Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #1 Skrevet 23. september 2010 og jeg er oppegående nok til å forstå at her er jeg virkelig ikke så oppegående som jeg skulle ha vært! Grunnen er vel at jeg ikke vet hva angst går ut på og hva det gjør med sinnet til den som har det. Jeg tenker noen ganger "er det ikke bare å ta seg sammen da?" "hva er egentlig problemet?" Det er vel også grader av angst,noen sliter veldig mens andre har det forbigående ved feks graviditet/fødsel. Men likevel kan jeg ikke hjelpe meg selv ved å tenke at disse menneskene er litt svakere i sinnet enn "oss andre"... Noen her som har angst som vil forklare meg litt på hva det går ut på?
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #2 Skrevet 23. september 2010 Hva med de som sliter med angst, men ikke sier noe da? Har en far som gjør det, men det fikk jeg vite av min mor... Hadde aldri trodd at han slet med det, han er jo så sosial og utadvendt.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #3 Skrevet 23. september 2010 Synes det blir veldig lavmål at folk skal tenke negativt om andre som har store plager i livet sitt. Det er jo ikke de selv som har valgt å få angst! Jeg hadde angst i en periode av livet mitt, men før den tid og etter, er jeg av de sterkeste personene jeg vet av. Angst kan ramme selv den sterkeste. Håper ikke du får noen plager som får noen som deg til å se ned på deg selv.
Cat.68 Skrevet 23. september 2010 #4 Skrevet 23. september 2010 Dem som utvikkler angst er som regel de som har vært FOR sterk alt for lenge.. Så at de er svakere i sinnet er jeg ikke med på. Å forklare angst er vel nærmest umulig, siden den kan variere til å føle et lett indre ubehag til sterke fysiske smerter.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #5 Skrevet 23. september 2010 Jeg har ikke fått diagnosen men jeg tror jeg har fått angst. Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg tror det.. Jeg ble kronisk syk og med det kommer mange bekymringer i tillegg til smerter. Dagene mine det siste året har bestått av å være redd. Redd for smerter, hvordan det vil gå med økonomien, redd for avslag hos nav osv osv Så nå har jeg begynt å ta sorgene på forskudd på en måte. Jeg er redd for alt.Da mener jeg så redd at hjertet banker for fult, jeg kaldsvetter og skjelver. Jeg har sånn sug i magen som jeg får når jeg f eks kjører karuseller (som jeg hater men har blitt lurt med i noen ganger) Jeg har blitt så redd i enkelte situasjoner at jeg har fått panikk. Kroppen vil bare rømme, jeg blir kjemperedd så redd at jeg ikke har kontroll lenger. Heller ikke over det jeg sier. Så skammer jeg meg etterpå og sånn går det i en en ond sirkel. Jeg er redd ofr å bli dømt over alt fordi jeg føler meg rett og slett uduglig Så dette tror jeg er angst. Da er det ikke bare å ta seg sammen for kroppen lystrer ikke. Forestill deg den følelsen du får når du er veldig redd. Jeg har aldri hatt noen slike problemer før nå. Har vært igjennom en hel del i mitt liv og alltid klart å holde meg rolig og kommet igjennom på en grei måte.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #6 Skrevet 23. september 2010 Til HI: Uttrykket "no brain, no headache" passer perfekt på deg. Kunne ikke truffet bedre. God bedring!
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #7 Skrevet 23. september 2010 tusen takk for at du forklarer, kunnskap er veien til toleranse. kan du ikke få hjelp,der du kan lære deg hvordan du skal takle det når denne følelsen kommer? hilsen HI
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #8 Skrevet 23. september 2010 så duer så jævla forståelsesfull til alt og alle du da? tror jeg absolutt ikke på HI
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #9 Skrevet 23. september 2010 Jeg vet jeg ikke burde la det provosere meg når slike ignorante som deg uttaler seg om slik, men det gjør det faktisk! Å ta seg sammen, og skjerpe seg, og være sterk til det går over er faktisk ikke så enkelt som du vil ha det til. Enkelte angstlidelser går ikke over i det hele tatt, og det kommer så absolutt ikke av at de er mentalt svakere enn andre alltid. Mannen min har angstproblemer pga en dårlig oppvekst, flere tragiske hendelser i familien opp gjennom årene, og som om det ikke skulle være nok så var det bare såvidt han unnslapp flodbølgekatastrofen. Etter alt dette her så har han perioder med store pusteproblemer, og han kan få humørsvningninger i tillegg. Dette er ikke noe som kan gå over av seg selv, og det at du ser på ham som "svakere i sinnet enn deg som er "normal" er bare patetisk. Du er heldig som aldri har vært utfor noe som er i nærheten av å oppleve noe slikt. Men såklart, du er jo ikke "svak i sinnet" så du hadde vel taklet det helt fint. Jeg blir kvalm av slike ignorante som deg. Skaff deg litt forståelse for temaet og prøv å gjennomgå noe som går for det samme som de som lider under dette før du uttaler deg!
