Hvor mye misunnelse er akseptabelt?

[Gjest]

Har en vennine som jeg har kjent siden storebror var liten. Hun har et barn på samme alder. I januar fikk vi lillebror og siden hun fant ut at jeg var gravid har hun blitt merkelig i oppførselen. Etter han ble født har det akselerert og hun har til tider virket ignorerende ifh til han. Ser ikke oppi vogna, spør ikke noe særlig, men snakker omtrent bare om at nå har hun snart overtalt mannen hennes til å få et barn til.Så det er tydeligvis årsaken til oppførselen. Hun nærmer seg førti og han er omtrent femti, så jeg skjønner jo at hun blir litt "desperat". Jeg har til tider kjent meg litt nedfor fordi jeg føler at hun prøver å ignorere situasjonen med meg og mine to barn, sikkert for å lette sin egen smerte, men allikevel tar jeg meg nær av det. I tillegg har jeg ikke blitt invitert på besøk til deres hus på nesten tre år, da vi først ble kjent. Hun inviterer seg selv over til oss sammen med barnet sitt, uten mannen. Hun snakker aldri om hvorfor, men har sagt at hun synes det er greit å ha et sted for barnet hennes å løpe ut energien fordi de blir slitne av det hjemme. Kanskje det er derfor. Hun har hatt problemer med mannen også og mye av det går velpå at han ikke vil ha flere barn, så hun har hatt behov for å forlate huset og det forstår jeg, mannen min og jeg har hatt/har våre problemer også. Men nå har ting tydeligvis vært bra en stund mellom dem. Jeg synes det er litt snålt at man ikke kan snakke åpent om hvorfor vi er så uvelkommene, men. Barnet hennes er svært aktivt og hun kontrollerer det dårlig og med lite engasjement her hos oss så han klatrer i kjøleskap og på benker og jeg kjenner at det tærer på tålmodigheten min. Det er kanskje egoistisk av meg å reagere, men, det er jo ikke barnets skyld. Men hun lar han bare drive på og jeg føler at mine grenser i mitt hus ikke tas hensyn til. Jeg har invitert henne og familien i et par feiringer av personlig art (aldri blitt invitert til dem ved slike anledninger) og ved seneste anledning presterte hun å si da jeg gikk for å forsyne meg av koldtbordet riktignok for tredje gang, rett foran andre gjester, "skal du har enda mere mat?? Å magen din må jo ekspandere seg endel nå som du har fått to barn". Jeg har noen kilo ekstra etter dette svangerskapet og det synes for spesielt interesserte. Jeg ble utrolig lei meg. Jeg kjenner at vennskapet bare har blitt til en "rar greie", med særlig dårlig mangel på en bedre beskrivelse.. Har svært få venner, men akkurat nå føler jeg lite behov for dette vennskapet. Jeg har tross alt mine byrder jeg også, men jeg merker at hun ikke henger med på det jeg sier og at hun ikke følger med noe særlig. Kanskje det er ett fokus hun har og endel misunnelse som kommer med det, men det blir bare spekualsjoner, fordi hun snakker ikke om noe missunelse det i det hele tatt. Og det mener jeg at man skal kunne snakke om dersom vennskapet er godt. Uff, vet ikke helt hva jeg vil med dette, men. Jeg er vel bare litt frustrert og irritert og er redd jeg overdriver.