet og sørger for at vi har mat i kjøleskapet og at det er rent. At eldstemann har klær til barnehagen i morgen, nisten er klar og babyen har alltid pakket stelleveske. Osv osv, slikt vi mammaer gjør.

Og da forventer jg at innimellom så kan han bare GJØRE det som skal gjøres uten at jeg må mase og mase og be han gjøre ting. For eks om morgenen så tar han ikke initiativ til å stelle eldstemann. Og når han prøver bare gir han opp for "hun vil jo ikke" ta på skoene sine. Han gir opp og går sin vei. Ellers tar han henne hardt og tvinger på skoene mens årer og snørr står til alle kanter.

 

Nå i kveld så våknet hun flere ganger, fant ikke søvnene. ROpte etter mamma. Jeg gikk inn, pratet lavt og trøstet. Etter femte gang sa jeg "kan ikke DU gå inn til henne da?" hvor han da går inn, finner frem LEKER og SPØR henne "hva er det du vil? skal vi leke? skal vi gå ut?" osv osv. Hun er jo egentlig i halvsøvne, også kommer han med sånne dumme spørsmål og prater høyt. Joda, så nå ble hun lys våken.

 

Merker at jeg sprekker snart. Jeg prøver å si ting til han, vi har egentlig et veldig godt forhold, prater masse osv.

Men han lytter ikke til meg når det gjelder rutiner og følger aldri, ALDRI rutiene vi har her i huset. Det ender med grining og frustrasjon når han skal prøve seg...

 

Jeg har gitt han noen sjanser, men han klarer søren meg aldri å gjøre noe godt ut av det...

Nå er jeg slem, men jeg er rådvill.. Hva gjør man med ubrukelige fedre???

 

Tror jeg må gå tilbake til alenemamma-følelsen jeg.. Da er alt mye lettere. Da er jeg liksom "alene" uansett.

Men jeg blir jo sliten av det også...

 

Noen råd?

 

Nei, jeg kan ikke stole på han. Har prøvd og han feiler alltid. En dag hadde jeg ammet og babyen skulle sove. Jeg ba han trille en liten tur slik at babyen kunne sovne i vognen. Jeg dro i butikken imens. Da jeg kom tilbake 30 minutter senere hadde babyen skreket nonstop og han hadde bare gitt fra seg babyen til alle på jobben for at de skulle trøste. Altså, han skjønte ikke at han skulle legge baby i vognen fordi det var SØVN som stod på menyen! Ikke stimulanse!

[Anonym bruker]

stakkars mannen din. alt han gjør er feil i dine øyne, han får bare kjeft. eg ville heller ikke tatt intiativ til noe som helst om jeg skulle fått kjeft for alt. det du må gjøre er å la han få litt mer ansvar. ikke legg deg opp i det om han gjør feil. da vil han finne ut av dette selv. litt støtte og oppmuntring er på sin plass her. han føler seg sikkert kjempeusikker. din nedlatende holdning mot din mann må du jobbe med. barna har ikke godt av å vokse opp med en mor som behandler andre som om de ikke har noen verdi. det e no min mening.

[Anonym bruker]

Huff, jeg skjønner deg godt jeg. Skjønner at du er oppgitt, å da er det ikke så greit å skulle være positiv og oppmuntrende. Du kan jo ikke behandle han som et barn heller "nå var du kjempeflink å smøre matpakke til barnet ditt kjære". nei det blir for dumt. Vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi deg, kanskje du skulle fått en annen person til å snakke med ham om rutiner? helsesøster kanskje? Du har jobbet hardt for å få disse rutinene på plass, og de fungerer, så da er det jo veldig slitsomt når han skal ødelegge det, spesielt når du prøver å si hvordan rutiner barna er vant med, det er jo for dem ikke sant. Du har sikkert prøvd å snakke med han og bli enig med han om hvordan, hva, når ang barna og. ikke lett dette.

Hadde en slik periode hjemme her, hvor jeg gjorde alt. så jeg var litt kynisk, og sa at jeg har nok med å gjøre alt her alene, så da kan han selv ta seg av sitt. Jeg handlet det jeg ville ha til middag, vasket mine og ungens klær osv. Lot han ta seg av sitt eget. han skjønte tegninga, jeg orka ikke mer å leke mor for en voksen mann. Men jeg er litt streng hele tida, så han vet hva jeg forventer, at han skal ta ansvar. hvis ikke, så er det like greit å være alenemor, som du sier, så vet man i hvert fall hva man kan forvente seg.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg også godt. Han har ikke peiling på barn. Kanskje er det en ond sirkel, han trekker seg unna og vil ikke prøve fordi samspillet hans med barna ikke fungerer, og du blir irritert på han. Og så knekker han derfor heller ikke kodene, han finner ikke ut hva som funker, hva barna har behov for. Mange menn (og noen kvinner) har ikke slike ferdigheter naturlig, og må ære det. Jeg tror som hun andre her foresko at dere må få noen utenfor til å rettlede far, feks helsestasjone, moren hans, en svigersøster etc.

 

Jeg har vært med en slik selv, og i perioder droppet jeg å vakse klærne hans. Men jeg var ikke konsekvent med han. Det er slutt nå. Jeg ville heller være alenemamma og da ble det mindre husarbeid siden han ikke bidro, hverdagen ble mer forutsigbar, og en periode hadde barnet vårt til og med regelmessig samvær, slik at jeg for første gang fikk noe alenetid uten at det var fordi jeg var på jobb.

 

Tror det er noen uheldige ting med å velge strategien å leke alenemor med en ekstra stor drittunge og det er at feks at du og familien er mer avhengig av hans medvirkning enn han av din. Han har ikke så mye skitne klær som en baby et lite barn og e mor lager, og han kan sannsynligvis kjøpe seg en pølse i kiosken så han han en ok middag for seg etc. Han trenger ikke å avtale med deg om han vil ut en tur, for han vet at du tar seg like flott av barna når han er borte som når han er hjemme etc.

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann jeg føler meg må være mor for. IKke det at jeg ønsker, langt derifra, men han tar aldri action, særlig ikke på morgenen (vi har tre kids som skal avgårde). Jeg ber pent de 4 første gangene men så bare greier jeg ikke mer og det klikker. Ikke noe bra det heller, men syns det er så på kanten uhøflig å ligge å sove mens jeg styrer med barna om morgenen. grrrr!!! Det jeg har startet med nå er å bare gå. Tudddeloo jeg må rekke bussen. Så er han stuck med hele gjengen. Samme på kvelden, når det er leggetid. Hadet, jeg skal til en venninne el. Da må han ta ansvar uten at jeg blander meg inn. Vi damer har nok en tendens til å blande oss for mye til, noe som sikkert gjør at det tar for lite ansvar. Men hva kommer først.. høna eller egget... jeg er ikke noen masekjærring, men hva skal man gjøre.... sukk...