Er så lei meg pga samboer, overreagerer jeg?

[Margarita --]

Jeg og samboer har vært på svangerskapskurs idag, veldig bra og lærerrikt synes jeg!

 

MEN, jeg synes noen(ofte..) ganger at samboer ikke sier/gjør de riktige tingene, og dette skuffer meg sånn!! VEt at jeg er full av hormoner og diverse, men er ikke så lett å takle alt hele tiden.

 

Isatd sier jeg etter at jeg har prøvd omtrent alle klærene som passer at jeg føler meg så fæl og usexy uansett, og at ingen ting passer osv, og er egntlig bare drittlei hele greia.

 

Svaret jeg fikk da var" Og du vil ha flere barn?? Tenk at da må du føle deg sånn her mange ganger til!!", Jeg ble kjempelei meg av den kommentaren!! Han kunen vell sagt at han syntes jeg var fin uansett, han vet jo at jeg ikke helt fikser alle disse kroppslige forandringene..

 

Under kurset fortalte jordmora hvordan hennes fødsel var, vi lo alle sammen, fordi hun fortale om alle de merkelige beveglesene og lyden ehun hadde lagd, og at pappaene kunen forvente seg mange "rare" ting. Min samboer ler høyt og sier" det må jo bare filmes!!". Jeg ble sur!!! Syntes det var en nedlatende og tåplig kommentar.

 

Vi så en fødslesfilm, og midt i fødselen, når ungen kom ut, sovnet han!! (han sovner i tide og utide, og det var varmt i rommet). Etterpå sier han at han syntes fødselen var ekkel og at han ble uvel av å se filmen.

 

Jeg ble SÅ lei meg!! Jeg gruer meg til å føde, jeg er en veldig privat person, og er redd for hva han vil tenke når han er til stede, og ser blod, kroppsvesker og diverse renne ut... AT han sier det er ekkelt, gjør at jeg bare gruer meg 10 ganger mer, og føler meg allerede ekkel og utilpass i forhold til hele fødselen!

 

Overreagerer jeg veldig? Hvordan skal jeg takle dette? Jeg begynte å gråte i bilen hjem og fortalte hva jeg følte, han ble bare sur, og nevnte det ikke med et ord før han la seg.

 

Jeg er bare skikkelig skuffet over han nå!!!!

 

Møkkamann!!!!)))

[Gjest]

Jeg skjønner absolutt hva du mener... men prøv å se det fra hans side også

 

Jeg liker fødsler, kan se på dem mens jeg koser meg med lørdags middagen liksom, men jeg skjønner absolutt at folk flest ser på det som ekkelt! Det er blod, slim, fostervann, tiss, avføring, hyling, revning, og så kommer en blågrå våt klissete rynkete skrikende babykropp ut av det som vanligvis er en "sexy" del av kvinnekroppen.

 

Når det kommer til resten, så har jeg vært der... Skulle på fest nå for noen dager siden, lette gjennom hele klesskapet, pluss to søpple sekker med klær for å finne noe som så ok ut, uten hell, satt i senga å gråt og følte meg såååå fæl, mens samboeren min satt på dataen og spilte med kompiser og aldri merket noe som helst, han vet fortsatt ikke om det. Og så kommer han med kommentarer om at jeg heldigvis skal slanke meg osv, seneste facebook statusen hans: Nå er det jaggu på tide at kjerringa slanker seg.. hu har vært bælfeit lenge!

 

Venner og familie kaller meg kula og kjukka osv, men de mener jo ingenting vondt med det!! De syntes det er morsomt, og for dem er det en selvfølge at vi også ler av det. Hadde de visst hvordan det til tider føles hadde de neppe sagt noe, men jeg syntes uansett at man skal børste av seg slike bemerkninger.

Vi er gravide, vi er store, og vi er flotte!!