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #10 Skrevet 23. september 2010 det er jo akkurat det jeg gjør!det er jo derfor jeg spør her inne slik at jeg får mer kunnskap og forståelse om angst! HI
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #11 Skrevet 23. september 2010 Jeg har på mange måter de samme tanker som HI. Jeg tror det har litt å gjøre med at "angst" er et begrep som brukes litt for ofte, om litt for mye. Folk som sier de har sosial angst fordi de er sjenerte, folk som blir trygda med en eller annen type udefinert angst, det virker for lettvint. Vi har vel alle opplevd perioder i livet der vi er stresset, eller mistrives, eller er deprimerte, og kommet over det, og det kan være vanskelig å skjønne de som ikke klarer å "ta seg sammen" og fikse livet sitt.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #12 Skrevet 23. september 2010 Du har helt rett i at kunnskap er veien til toleranse, jeg synes det er bra du prøver å forstå. Jeg har prøvd å snakke med legen min om dette men det er den angsten da Jeg er redd for å bli dømt av legen, jeg er redd for at han synes jeg sutrer og klager, jeg er redd han ikke skal ta det alvorlig og at han skal ha en sånn "ta deg sammen- lekse" for meg, jeg er redd for å prøve å forklare for jeg er redd for å få panikk og ikke ha kontrollen på kroppen og hva jeg sier til legen og redd for å dumme meg ut.. Dette er ikke lett å snakke om, bare samboeren min vet dette og han vet ikke hvor "galt" det er. Har prøvd veldig lenge å ta meg sammen og komme meg forbi dette på egenhånd men jeg klarer det ikke, det blir verre. Kanskje fordi jeg får nederlag hele tiden? Jeg må nok skrive dette ned å gi til legen for jeg trenger hjelp til å takle dette.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #13 Skrevet 23. september 2010 I det minste overfor denne gruppen, hvor jeg kjenner flere personlig (i nær familie). Sånne idioter som deg, derimot, burde holde klokelig kjeft, og ikke påføre skade på dem som allerede ligger nede. Du oppfører deg som en drittsekk.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #14 Skrevet 23. september 2010 Jeg tenkte slik som deg HI. Jeg tenkte at angst var en sånn emo-greie. At de som hadde det gjerne var en type mennesker som nøt sin egen smerte litt og som dyrket angstfølelsene. Derfor havnet jeg i en skikkelig identitetskrise da jeg havnet på legevakta flere ganger og trodde jeg skulle dø, og ble møtt med at jeg sannsynligvis hadde angst/ panikklidelse. Jeg gikk gjennom masse utredninger av hjertet, hjernen osv, og nektet lenge å tro at det var dette som var angst. Jeg hadde sterke smerter, hjertebank, det prikket i armer og bein og snørte seg i halsen så jeg ikke fikk puste. Jeg har ikke vært så stresset, men jeg har en fortid der jeg har skjøvet problemer til side, og glemt sorger i alkohol. Jeg har hatt et utsvevende sosialt liv, og har aldri vært spesielt flink til å knytte venner til meg. Nå har vi flyttet på landet, og jeg kjeder meg mye. Dessuten er jeg mye alene med tankene mine. Hos meg fører dette til at jeg spenner meg veldig i kroppen, og glemmer å puste i små perioder av gangen. Det er særlig når jeg ikke puster riktig at angstsymptomene mine setter i gang. Jeg er en oppegående jente. Jeg har høyere utdannelse, er samfunnsengasjert og sosial. Jeg er en omsorgsfull, leken og aktiv mor med et normalt utseende og en hyggelig fremtreden. Hvis du møtte meg ville du aldri ha gjettet at jeg har en angstlidelse. At jeg ofte sitter om kvelden og sliter med å puste, at jeg er redd for å sovne om kvelden fordi jeg er redd for ikke å våkne igjen, og at jeg går til terapi en gang i uka for å forsøke å holde tankene under kontroll. Jeg forsøker å være åpen om sykdommen min, (til en viss grad, jeg gidder ikke prakke problemene mine på gud og hvermann), rett og slett fordi jeg vet hvilke fordommer mange har mot angst. Jeg har hatt disse fordommene selv, og møtte meg selv skikkelig i døra.