Er så frustrert og lei...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Ser at det er en god del lange innlegg her om vanskelige parforhold. Slenger meg med her med mitt innslag. Om ikke for annet enn å bare skrive ned tankene mine, som er så kaotiske.

I dag er jeg skikkelig lei og deprimert. Jeg og samboer har hatt en del problemer alle årene vi har vært sammen, men verst ble det etter vi fikk barn. Det var ikke planlagt, og han ville ikke at vi skulle beholde det. Men jeg sa, enten oss begge eller ingen. Han ville ikke miste meg, og vi kjøpte hus. Han var aldri engasjert i graviditeten, kontroller og ville ikke være med på fødselen. Det var vondt.

Han var avhengig av rus på den tiden, og jeg tok ikke tak i dette før barnet vårt var noen mnd gammel. Jeg var på en annen planet før det. Etter oppvasken med rusen, har det gått i bølgedaler. Han er i perioder engasjert i oss, hus og hjem, men bare for korte perioder. Han glipper inni mellom med rusmidler, men ikke noe som skjer ofte. Vi, eller det vil si jeg prater mye om problemene, situasjoner som oppstår osv. Jeg tar opp alt jeg føler og tenker på, eller har iallfall gjort det. Jeg har vært på tur å flytte hele 3 ganger, men har alltid latt meg overtale til å bli av tomme løfter. Han er mye hjemmeværende pga helseproblemer, og klarer ikke å holde på en jobb. Han havner i konflikter med arbeidsplassene, og har to ganger vært i retten. Han liker å skylde på andre når ting ikke går hans vei.

Jeg er nå blitt gravid igjen, etter et ferieuhell. Vi har hadd en fin periode inntil nå. Vi har begynt på parterapi og jeg føler bare at det ikke hjelper. Han snakker litt der, og er svært enig i alt jeg sier og han sier han forstår mine frustrasjoner. Han tar ingen initiativ til husarbeid, ungen eller handling av mat og div. Han trekker seg unna på hjemmebane, spiller data, fikser bilen eller bare surfer på nettet.

Han vil ikke snakke hjemme, eller ha kjernetid sammen med familien. Jeg er så lei av dette, og jeg har direkte gitt opp. Er sur og furten mot han, orker ikke vekke han (han sover da gjerne til 11-12), orker ikke spørre om vi skal handle eller noe. Han drar mye ut å farter, han vil ikke være sammen med meg, fordi jeg er så masete og sur. Jeg må be han om å gjøre hver minste lille ting. Med bekkenløsning og et lite barn fra før, er det mye jeg ikke kan eller vil gjøre (plukke opp leker, støvsuge, osv… ) Han forstår ikke at han må ta et skikkelig tak hjemme, og jeg holder på å bli gal. Min mor er her for å vaske, hjelpe meg med ungen og sånt, selv om han er hjemmeværende. Dette er jo ikke første gangen jeg går gjennom et svangerskap, med full jobb og et helt hus å ta meg av alene, mens han sover eller ligger på sofaen.

 

Så, dette blir veldig langt. Men jeg sitter her nå og skal prøve å lage noen punkter over det som er positivt i forholdet vårt, men det står stille. Han er jo flink når han vil, og han er god å lage mat, en god elsker, en god pappa, en romantisk og hensynsfull partner, men det er kun når han vil… og det blir ikke ofte lenger. Hva skal man gjøre, er det nok? Jeg er blitt en sur kjærring, som nekter å kysse og kose med han. Noen ganger føler jeg at han vil at jeg skal flytte fra han, siden han ikke vil være den som avslutter forholdet.

 

Litt deilig å få all frustrasjonen ut! Takk til deg som eventuelt orket å lese dette