Frustrert !!

[Anonym bruker]

Holder på å bli gal. Har man bonusbarn, skal de behandles som egne barn, skal ikke gjøres forskjell på de og egne. MEN jeg har ikke en dritt å si når det gjelder oppdragelse.. det er det mor og far som bestemmer. De har veldig forskjellige måter å oppdra på, og jeg er uenig i mye, men har ikke en dritt å si. Som stemor skal man inkludere barna, ha de annenhver uke, men ikke kunne ha noe å si når det kommer til oppdragelse og regler... Ah.. jeg er så møkk lei denne tilværelsen at jeg tror jeg spyr snart.. men er stuck for evig og alltid da det ikke er noe alternativ å gå fra samboer og la vårt fellesbarn komme i samme 50/50 felle!!!

Det er så mange ting jeg ville gjort annerledes hadde det vært mine barn. Frustrerende når man er en del av livet dems, bruker så mye tid med og på dem, men ikke har noe en skal ha sagt!! Mitt barn kan jeg i det minste styre selv, jeg kjenner det fra det var i magen min, vet hva som er riktig og galt for mitt barn.

Og de som sier at de kan behandle bonus barn og egne barn nøyaktig likt, ja gi meg oppskriften!!

[Anonym bruker]

Amen, sister!

 

Jeg har det akkurat likt som deg.

[Anonym bruker]

Litt trøst at det finnes flere i samme situasjon.. selv om jeg ikke unner noen å være der. :-/

[Anonym bruker]

At noen i det hele tatt forlanger av deg at du skal behandle stebarna dine som dine egne, er helt forkastelig!

 

Hvordan kan de, i sin rette forstand mene at du skal knytte til deg de barna, når du ikke er delaktig i deres liv og oppdragelse!!

 

Synes du skal gi klar beskjed, om at her er det ingen One Way Street! Også kan du jo spørre mannen din, hva slags forhold han mener han hadde hatt til deres felles barn, om du hadde stengt ham ute fra all oppdragelse? Da tenker jeg nemlig pipa hadde fått en annen låt!

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Det er visst veldig vanskelig å forstå, både for samboer og svigers. Heeelt naturlig å elske andres barn like mye som sitt eget. Bryr meg jo om barna og vil deres beste, men ikke lett når jeg ikke får da del i oppdragelsen, eller når oppdragelsen de får er stikk i mot hva jeg synes er riktig.

Ja vet du, det er så utrolig vanskelig å ta opp dette temaet med han siden forståelsen ikke er der...

Takk for støtten. :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Han må enten inkludere deg, eller han må godta at du foretrekker livet uten dem. Min mann har valgt det siste, og det funker fint, og det er mye enklere for meg, enn om han hadde inkludert og involvert meg i sine barns liv.

[Snuppa!]

Hmm, min samboer oppdrar min datter fra tidligere forhold som sin egen, han har like mye å si som meg. Men dette er kanskje enklere når man bor sammen hele tiden.

[Anonym bruker]

Snuppa! Det er jo sånn det skal være! Jeg oppdrar min stedatter på samme måte som jeg oppdrar min sønn. Og det kunne ikke falle meg inn, ei heller min mann inn, at det skulle være annerledes,...

 

Men, jeg skjønner de som sliter med tilknytning til stebarna, når de ikke får være involvert i livet deres. At husets regler, ikke gjelder for alle... Det er, for meg, en uholdbar situasjon, som hadde ført til skilsmisse her i gården. Så enkelt. Så vanskelig.

 

Jeg mener at alle stedmødre burde sette foten ned, og spørre hva som kommer først av høna og egget... I overført betydning: hva kommer først av respekt og kjærlighet?

 

Lykke til damer. Dere har MIN fulle støtte!

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mye lettere hvis stebarnet bare bor hos én familie, da kan man følge "husets regler" hele tiden.

I mitt tilfelle (ikke HI) er barna like mye hos mor som hos far, og hos mor har de nesten ingen regler, og hun klarer ikke engang å lære dem normal folkeskikk. Far vil gjerne, men han er i mine øyne alt for snill og godtroende. Han har rett og slett ikke peiling på barneoppdragelse, og synes jeg er veldig streng når jeg påpeker ting som for meg er en selvfølge...

