Alenetid med barna, inkludering og ekskludering.

[Anonym bruker]

Jeg mener at familien er en enhet med de voksne i sentrum, og at ungene etter som de blir eldre vil mer og mer frigjøre seg selv, og våge seg lenger og lenger ut på egenhånd, så lenge de alltid kan komme tilbake til familiens trygge favn når de øsnker.

 

For eksempel de kan begynne med å ønske en tur alene til mormor, greie seg alene ute i hagen, leke med venner, så overnattinger, og muligens også helger ferier med andre når de blir store.

 

Jeg har selv to barn. Jeg kan fint få en time alene med yngste, mens eldste sitter å graver i sandkassen. Ønsker eldste å komme inn, så er han selvsagt velkommen til det. Stikker vi innom mormor på veien til butikken, er det ikke sikkert at yngste ønsker å bli med, og da blir det bare meg og eldste som handler sammen. Om begge øsnekr å bli med meg er det ok, og ønsker begge å bli hos mormor er det ok.

Jeg mener det ordner seg selv, helt naturlig. Jeg er da inkluderende, de styrer selv om de vil være med meg :-)

 

Jeg føler vel litt at om jeg stoppet å satte et barn av hos mormor, som ikke skulle få være med, for det var det andre barnet sin alene tid, er veldig ekskluderende og at man da ikke skaper den trygge basen det er for ungene å alltid være velkommen hos oss som er voksne.

 

Jeg ser jo at det er vansekligere å få til om man har mange barn, men man får vel mange barn for å ha et stort fellesskap, ikke fordi man skal gå rundt å ha alenetid med barna, da kunne man jo stoppet etter et?

 

Synest det er helt snålt med folk som skal reise på helgetur med et og et barn, for å gjøre ting på et barns premisser, eller å ha en dag i uka som den sin dag og den andre sin dag. At man setter bort et eller flere barn for å smøre et av barna. Synest det er helt sprøtt.

Jeg tenker vel at det skaper mer jeg, og mindre fellesskap. Tenk hvordan det føles for et barn, som ikke får være med for nå skal mor, far og bror gå på kino. Et barn tenker ikke så lett at neste gang er det min tur. Er det ikke mer hyggelig å gå alle sammen?

 

At man heller legger opp aktiviteter som passer for alle i familien, som en strand ferie, går på tivoli som har karuseller for større og mindre barn, badebasseng, ser man filmer at man velger ting som alle kan synest er hyggelig? Eldre barn får jo gjerne egentid etter minste er lagt også.

 

Er det bare meg som reagerer på dette med å konstruere alenetid. At man heller benytter seg av de åpningene som naturlig skjer med ulike timeplaner?

[Anonym bruker]

Om aldersforskjellen er stor mellom barna er det ikke alltid enkelt å skulle gjøre spesielle aktiviteter som eldste vil om yngste er så liten. Jeg ser ikke noe problem med at man f.eks tar det eldste barnet på kino en dag for så å kunne ta med det andre barnet på noe det vil. Snakker ikke om hver uke men en sjelden gang. Jeg tror hvert barn trives med litt alenetid og jeg tror at barn har godt av å se at mamma og pappa kan gjøre forskjellige ting med barna og likevel være like glade i dem.

Så lenge barna er trygge på sine søsken, sine foreldre og sin rolle i familien så tror jeg absolutt ikke de føler seg ekskludert. Jeg tror rett og slett barnet tenker mer på hva det skal få gjøre/oppleve, at det er vi voksne som overfører våre tanker om at de kanskje føler seg eksludert over på dem.

Å sette barnet av hos familie sees ikke på som noe negativt her, barna trives godt på besøk hos familien sin

Aktiviteter sammen er det nok tid til å finne på

 

[Anonym bruker]

Vi setter jo av og til barna av hos familie her også, men er det fordi vi skal noe spesielt så er med engang hyling, de vil også være med, om vi skal i bryllup, eller om vi skal på møter. Men de kan godt finne på selv at de vil være hos besteforeldre, tanter eller onkler.

 

Kan ikke tenke meg at det hadde vært populært å bli satt av hos familie fordi mamma, pappa og storebror skal på kino. Stakkars barn vil jeg da si! Familien min skal ut å kose seg, og de kan ikke kose seg om jeg er med? Hadde ikke vært populært å være den som skulle være hjemme med mamma, eller gå tur med mamma, om storebror skulle å fiske med pappa.

Føler vel det er mer naturlig at familien drar på fisketur, og er det noen som heller vil gå en tur, så ordner de det underveis. At man tar det mer naturlig og avslappet, eller mer impulsivt om du vil. At det lett kan føles som ekskludering om det blir satt i system. Særllig om det skjer ofte, ikke om det er en skjelden gang. Har inntrykk av at det er mange som praktiserer det fast.

 

 

[Anonym bruker]

Om hele familien utenom EN går på kino så er det jo selvfølgelig ekskluderende. Det ville jeg aldri funnet på å gjøre! Men om jeg tar med eldste barnet på kino en dag mens far tar med yngste på f.eks en stor lekeplass så tror jeg bare det er godt for dem begge Også bytter vi neste gang

Er nok noen som er litt mer drevne på det, de kan ikke jeg tale for. Vi har ingen bestemte dager eller lignende og gjør det vel ikke mer enn en gang i måneden eller noe sånt

[Anonym bruker]

Ingen andre med synspunkter?