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #15 Skrevet 23. september 2010 Jeg kan fortelle litt om min mor som har angst. Kanskje det kan hjelpe deg på veien til å forstå dette litt bedre. Min mor har alltid vært en sterk person, tatt utdannelse, jobbet, passet på oss ungene, lagd middag og passet huset. Klart min far har også vært der - ikke misforstå Men hun er alltid den som har fikset ting, ordnet opp, vært mamma i alle gode betydninger og vært den sterke. Aldri har hun hatt en sykedag fra jobbet, hun har stått på, vært blid, morsom og stilt opp for hele familien. Plutselig en dag sa det bare "BANG" og hun kom seg ikke opp av senga. Hun klarte rett og slett ikke mer. Hun var utbrendt, sliten og trøtt. Lyset hadde brent i begge ender og hun hadde ikke mer å gå på. Da hun omsider kom seg på bena ble hun redd. Redd for folk, redd for å hente posten, redd for å kjøre bil osv. Hun hadde utviklet sosial angst. Kan du tenke deg det? Det mest sosiale mennesket jeg kjente i hele verden hadde fått sosial angst. Og det skremte henne mer enn noe annet så hun forsøkte å ta sitt liv. Hun ville ikke leve mer:( Nå etter mange, lange, år med selvmordsforsøk, tvangsinnleggelse, terapi, medisiner osv. er hun bedre. Hun henter inn posten, våger seg ut og er noe sosial. Men hun våger fortsatt ikke å gå inn i butikker hun ikke har vært i før, ta bussen, gå i selskap hvor det er mange mennesker osv. Hun tør ikke møte det ukjente og holder seg til det trygge: Leiligheten, gata hun bor i, nær familie og en venninne. Jeg har spurt henne hva som gikk gale, men hun vet ikke. Hun kan ikke forklare hav som skjedde og hvorfor det skjedde. Hun var bare sliten og redd. Jeg har også spurt om hun ikke bare kunne ta seg sammen, tørre mer, gå ut og leve. Men hun sier at det fungerer ikke slik. Det er en irrasjonell frykt som for henne er en reell frykt som setter seg fast i kroppen og som ikke vil slippe tak. Det er som et ben som aldri vil gro og du er i konstant redsel for når det skal briste igjen. Dette med angst er ikke så enkelt og som pårørende er det til tider svært vanskelig. Vanskelig fordi det er vanskelig å skjønne... Men det er langt verre for dem som lever med dette hver dag og kjenner det på kroppen. Håper dette hjalp litt på forståelsen av angst og hvordan det kan være.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #16 Skrevet 23. september 2010 Vet du HI jeg har også i flere år tenkt på hva i all verden det var som foregikk i hodene til de som hadde angst. Og kanskje bagatellisert det men fikk skikkelig angst for litt under 1 år siden rett etter en traumatisk opplevelse så skjønner de som har angst i dag veldig godt.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #17 Skrevet 23. september 2010 Hmmm som en klump inni deg som vokser og som gjør at hele kroppen blir lammet. Du klarer ikke tenke klart og kan føle deg "hul"(ikke tilstede), Problemer med å puste, rett og slett en lammende redsel. Jeg ville vert litt "redd" for meg selv hvis jeg var deg, slik mangel på empati kan noen være pga en psykisk diagnose.... Du er sikkert oppbegående bare uviten og uempatisk. Du har sikkert problemer med å sette deg inn i andres følelser i det store å hele, eller du kanskje skyver ting unna som du har problemer med å forholde deg til. Det er jo ikke sånn at en person med angst plutselig våkner opp en dag og blir livredd for å dra på butikken å kjøpe melk. Det er eller det kan være personer som har opplevd traumer oss andre ikke kan forestille oss.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #18 Skrevet 23. september 2010 Herregud, kan ikke du bare google hva angst er da? jeg skal fortelle deg det at det er utrolig mange som sliter med angst, men man er ikke "svakere i sinnet av den grunn" hjelpe meg for noen holdninger du har altså. Du har tydelig mangel på empati...
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #19 Skrevet 23. september 2010 Oi, dette er som å lese om meg selv!!! Jeg trodde det bare var meg som havnet i en identitetskrise da jeg måtte innrømme at det faktisk "bare" var angst..
