Trenger innspill til en vanskelig avgjørelse

[Anonym bruker]

Sånn som det er nå så lever jeg og mannen min på fattigdomgrensen. Vi er begge studenter, men jeg tar bare noen kurs på NKI som jeg ikke får stipend for. Utenom det jobber jeg slik at jeg har noen tusen i måneden. (Babyen vår er 8 måneder så jeg kan ikke jobbe mer. )

Planen var at jeg skulle begynne på studie til høsten, men nå begynner jeg å tenke meg litt om. Jeg orker rett og slett ikke mer økonomiske bekymringer! Det kommer til å gå utover barnet vårt når mamma og pappa konstant går rundt og er bekymret og slitne.

Lurer derfor på å utsette studiene litt? Mannen min har bare to år igjen av studiene. Jeg er 23 år nå, dvs at jeg er 25 år når jeg begynner å studere. Er det for sent å begynne syns dere? På den måten slippe jeg jo også å ta opp lån når jeg først begynner. I tillegg kommer vi begge til å få konsentrert oss 100 % på studiene og dermed gjøre det bedre. Det vil også føre til at jeg er den eneste som trenger å jobbe, og vi kan begge være hjemme sammen med ungen vår når vi er ferdig med jobb og skole. Det er mange studenter som har barn og som klarer seg, vi hadde nok også gjor det, men spørsmålet er på hvilken bekostning. Jeg får aldri se kjæresten min da jeg jobber om kveldene og han har et krevende studie, slik at han MÅ følge undervisning. Timene er lagt opp slik at han ofte begynner 8 og slutter 5.

 

Så spørsmålet er: tror dere det er en ide å utsette studiene i to år og bare jobbe i stedet helt til mannen min er ferdig selv?

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg.

[duracellmamma]

Forsent å begynne å studere når du er 25??? Latterligste jeg har hørt:P

Jeg er "nesten" i samme båt som deg, mangler skole, veldig mye skole. Og jeg aner ikke hvordan ting skal gå opp i opp.

 

Utdanning skal jeg ta om jeg så er 40 eller 50 år

 

Det handler jo litt om gi og ta da, hvorfor ikke bare jobbe 2 år, kanskje spare litt mer penger til du begynner å studere?

 

Du er ikke den eneste som ikke har utdanning. Og det å ha en jobb er jo mye bedre enn ingenting også

 

Dette går fint

[Gjest]

Selvfølgelig er det ikke for sent å begynne på utdannelse som 25-åring. Men vær obs på at det er hardt å si adjø til fet lønning og gå tilbake til studielån som eneste inntekt :-D

[Anonym bruker]

Hehe, tror ikke akkurat at jeg kommer til å få fet lønning Jeg må nok ta til takke med en lavtlønnet jobb i disse to årene. Håper på å få en jobb hvr jeg kan ha minst 13-14.000 utbetalt. En annen positivt ting er at jeg forhåpentligvis slipper studielån da vi kan prøve å leve på samboers lønning om han får god jobb etter endte studier.

 

Takk for svar, håper dette er det rette. Er vel vanskelig i seg selv når begge foreldre studerer? Eller?

[Anonym bruker]

Og forresten Kikki85, lykke til med din utdanning også! Stå på

[Gjest]

Det blir jo en del bedre når du også får studielån da. Men selv hadde jeg nok valgt å utsette studiene. Jeg jobbet også i noen år før jeg begynte å studere

[Anonym bruker]

Ja, men det utgjør ikke mye forskjell da det ikke utgjør mer en 4.000 mer enn jeg har nå hvor over 2.000 av dem må gå til barnehage :/

 

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som ikke begynner før i midten av 20- årene

[Anonym bruker]

Nei, det gjør ikke noe å begynne å studere når du er 25, det er jo ikke seint.

 

Men hva mener du med at du slipper studielån da? Kommer din samboer til å tjene så godt at du ikke trenger å ta det?

 

Jeg syns ikke studielån er en fæl ting å ha da... og jeg ville likt å blitt ferdig kjappere selv. Spesielt om du skal studere lenge.

