Sosial angst

[Anonym bruker]

Jeg er blitt mer og mer redd for sosiale sammenkomster etter at jeg ble sykemeldt i svangerskapet. Jeg var da mye hjemme og trengte jo aldri gå ut av huset mer enn jeg ville. Hadde kraftig bekkenløsning så det var jo ikke så mye jeg klarte på den tiden heller.

Så fødte jeg datteren min og ting ble ikke bedre. Jeg var vel med i barselgruppe et par ganger, men de få gangene jeg var med sa jeg omtrent ingenting og gledet meg bare til å komme hjem. Angsten ble bare verre og verre i løpet av permisjonen og favorittstedet mitt var hjemme. Bare det å gå ut i postkassen ble et mareritt. Jeg sjekka alltid om det var noen andre i nærheten av postkassene før jeg turte å gå ut.

 

Permisjonen gikk sin gang, og etter sommeren skulle jeg ut i ny jobb og datteren vår skulle begynne i barnehage. Innkjøringsdagene i barnehagen ble et mareritt for min del- jeg sørga for at samboeren min var med slik at han kunne svare for min eller vår del hvis vi skulle bli spurt om noe. Jeg synes det er mye tryggere å ha med han når jeg skal ut på noe slik at jeg slipper å snakke.

Jeg har nå en jobb som jeg kaver meg avgårde på hver dag. Jeg gruer meg hver kveld, til dagen etter når jeg skal på jobb. Jeg har ikke blitt kjent med kollegaer, dels fordi de ikke er så veldig inkluderende, men også fordi jeg ikke er så veldig pratsom. Hele arbeidsdagen gleder jeg meg til jeg skal hjem igjen, og gruer meg veldig til å hente dattera vår i barnehagen, for da må jeg prate med noen.

Skulle helst ønske at ingen så at jeg kom- at jeg bare kunne plukke med meg jenta og reise hjem.

 

Er helst forferdelig å ha det slik. Jeg går stadig og er nervøs- redd for at noen skal si noe til meg, redd for at noen skal legge merke til meg eller se på meg. Redd for å bli spurt om noe.

Før var jeg kjempesosial og likte veldig godt å reise ut på mye forskjellig. Jobba i butikk og elsket kundeservice. Nå kunne jeg aldri fungert i en butikk.

Samboeren min er klar over situasjonen, og har rådet meg til å oppsøke psykolog, men jeg tør ikke. Har telefonangst og i det hele tatt angst for å bevege meg utenfor husets fire vegger. Hvordan skal jeg da kunne åpne meg for en vilt fremmed psykolog.

Ordene stokker seg helt for meg når jeg må snakke med fremmede.

 

Hva skal jeg gjøre? Føler at hele livet mitt er ødelagt

[Anonym bruker]

Livet ditt er ikke ødelagt. Det du sliter med er noe 99% kommer over hvis de virkelig forsøker. Be om hjelp, enten av fastlegen din eller av en psykolog. Om du ikke får gjort det fordi du er redd for å ringe så skriver du et brev i første omgang. Om du ikke tror du greier å si noe så forbered deg. Skriv opp alt du har lyst til å si og alt du lurer på. Det er ofte enklere enn å prate. Be gjerne samboeren din være med første gangen, be eventuelt ham om å ringe for deg.

 

Ikke mur deg inne, gå ut så mye du klarer.

 

Forsøk også å trene en del. Ta deg en løpetur 3 ganger i uka for eksempel. Det hjelper faktisk ofte.

[Anonym bruker]

Ånei da. livet ditt er ikke ødelagt..det føles bare slik akkurat nå.

Jeg har hatt det på samme måte som deg i over et år. Var selv veldig sosial, med på ting, følgte opp barna osv til jeg fikk en voldsom smell, en depresjon..som deretter førte til at jeg fikk angst for å være med folk, tok ikke engang tlf når familien min ringte, klarte ikke levere/hente i barnehagen, gå på butikken, besøk osv. Fikk totalt angst om noen ville komme på besøk og fant på alle slags utfordringer. Det har vært vanvittig tøft og jeg har virkelig kjent på hvor hemmende angst kan være, alt blir en kamp.

 

Men jeg blir sakte men sikkert bedre og fungerer mye mer i hverdagen nå. Jeg trengte absolutt en tid på å hvile meg og gjøre minst mulig, også fordi jeg var så utmattet ( var sykmeldt en god stund). Jeg hadde ALDRI klart verken å levere i bhg eller å gå på jobb i den verste perioden, men det klarer DU, selv om det er ubehagelig så gjør du det. Så lenge du har litt krefter og ikke er helt utmattet så er det viktigste du gjør å utfordre angsten.

 

Jeg har godt jevnlig til psykolog men har ikke ønsket å ta noen medikamenter fast, men har tatt en sobril noen ganger når angsten har tatt fullstendig overhånd. Kognitiv terapi er til stor hjelp, så få en henvisning fra fastlegen din til en psykolog så du får sette i gang, om det føles helt umulig kan du be mannen din om å gjøre det, hvertfall følge deg til legen. Dette er ikke noe som går over på dagen eller som det finnes et tryllemiddel mot. Det er en lang prosess som krever hardt arbeid og en del pinelse for å komme seg ut av, men du kan klare det.

 

Nå er jeg i praksis og skal være det frem til jul. Har en del angst på jobben ( stigende puls, uvirkelighetsfølelse, klamme eller kalde hender, tørr i munnen, blir taus, skjelven osv) men jeg er der likevel. Sier til meg selv at dette er angst, jeg er ikke alen om å slite med det, det er hjernen og kroppen min som spiller meg et puss, det er ikke farlig men ubehagelig og det skal ikke få ødelegge livet mitt mer enn det allerede har gjort. Og innimellom føler jeg me rolig igjen, jeg er tilstede og kan nyte litt. Jeg henter unger i bhg, går i butikken osv. Noen dager tar jeg en pause fra "jobbingen" med angsten, men så er det påan igjen;)

 

Lykke til, du klarer det, vær tolmodig med deg selv og husk at mange flere enn du tror sliter med det samme som deg.