 

 

At han ble SUR på deg derimot, det liker jeg veldig veldig dårlig. Og det hadde jeg tatt opp med han om jeg hadde vært deg. Du gjør en fantastisk ting for han, du bærer frem hans barn, og det er en stor ting!! Noe han burde verdsette og anerkjenne,... Så for den tingen alene fortjener han å bli irettesatt

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Vel...jeg er kanskje ikke den rette til å svare siden jeg sitter her uten mann. Venter donorbaby etter å selv ha valgt å få barn alene...(min eks ville ikke ha flere - og mente jeg fikk klare meg med null). Selv om det var en knallhard og egoistisk avgjørelse å ta må jeg si at jeg av og til er glad for hva jeg slipper å forholde meg til - i form av håpløse menn... :-S

 

Men - så er det det at vi kvinner må gå litt i oss selv også...for vi forventer jo altfor mye av dem. Hovedgrunn nr 1 til skilsmisser her i landet er at kvinnen er skuffet over mannen. Hun synes ikke sine forventninger til ekteskapet er blitt innfridd... Etter å ha gått maaaange runder med seg selv bestemmer hun seg for å gå - og mannen - stakkar - han skjønner jo ingenting - for han har jo ikke skjønt at hun hadde det litt trist engang - for HAN hadde det jo bra!!!

 

Vi lever ikke i en film - men vi ser mange romantiske dramafilmer og luller oss inn i en fantasi om hvordan han "skal" og "bør" reagere og respondere på våre humørsvingninger, gråteanfall og generelt opplevelser i livet...men vi går på en smell gang etter gang. De er rett og slett skrudd sammen på en annen måte...

 

Samboeren din er sikkert litt nervøs i forhold til hele situasjonen og dermed kan mange usaklige vittigheter komme...han gruer seg sikkert sykt til fødselen - og det er knalltøft å stå ved siden av og se noen du er glad i ha det sååå vondt (har vært med på 3 fødsler selv).

Men på sitt mannfolk-kjekke-vis prøver han å tøffe seg litt...og resultatet er at du blir lei deg. Og ja, selv om fødsler er fantastiske opplevelser, så er det jo innslag av ekle elementer også...men det kommer han ikke til å merke engang når det står på - fokuset er et helt annet sted - nemlig hos deg og baby. Men akkurat NÅ - i forkant - tenker han nok på skumle ting han har hørt...og gruer seg...men vil ikke innrømme det helt heller - derfor sier han at han ble uvel. (Men - jeg kan også bli uvel av slik film faktisk...men jeg blir ikke uvel i virkeligheten når det står på!)

 

For at du ikke skal bli ytterligere skuffet bør du ikke dømme han så hardt...han er bare en mann. Barnslig og toskete på sitt vis - men han stiller tross alt opp på svangerskapskurs og han har vært villig til å gi deg det barnet du ønsket deg Jeg synes du skal bære over med han og innse at vi faktisk kommer fra hver vår planet...og sette pris på at barnet ditt sikkert får en fantastisk kjekk og leken pappa når den tid kommer

 

Jeg skulle gjerne hatt en pappa til min lille gutt - men jeg hadde ikke tid (eller lyst) til å lete rundt i froskedammen lenger... Så jeg får ta motsatt rekkefølge.

 

Ønsker deg masse lykke til!!! Hopp i seng og gi samboeren en god klem. Dere skal være sammen om dette og selv om han ikke klarer å gjøre tingene akkurat slik du ønsker så gjør han helt sikkert så godt han kan

 

 

[Vikinghuldra ♂04♂10♀13]

Det kan jo hende at hormoner osv forsterker følelsene dine litt, men jeg må si jeg forstår deg godt. Mannen min kunne nemlig aldri finne på å si de tingene du forteller om, og jeg ville (gravid eller ikke!) også blitt lei meg og sint av de tingene.

 

Kan godt hende at ting er vanskelig for ham også, og dermed er han kanskje ikke så mottakelig for dine følelser om det han har sagt/gjort, men jeg mener fremdeles ikke det er noen unnskyldning...