Jeg har resignert litt, og prøver å blande meg minst mulig i forholdene som ikke går direkte utover mitt hjem og mitt barn, og satser på å oppdra mitt barn slik jeg ønsker.

Det er også en av grunnen til at jeg ikke har lyst til å gå fra mannen min, jeg har ikke lyst at vårt barn også skal vokse opp som 50/50-barn, kanskje med en ny stemor som er like "dum" som eksen til min mann...

[Anonym bruker]

HI her,

 

Anyonym 11:24

 

Dette høres jo ut som meg.. det er AKKURAT sånn det er her også, både med barnas mor og deres far.

Samboer har vel litt peiling på barneoppdragelse, men er altfor snilll.. som om han alltid har dårlig samvittighet og må behandle de som om de er på ferie annenhver uke.... de slipper unna med SÅ mye som barn som bor ett sted må.. både av huslige plikter og andre ting. Og det skal ekstremt mye til før han blir sint eller virkelig sier fra om ting. Min tålmodighet er langt fra så høy, og da blir det til at jeg går og "nagger".... men har også resignert litt og prøver å overse og ikke blande meg...

Høres ut som det er flere i samme situasjon her ja....

 

Det er så ofte jeg misunner de som har en familie, mor, far og felles barn. Vet det ikke hjelper å tenke sånn, men blir nesten litt bitter av og til.. hvordan klarte jeg å forelske meg i en mann med barn fra før... :-/ Jeg som ALDRI skulle det.....

[Anonym bruker]

Dette kunne vært meg....!

Samboer er alt for snill, og tror at ved å la de slippe unna med det meste blir han "snille-pappa'n" som blir mer poulær for barna sine. Minner meg til tider mer om en lekekompis for barna sine enn en far.

 

og ja, dette kunne vært mine ord...!

"Det er så ofte jeg misunner de som har en familie, mor, far og felles barn. Vet det ikke hjelper å tenke sånn, men blir nesten litt bitter av og til.. hvordan klarte jeg å forelske meg i en mann med barn fra før... :-/ Jeg som ALDRI skulle det....."

 

Har tenkt så mange ganger på å avslutte dette forholdet, men da kommer vårt barn i samme situasjon som hans andre barn, og det klarer jeg ikke tanken på.

Man er rett og slett "stucked".

 

[Anonym bruker]

HI her

 

Ja man er stucked. Jeg vil jo ikke gå fra samboer heller, vi har det jo fint sammen. Men i perioder hvor jeg er langt nede, kan jeg synes alt er veldig tung, og være litt bitter. Når er jeg langt nede, er det pga andre ting, ikke pga stebarna, men alt blir jo ekstra tungt når man sliter litt psykisk.

Jeg har alltid slitt med å knytte meg til andre mennesker, av den grunn har jeg ikke noe særlig venner, ikke hatt noe nær venninne siden barne/ungdomsskolen. En ting er kjæreste og mitt eget barn, men nærhet til andre er vanskelig. Det gjør jo også sitt til at forholdet til stebarna ikke er så kjærlig som det kunne vært. Ikke noe galt med barna, de er snille og greie barn, men det blir ikke så mye kos og klem. Men er jo ikke kald mot dem eller noe sånt.

[Anonym bruker]

Huff, skjønner godt at du blir frustrert... Jeg er i samme situasjon jeg å... Sier jeg noe som helst som han ikke er enig i om hans sønn så blir det kluss... Men ALLE forlanger at jeg skal elske hans barn som om det er mitt eget. Å det er faktisk ikke mulig!! Er glad i gutten, men det er det... Snill og hjelpsom mot han og finner på ting, men når jeg ikke kan si noe som helst når det gjeldr trekker jeg meg liksom ut.... synd for gutten, synd for meg... men om mamman og pappan hans vil ha det sånn, så får det være...

[Anonym bruker]

"men er stuck for evig og alltid da det ikke er noe alternativ å gå fra samboer og la vårt fellesbarn komme i samme 50/50 felle!!! "

 

Herregud damer, 50/50 er det beste for FORELDRENE, IKKE barna.

Hvorfor skal barna lide ved å bytte hjem annenhver uke, med forskjellige regler i hytt og pine?? Forskjellige omgangskretser/nabobarn.

