Hørte moren min si til sønnen min...

[Gjest]

... "Hvis du ikke kommer å setter deg på fanget mitt nå så kan ikke du få noe godt av mormor mer". Dette ble sagt stille og i en desperat tone da de hadde besøk..

 

Siden gutten begynte å spise har hun stått der med sjokoladen og kjeksen og bollene og kakene til tross for at jeg ga tydelig uttrykk for at jeg vil begrense inntaket. Men det er jo ikke så farlig hva jeg mener, for hva vet vel jeg. Og dette til tross for at mannen min måtte si ifra til de om at vi må samarbeide med å begrense inntaket av sukker til sønnen vår med mye eksem og liten appetitt ellers. Det ble dårlig tatt i mot og hånlig oversett.

 

Jeg tør ikke la hun passe minstemann fordi jeg vet at hun kan finne på å mate han med noe jeg ikke vil han skal spise bare på trass og fordi hun vet jeg ikke tør å gjøre noe mer med det. Tragisk.

 

Er dette en typisk greie med besteforeldre??

 

 

[abella]

Besteforeldre mener som regel at deres jobb er å skjemme bort barnebarna, og det er jo hyggelig det. Dessverre er det mange besteforeldre som tror at den eneste måten de kan skjemme dem bort på er å fore dem med sukker.

 

Det var jo heller ikke så mye fokus på sukker da vi vokste opp, så mange i besteforeldregenerasjonen kan ikke så altfor mye om kosthold. De vet feks ikke om sammenhengen med eksem som du nevner.

 

Vi har 'problemet' på begge sider. De hører sånn halvvegs på mine oppfordringer, så de er ikke blant de verste. Men jeg skulle heller ønske de kunne skjemme han bort med oppmerksomhet, leiking, turer osv. i stedet for sukker.

[Gjest sug lut]

Nei, det er ikke typisk. Men da forteller du henne at utpressing av småunger er lavere enn det meste og at hun burde skamme seg, samt at om ikke hun følger deres regler angånede barna kan hun glemme å ha med dem å gjøre. Deretter gjennomfører du det. Enkelt.

[lillepersille80]

Jeg tror det er vanlig til en viss grad, dog ikke noe en bare skal godta. Sønnen min er bare 4 mnd men jeg har allerede hatt den diskusjonen med mine foreldre (min mor gav uttrykk for at hun gleder seg sånn til å gi ham is allerede før han var født). Nå gjenstår det bare å se om de hører på meg eller om vi må ha diskusjonen igjen når han blir større =)

 

Ellers så hadde vi en litt merkelig opplevelse da gutten var 1 mnd. Mine foreldre bor på andre kanten av landet og var på besøk for andre gang. Min mor satt med poden på armen og koste seg da hun plutselig begynte å si;"er mammaen din slem med deg, kom til mormor hun skal trøste deg"..?! Jeg ble helt satt ut og prøvde å le det bort, men kjente jeg fikk vondt i magen, for jeg har ikke noe ønske om at min mor(som jeg har et godt forhold til og er veldig glad i) skal konkurere med meg om min sønns gunst.Det er greit at han ikke forstår noe nå, men når han blir eldre... En veldig merkelig opplevelse..(samboer lurte på om vi hadde noe uoppklart, som vi ikke har) jeg håper ikke det skjer igjen og at det bare var et utslag av midlertidig sinnsforvirring over gleden over å bli bestemor!=)

 

Andre som har opplevd lignende?:S

[lille sprelle]

Nei ikke her ihvertfall!

Alle besteforeldrene er med å oppdrar i tråd med våre ønsker, men litt ekstra er det jo - men ikke ifht mat.

(skeier ut med å lese bøker, legge seg litt senere osv)

[sillyfilly og Olivia]

Besteforeldrene her respekterer hva jeg sier, men jeg merker at de syns det er helt tullete.. De har liksom den tonen at "javel". Det er veldig irriterende!!

 

Si fra helt tydelig at hun får ikke passe gutten hvis hun ikke respekterer deg og hva du sier han ikke skal ha. Det høres helt teit ut, men det er nok det eneste som funker.

[sillyfilly og Olivia]

Ja jeg har opplevd det et par ganger at besteforeldrene vet best og kom så skal farmor/bestemor trøste deg. Er mamma så slem? Får du ikke melk av mamma'n din?

Altså.. Noen mennesker burde bare lukke igjen munnen sin til nybakte mødre.Jeg var ihvertfall selv VELDIG sensitiv.

[Gjest]

Lillepersille,

 

moren min hadde tydelige vansker med å takle situasjonen med å bli bestemor. Tror det var overgangen fra å være "sjefen" til å være litt tilsidesatt og måtte vike for meg, ett barn, som ikke falt helt i smak. Siden førstemann ble født har jeg måtte finne meg i at hun prøver å ta ledelsen og avgjør foran meg om han kan få spise mat han blir servert, servere hva hun vil, totalt ignorere rutiner ved overnatting og påpeke hva hvordan ting skal gjøres fordi det er sånn mine foreldre har gjort det. Skjønner jo at det skal være litt ekstra koselig og stas å sove hos besteforelde, men jeg opplever at ting skal gjøres mest mulig på dems måte og vilkår "bare fordi". Der legger han seg gjerne to til tre timer etter vanlig leggetid. Nå har han riktignok ikke sovet over på ett år, fordi han ikke vil. De er jo veldig glad i guttene og jeg vet de ville vært der for dem uansett. Og det setter jeg pris på. Men jeg har hele veien følt det som en konkurranse og at mine grenser og verdier som mor ikke blir tatt i betraktning. Hun sa til meg for en liten tid tibake at hun skulle ønske mannen min bare kunne være stille og la vær å korrigre sønnen vår også skal de, besteforeldrene, si nei når de føler det er på tide. Dette er i situasjoner når vi er på middag/besøk hos dem. Vi korrigerer han når han bruker ord som "dumme", når han slår o.l for dette er oppførsel vi mener vi må bli kvitt med så vi korrigerer han for hver gang. Men dette irriterer hun seg visst over. For å være helt ærlig så får det meg til å føle meg uverdig som mor. Vi kan på en måte ikke si ifra, fordi det har ikke annet resultat enn at de slutter å snakke med oss.Også får vi en enorm følelse av uverdighet og at vi blir sett på som barn. Håpløst. Nå bor jeg vegg i vegg med mine foreldre, det gjør situasjonen mer intens. Skulle gjerne vært på andre siden av landet noen ganger:) Jeg kan kjenne meg igjen i den typen kommentar du fikk høre, men jeg har ingen gode råd, for min egen situasjon tærer den dag i dag på meg så mye at jeg ikke aner råd. Jeg kan ikke si ifra til mine foreldre fordi det har ikke annen effekt enn at de blir sure. De etterfølger ikke. Gi moren din en sjanse, dersom hun fortsetter med slike kommentarer sier du ifra om at der sårer deg. Spør hva hun egentlig mener. Kanksje hun ikke helt tenkte over hva som kom ut, men at det var et uklart uttrykk for litt mormorkjærlighet..

[Gjest]

Ja, den følelsen av at ønsker for barna blir sett på som tullete er grusomt provoserende. Den er jeg godt kjent med.

 

Skjønner godt at man egentlig må gjøre det så enkelt å si ifra på den måten du foreslår. Men her er ting så komplisert,eller snarere kanskje så enkelt, at opposisjon og motsigelse av den sort fører til en reaksjon som min psyke ikke kan bære. Da hadde de sluttet å prate med meg og jeg måtte ha jobbet og smisket meg tilbake i en halv evighet for å gjøre opp for min uakseptable reaksjon.