Mine, dine og nå våre barn!

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har barn fra tidligere forhold som vi har samvær med annenhver helg. Nå venter vi vårt første barn sammen, og gleder oss veldig til dette! Men bak gleden ligger det å lurer spørsmål. Det er såpass tidlig enda at vi ikke ønsker å si noe til barna om den nye babyen enda. I tillegg så venter vi vel en kjempereaksjon spesielt fra moren til hans barn. Hun har helt siden vi ble sammen blandet seg inn i alt som er mulig å blande seg inn i, skal hele tiden ha siste ord når det gjelder henting/bringing ellers blir det fryktelig mye bråk, kort sagt skal ha alt etter egen pipe for ellers blir det rett og slett bråk.

Kan noen dele litt erfaring med meg hvordan slike ting har blitt når man får felles barn? Blir ting enda verre eller bedre? Skygger eksene mer banen eller blander de seg bare mer inn? Hadde vært greit å hørt litt om andres erfaring..

[Anonym bruker]

Blir mye verre. I en lang periode.

 

Først er det galt samme hva man gjør. Man skal i alle fall ikke la baran overbringe nyhetene, det skal man gjøre sjøl i fall moren deres går inn i sjokktilstand og får gråtetokter og migrene.

 

Så blir det galt om man fokuserer ofr mye på svangerskapet, for da kan barna bli sjalu, og det er galt om man fokuserer for lite på det, for da kan barna føle seg lite inkludert.

 

Så er det galt om mor må ta en ekstra helg fordi stemor har termin, aller helst skal far sitte hjemme og spise pizza med barna mens stemor føder aleine. Men det er også galt dersom barna ikke får bli med på føden med det samme babyen har sett dagens lys, fo da er det urettferdig og ekskluderende igjen.

 

Så er det feil om de store ungene må ta hensyn til den lille og til stemor som har brystverk og vondt i stingene sine, for ungene skal jo ikke lide under at far får flere barn, det er skadelig for sjelelivet. Men dersom stemor tar med seg babyen i helgene og overnatter hos sine foreldre eller en søster, så er det også galt, for man må jo la dem bygge opp et naturlig søskenforhold.

 

Når så biomor på denne måten har sørget for å sabotere og forsure hverdagen så mye at far føler seg knust av krysspresset mellom ekskone og nåværende kone, og stemor ikke lenger gidder engasjere seg i verken stebarna eller forholdet, vil hele samlivet raskt eller langsomt råtne på rot, og skilsmissen er et faktum.

 

Men selv inn i døden - samlivets død - ligger biomors klamme hånd på skulderen din: nå er det deg hun ringer til i stedet for eksmannen, for ungene sipper og vil se lillebror og du er sååå slem og meggete som ikke vil la både henne og barna hennes trampe inn på sølete sko for å opprettholde det verdifulle, umistelige søskenforholdet, selv om det nå er redusert til en formalitet. For det vil være helt umulig og urimelig å anta at hun og far kan samkjøre samværshelgene såpass at ungene i hvertfall møtes hjemme hos ham.

 

Sorry, girl. Nyfamilien er bare ikke et trivelig sted å bo.

[Anonym bruker]

Haha, dummeste jeg har hørt! På tide å komme ut av depresjonen?

 

Hos oss ble det bedre, fordi jeg rett og slett begynte å si i fra til hans eks når hun gikk over grensene. Kvinne mot kvinne var ikke like morsomt for henne å bryne seg på

[Anonym bruker]

Ha ha, beklager at jeg ler - 15.20. Men vi må jo le litt, om ikke gråten skal ta oss.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, men du er om mulig enda mer negativ og pessimistisk enn meg.. Eller kanskje du bare uttrykker deg bedre.

 

Hvor langt har dere kommer i "forråtnelsesprosessen" hos dere?

 

[Anonym bruker]

Til 15:20

 

Kjenner meg dessverre så alt for godt igjen. Morsomt skrevet!

[Anonym bruker]

Heheh! Jeg ler av innlegget til 15:2!! Det føles litt sånn innimellom, selv om det ikke egentlig er fullt så ille i virkeligheten.

 

Men, ting kan bli mye verre enn sånn det er hos dere, men det kan også bli bedre. Hos oss ble det en smule bedre, men vi ventet såpass lenge med å få et fellesbarn, så den verste tiden var allerede over.

 

Biomor dukket opp på sykehuset fire timer etter fødsel. Sambo hadde dratt hjem for å dusje og ha en pust i bakken, og hadde da ringt ungen sin (som var hos biomor) og fortalt om nyungen. Han sa at de kunne ringe meg senere på dagen, for jeg var kjempesliten. Men jaggu pakka ikke biomor snippsekken, tok med seg ungen og dukket uanmeldt opp på sykehuset for at ungen hennes skulle være den første som fikk se lillesøster!