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #20 Skrevet 23. september 2010 Hadde skrevet et nesten identisk innlegg som deg som plutselig forsvant da jeg trykket lagre knappen. Vil derfor si at du skriver veldig godt og jeg kjenner meg veldig igjen i måten du fremstiller det.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #21 Skrevet 23. september 2010 Jeg kan beskrive angsten slik: Du kan sitte alene i stua di, du har det fint, plutselig opplever du en slags uvirkelighets foelelse sammen med panikk. Det blir tungt aa puste, som at noen har toemt rommet for oksygen. Hjertet hamrer i hundre og oerten, og alt du tenker paa er at " jeg kveles"! Du mister kontrollen over dine reaksjoner, vet ikke om du hyler eller river deg i haaret. Du begynner aa hyperventilere, faar ikke nok luft og blir svimmel. Henger ut gjennom vinduet for aa faa luft. Andre prater til deg, men du forstaar ikke hva de sier, og klarer hvertfall ikke aa prate. Noen besvimer, andre kan gjoere ifra seg i buksa,mm. Dette er panikkangst, og for de som har opplevd det, saa beskriver de det som at de tror de doer, da det foeles rett og slett ut som at man kveles, sammen med en enorm redsel. Som regel kommer slike reaksjoner pga mye stress over lengre tid. Sykdom, doedsfall, traumer,mm
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #22 Skrevet 23. september 2010 det er bedre å høre det fra "ekte" folk som har opplevd det selv/har folk rundt seg som har opplevd det istedet for å lese hva forskere sier,de har som regel ikke opplevd det selv. Jeg mangler overhode ikke mine empatiske evner bare så det er sagt,jeg mangler bare kunnskap om hva angst er,defor forstår jeg ikke hva det går ut på og at det ikke er "bare å ta seg sammen". Jeg kommer aldri til å forstå det heller om jeg ikke har lov til å spørre!Spør man ikke får man ikke svar,så enkelt er det. Vil det si annie 11:50 at du forstår alle i hele verdens lidelser?at du til enhver tid ha ret åpent sinn og forstår alles problemer og lidelser selv om du ikke ve thva det går ut på? da er du iallefall et Supermenneske... HI
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #23 Skrevet 23. september 2010 Jeg lurer også på om må man få en diagnose på angst eller kan alle som tror de har angst si at de har det?jeg tror kanskje det er der fordommer mor angst kommer inn,fordi som noen andre nevnte her inne,er det et populistisk ord som blir litt misbrukt,at ordet "angst" kan inneholde så mye at "alt" er angst bare man er litt redd/engstelig for noe. Hva er forskjellen på angst og ikke-angst,hvem kan si hva er angst og hva er ikke angst? HI
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #24 Skrevet 23. september 2010 Jeg har hatt panikkangst. Og jeg har alltid tatt meg selv for å være ekstremt sterk mentalt. Jeg trodde faktisk det var noe galt med hjertet mitt, og det var det jeg sa til legen da jeg gikk til ham for å finne ut hva i all verden det var som skjedde i kroppen min. Grunnen til at jeg trodde det var hjertet det var noe med, var at jeg fikk prikking i fingertupper og rundt munnen, som om de sovnet eller ikke fikk nok oksygen. Og så kjente jeg en merkelig uro i kroppen når dette oppsto. Jeg hadde ingen "skumle" tanker eller redsler. Bare fysiske tegn. Men jeg var sliten. Så sliten at jeg hadde møtt den berømte veggen. Og panikkangsten var nok kroppens måte å gi beskjed på, siden jeg ikke lyttet til alle de andre signalene. De siste årene har jeg kun hatt et par anfall, og da alltid i forbindelse med stress og sterkt psykisk press. Jeg styrer dette like lite som hjerteslag, men klarer som regel å puste meg ut av det. For grunnen til de fysiske symptomene, er faktisk hyperventilering. Og hyperventileringen kommer fra de psykiske årsakene. Sammensatte greier, dette. Jeg har hvertfall forstått(erfart) at det IKKE handler om å ta seg sammen, eller å være ekstremt "persilleblad" psykisk sånn opprinnelig.
Anonym bruker Skrevet 23. september 2010 #25 Skrevet 23. september 2010 Angst kommer i alle former og varianter. Men det er et ord som er misbrukt, å være litt redd er ikke det samme som å ha angst. Man kan ha svak angst, sterk angst eller noe midt i mellom. Angsten kan starte svakt og utvikle seg til å være alvorlig. Men på samme måte kan ingen føle hva den andre personen føler så det kan være vanskelig å sette diagnose på det. Noen med angst isolerer seg helt og har lite å gjøre med omverden, det er nok mange fortapte skjeler der ute som ansgten har overtatt helt.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå