Er dette lov å tenke??

[Anonym bruker]

Jeg har mine barn mesteparten av tiden. Pga ulike årsaker som ikke kan endres har vi min samboers barn de dagene/helgene jeg ikke har mine barn. Det vil si at jeg på en eller annen måte har barn i huset til en hver tid. Hans barn er små, dvs under skolealder og krever naturligvis mye oppfølging. Så mitt spørsmål er: Hvordan skal jeg finne tid til meg og mitt når hans barn kommer i mine "barnefriperioder"? Er det lov å trekke seg unna og si at jeg har behov for egentid og tid med venner? Helgene med hans barn er fylt med tidlige morgener, mye skrik og krangling og utprøving av far. Så det er mye uro i huset da..Jeg vet overhodet ikke hvilken rolle jeg skal fylle ovenfor disse barna, da de er så små at de naturligvis velger far som sin trygge base dersom noe skulle gå de imot.

 

Da vi flyttet sammen trodde jeg at hans samarbeid med barnas mor fungerte godt, men det viser seg at hun er sint og bitter fortsatt, og at de har lite dialog og samarbeid rundt barna. Alle hans initiativ bli avfeid med at det er vanlig adferd, normalt for alder, søskensjalusi osv..

Jeg jobber til daglig med barn og har forståelse for at ting kan være vanskelig osv..

 

Men hvordan takler jeg dette??

[-Hengebuksvinet-]

Det at barna er små vil gjøre det lettere å få et godt forhold til dem. Selv ble jeg sammen med mannen min da stesønnen min var 2 år, og vil påstå at det er mye lettere enn å flytte inn når barna nærmer seg tenårene.

 

Jeg kan ikke forestille meg å leve i en familie som er delt, og har helt fra vi flyttet sammen arbeidet for å inkludere og skape fellesskapsfølelse. Derfor er jeg litt skeptisk til forslaget ditt om å trekke deg unna barna hans. Det er nå du legger grunnlaget for hvilket forhold dere vi ha resten av oppveksten deres. Kan du klare å skaffe deg egentid i mindre porsjoner? Så klart kan du ta en kveld med jentene, men da bør du også være åpen for at mannen tar en kveld med guttene. Gå deg en tur, gå på besøk, men sørg for at dere gjør ting sammen også.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Dere har alltid barn i huset, begge to, ikke bare deg :-) Overgangen for han som har unger annenhver helg å få barna dine inn, mesteparten av tida er nok større en deg som bare "mister" annenhver helg med barnefri. Om barnefri er det ultimale målet.

 

Etter at jeg fikk mine egne barn som er her hele tida, har jeg funnet ut at jeg må kunne ta meg tid til meg, når barna er hjemme, for de er jo alltid hjemme :-)

Jeg holdt lenge på å være forelder på samme måte for våre barn som han er for sine. Det er helt unaturlig, og jeg tror ikke det er sunt for barna. Sannsynligvis vil det funke bedre om du gjør dine ting når du har dine barn, enn når du har hans. Dine barn kjenner du jo, hans skal du etablere et forhold til, og dere har ikke så mye tid.

 

Når jeg ble kjent med hansbarn hadde han 50% med mange ekstra dager. Det spiller liksom ikke noen rolle hvor mye han hadde barna, for han hadde dem ikke HELE tida, så han følte alltid at han gikk glipp av noe, og det ble ikke bare sirkus annenhver helg, men annenhver uke og alle ekstra dagene.

Det merkes jo i ditt innlegg også, hvordan skal du få gjort dine ting uten en frihelg. Vel det må gjøres med ungene i huset :-)

[Anonym bruker]

Jeg har full forståelse for at du savner egentid! Men jeg har dessverre ikke noen løsning på det. Jeg synes det er helt kurant at du tillater deg å trekke deg litt unna og ta tid til deg selv og vennene dine.

Når dine barn er borte, er faktisk hans barn hans ansvar, og selv om du kan være en fin ekstravoksen som de kan ha mye glede av, er de ikke ditt ansvar på samme måte som dine barn.

 

Jeg vet i alle fall at for min del så blir jeg en bedre stemor hvis jeg har fått litt tid på egenhånd, eller på kafé sammen med venninner. Da kan jeg komme hjem og være i godt humør og klar til å finne på noe/kose meg sammen med stebarna.