Trenger sårt noen råd.

[Klar:)]

Jeg er gift, og har vært sammen med min mann i 6,5 år. Vi har sammen ei jente på 3 år og venter en til i januar måned. Min mann har en sønn som er 13 år fra tidligere. Jeg har et veldig godt forhold til "min" sønn, men blir av og til så trist på hans vegne.

 

Situasjonen er slik at han bor fast hos oss, og har gjort dette i et par år. Dette etter eget ønske. Mor har ny samboer og to barn med han på henholdsvis 2 og 3 år. Gutten er hos sin mor ca annenhver helg. Hun utfører stadig handlinger som gjør at gutten blir trist. Han forsøker skjule det ved å beskytte henne. I sommer dro de blant annet på ferie til utlandet uten å ta han med. Unnskyldningen var at det ikke var plass til han i huset som var leid. Gutten var trist da han kom til oss på mor sine vegne ettersom hun hadde sagt at hun ikke ønsket å dra når han ikke kunne bli med. Mitt spørsmål blir da: hvordan konne hun finne på å reise. Nå har hun reist til syden med jentene. Hvorfor ventet hun ikke til høstferien med å reise slik at sønnen også kunne bli med ( jeg forstår at dette også er et økonomisk spørsmål ). Det kunne aldri falt meg inn å reise på ferie med bare mitt / mine bilogiske barn. Vi er en familie med to barn, snart tre. Vi har forsøkt å snakke med henne og samboer sammen og hver for seg. Når vi ringer kan det ta flere uker før vi får tak i henne. Til jul i fjor kjøpte de ikke engang julegave til han. Den fikk han først i februar måned.

 

Mammahjertet blør for gutten min, og jeg har lyst til å nekte henne samvær med han, men så enkelt er det jo ikke. Noen som har noen gode råd til oss?

[Anonym bruker]

Han er over 12 år, så det han ønsker skal bli vektlagt ved en evt fordelingssak.

Det er mange fedre og stemødre som reiser på ferie uten særkullsbarn og legger til at dette er fordi de ikke har barna hele ferien sin, så det samme gjelder vel for denne moren. Hun har han ikke hele tiden og da kan hun ikke inkludere han i absolutt alt som skjer i hennes hverdag.Det at de er trege med julegaver vet jeg ikke hva dere kan gjøre med. Har hatt det sånn med faren min siden jeg var 10 år. Fikk gavene enten et halvt år etter eller ikke i det hele tatt både til jul og bursdag.

 

Hva ønsker barnet selv? Hør hva han ønsker at situasjonen skal bli til og handle deretter. Lykke til!

[Anonym bruker]

DU har ingenting med å nekte mor samvær, det må i så fall være faren som går inn for noe slikt. Men det er jo ikke noe å vinne på å gjøre det. Gutten taper jo bare enda mer på det. Det hadde vært noe annet om hun mishandlet ham.

 

Gutten har heldigvis et trygt og fast holdepunkt hos dere, og selv om det er veldig trist at moren ikke er en bedre mor for ham, så kan hun ikke tvinges til å bli det. Dessverre er ikke alle perfekte foreldre, og når ungene er store nok så innser de det, og gir av sin kjærlighet og lojalitet til de som fortjener det.

[sisten]

Veldig vanskelig situasjon dette, og jeg forstår frustrasjon ovenfor gutten. Nå er det slik at han bor fast hos dere, og da kan det forklares slik at han mister litt familiebegivenheter hos mor, men får være med på mer hos dere. Jeg har 2 barn fra før og min samboer har 1 barn(venter et sammen) og jeg ser at de "mister" noen opplevelser/bursdager osv de ukene de er borte. Jeg personlig ville aldri reist fra et barn, men det spørst om dere kommer noen vei med å ta dette opp med moren. kansje hun innser det en dag at hun overser gutten. Det er ofte god hjelp hos familievernkontoret dersom det er ønskelig. Vær der for gutten så har han et godt stabilt hjem, og det er grunnlegende for guttens selvbilde for fremtiden.... Lykkr til