[Anonym bruker]

Jeg tror at det er en god ide, men, jeg kjenner dessverre flere par som har gjort det sånn at hun jobber og forsørger han mens han studerer ferdig, og så skal det gjøres omvendt, men da flytter han fordi "forholdet ikke gir han noe lenger", " vi ser hverandre aldri allikevel", "du bare jobber og jobber ( hvorfor det, tro?)" osv. Trist men sant.

 

Så om dere går inn på en sånn avtale, så sørg for å skrive en slags gyldig kontrakt, eller no', slik at du ikke blir stående med skjegget i postkassa, og at når det blir din tur til å studere og bli forsørget så blir du alenemor isteden...

[Anonym bruker]

Ja, OM du skal gjøre dette så må du få sikret at han holder den delen av avtalen... Jeg syns det er litt skummelt å ta sjansen på. Jeg ville bare begynt å studere.

[Anonym bruker]

Uff, for en trist og mistenksom måte å leve livet. Synes det høres kjempelurt ut jeg:) Han studerer seg ferdig, så er det deg, om du vil. Det er ALDRI for sent å studere:)

[Anonym bruker]

Trist og mistenksom eller naiv og blåøyd...om man ser på statistikken og sjansen for at et forhold tar slutt, så kommer nok den mistenksomme, eller kanskje heller den realistiske, bedre ut av det økonomisk.

[Anonym bruker]

Mens den som har tillit til livet, kanskje lever et rikere og lykkeligere liv. Hilsen en godt voksen dame, som har vært gjennom en skilsmisse og det ene og det andre, men som aldri har sluttet å tro på livet og det gode i menneskene. -Og som har erfart at økonomi og andre praktiske ting tross alt ikke er det som avgjør kvaliteten på livet:) Ha en strålende dag!

[Anonym bruker]

"Og som har erfart at økonomi og andre praktiske ting tross alt ikke er det som avgjør kvaliteten på livet:"

Sånn snakker bare en som aldri har opplevd at det ikke er penger til strøm og mat, eller at barnet må ha med brødskiver på skoletur fordi det ikke er penger til pølser denne måneden.

 

Jeg er også godt voksen, og har et lyst syn på livet og medmenneskene mine, men ser også at det finnes urettferdighet som man kan dempe følgene av ved å våge å tenke at fæle ting kan skje, og ta noen enkle forholdsregler.

 

Top of the morning til deg også :-)

[Anonym bruker]

Sånn snakker en som har opplevd ting som er mye værre enn brødskiver istedet for pølse og ullpledd i stedet for ved til fyring(i tillegg til disse tingene).Hva jeg har og ikke har hatt penger til i livet mitt , vet du ingenting om. Så der tar du faktisk feil i dine antagelser. Og at et forhold skal vare eller ikke vare er det jo helt umulig å forutse. Om noen vil avslutte et forhold, går det jo ikke an å ha en kontrakt som sier at: Jo,du må være sammen med meg så jeg får studert ferdig.... Men det som er bra er at vi kan velge hvordan vi forholder oss til livet og hvilke valg vi tar. Du er fornøyd med dine og jeg med mine. Å følge hjertet er det viktigste for meg.

[Anonym bruker]

Det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt var NEEEEIII, begynn å studere!! To år er viktig dersom du feks planlegger å ta et hovedfag..... Og hvordan vet du at du får igjen for det du "ofrer" for mannen din?? Man har ingen garantier her i livet, ikke sikkert han tjener nok til at du slipper studielån (det vil han mest sannsynlig ikke!) og hva om han forlater deg? Hva sitter du igjen med da? Jeg forstår ikke helt at du føler du ikke får sett ham nok. Om du studerer og feks arbeider annenhver helg (du må jo ikke ha en jobb ved siden av studiene der du jobber om kveldene i ukene?) ser du ham jo på alle hverdager og annenhver helg. Det må du og forholdet deres tåle. Arbeid annenhver helg burde være nok inntjening med studielån og forsørgertillegg som dere får når begge er studenter.