 

La de være annenhver HELG hos mor eller far, og la det være sirkus da, ikke la hele livet være sirkus.

Skulle noen ganger tro at det er en 50/50 ordning for at den ene parten skal slippe barnebidrag.

Alle må jo se at det beste for de aller, aller fleste barn er et fast holdepunkt, en base.

Skal en 50/50 funke, MÅ det være trygge, grensesettende(med de samme grensene hvert sted), oppgående mennesker (mor/far, stemor/stefar) hvert sted. Man MÅ samarbeide godt, det krever masse kommunikasjon.

 

Nå vet ikke jeg hva lovene sier om barnefordelinger(herregud, for et ord), men i mitt hode og i mine tanker, skal INGEN tvinges til en slik ordning,

 

For å kommentere innlegget ditt ellers:

 

INGEN kan tvinge deg, meg eller noen andre til å elske noen som sitt eget barn. Noen påstår at de fint klarer det, dem om det.

Klart man blir glad i de, man kan finne på morsomme ting sammen, tulle og leke, men det blir fremdeles ikke DITT barn.

 

Grenser i heimen er det DU og mannen din som setter. Disse grensene bør være like for alle barna. Det handler om å kunne ha en viss kontroll over hva som skjer i DERES hjem, og om hvordan DERE vil ha det. DU må og kunne sette foten ned, ingen unger har vondt av grenser. Hans unger skal ikke kunne gjøre et eller annet som de vet at du ikke liker og se på deg med ett blikk som sier: haha, du har ikke noe du skal ha sagt. DU er voksen og kan og SKAL sette grenser.

Dere bor ikke i en partybule!

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg er nok ikke den som roper høyest og setter foten ned. MEN samtidig hvis ikke jeg sier noe, sier ingen noe. Så det eneste jeg føler jeg gjør er å gå å småkjefte.. noe som er lite hyggelig... "sett sekken der, ikke midt i gangen", samme med skoene, "ikke syng når vi spiser", "ikke sleng genseren din der", rydd opp ditt og rydd opp datt. Unger roter jo, og jeg har prøvd å overse det, men da blir det fort en svinesti. Det er en grunn til at foreldrene gikk fra hverandre, de er veldig forskjellige, og det er nok også ukene til ungene - veldig forskjellige. Derfor vanskelig å omstille seg fra uke til uke, vanskelig for barna, vanskelig for oss å få inn gode rutiner på ting, når alt blir "glemt" annenhver uke.

 

50/50 er nok ikke ideelt for barn, men tror faktisk to uker hos hver hadde vært bedre, da hadde de fått mer tid sammenhengende hos mor og far, og kommet inn i ting før de må flytte igjen. Jeg har ingenting å si til denne fordelingen, men far godtar ikke mindre enn 50/50, og det gjør nok ikke mor heller. Ungene er også såpass store nå, at de har en formening om hvordan de vil ha det - og det er like mye hos begge.

[Anonym bruker]

a ska du være glad du ikke er meg! Vi hadde 50/50, men nå har vi 100% og det er 100% værre!!

Har ingenting jeg skulle ha sakt. Sier jeg noe, eller prøve å sette grenser blir jeg lakt for hat av stesønn...

Kjempestor forskjell på hans barn og våre barn...

Tror jeg blir splitter pine gal!!!! Og er i samme båt som deg, sitter fast i gjørma.... De kranglene jeg og sambo har, er kun om hans barn, med våre er vi enige, og med alt annet... Men vi kan ikke diskutere hans barn.... Det er helt forjævlig!!

[Anonym bruker]

Ja vet ikke om det hadde hjulpet med 100%, men da er det hvertfall litt lettere å få inn faste rutiner, da kan ikke hvert opphold være en liten ferie.. som det er nå. Lettere å gi barna faste ting de skal gjøre etc. Men det er jo nå ganske behagelig å ha en uke hvor man bare er mor, far og felles barn også...

Men tydelig at jeg ikke er alene om å synes det er tungt å være bonus mor.

 

HI

[Anonym bruker]

kulle tro d var sånn, men hos oss er d ialefall ikke d...

Barna henvender seg til pappen sin og ikke meg. godtar ikke d jeg sier. Ringer mor og klager... Et styr uten like...