 

Vet ikke hvordan det skal takles da, for jeg kjenner jo verken han eller deg - men jeg tror jeg ville valgt et "riktig" tidspunkt (hvor han er opplagt og virkelig mottakelig/åpen og du føler deg sterk) og så tatt en liten alvorsprat. Tenker han ikke skjønner helt hvordan du har det. Gjenfortell det han har sagt som sårer deg og forklar nøye hvorfor og hvordan det påvirker deg. Man må spille på lag under svangerskapet og han der virker jo bare små-ego og barnslig spør du meg.

 

Lykke til

[Miaxz]

Det er ingenting galt med dine følelser, - ikke skyld på hormorner! Du er en gravid kvinne, og DU har rett til å føle det du gjør.

Jeg oppfatter mannen din som litt "ung" (les:umoden/redd/takler ikke situasjonen) og han klarer ikke si hva han føler og sier stygge ting om og til deg i steden.. for å gi deg skyldfølelse for at du har satt han i den "litt vanskelige/ekle" situasjonen han er i nå.

Ellers enig med Sunshinebaby70 over her, så det skal jeg ikke gjenta.

 

Ville bare si til deg at ikke ta til deg det han sier! Prøv å forstå at han ikke takler det, kanskje du kan snakke med han, høre om han gruer seg, osv.

Og deretter sier du at du forstår han, at det ikke er lett for deg heller, og så ber du han om å STØTTE deg nå, for det TRENGER du !!! I det minste støtte deg og være god mot deg resten av svangersakpet, gjennom fødselen og tiden etter. For det er VIKTIG for DEG. Det er jo i gode og onde dager osv, dette er ikke av de beste dagene for alle, men han får i det minste være en støtte for deg!

Det er nå min mening....

 

:-)

 

 

[Margarita --]

Tusen takk for mange kloke svar!!!

 

Det hjelper å ha sovet på en sånn ting føler jeg, men jeg føler meg fortsatt veldig skuffet idag, så må ta en prat med han.

 

Jeg er ingen person som blir lett skuffet heller, tror nok det som plager meg nå er at jeg ikke føler meg like trygg på fødselen som jeg gjorde før i går. Han har alltid støttet meg, og sagt at det å føde er en naturlig ting, et mirakel. Så jeg trodde han taklet det bedre en hva han tydeligvis gjør...

 

Er ikke så lett å forstå seg på disse mennene alltid, men man må jo prøve.

 

Jeg synes vi har et veldig godt forhold, og kan snakke om alt (hvis jeg tar det opp), han er litt mer unnvikende til problemene, men stiller opp når jeg sier at dette må vi snakke om.

 

MEN, jeg kan ikke like at han ikke støtter meg i forhold til mine kroppslige forandringer! Uansett skal mannen gjøre det, og ikke spøke om sånne ting. Og dte vet han. Jeg tror egentlig at han reagerte med å bli litt sur/innesluttet i går fordi han følte seg litt truffet. Skjønte vell at han hadde sagt noen dumme ting.

 

Kan man ikke da være mann nok til å si unnskyld og prøve å forklare seg??

 

Må legge til at når han sa fødslen var ekkel, sa han det betydde ikke nødvendigvis at han ville syntes min fødsel var ekkel.... Men kanskje;) Huff og huff

[apr 07,apr 08 ,Okt 10,prøver]

Hei:) Jeg e 4 år eldere enn min samboer og han er nå 25 år da vi venter (hvert øyeblikk) vårt tredje barn på 3,5 år.

 

Det har skjedd en sinnsyk forandring fra svangerskap nr 1 til dette nr 3.

Han ville selfølgelig ikke innrømme at han var urolig for fødsel nr 1 og det kom litt rare kommentarer. det var hardt og tungt å godta. jeg ble skuffet gang på gang og vi holdt på å gå ifra hverandre flere ganger.

 

Det med å legge på seg var og vanskelig. og jeg var nok mer obs på alt han sa i forhold til vekta. uansett hva ha sa ble det feil. jeg så meg jo i speilet og hadde gått opp fra 59 til 74 kg. jeg SÅ at jeg ikke var nydelig akkurat. for det var jeg ikke. hadde masse vann og pigmentforandringer i ansiktet, pluss litt uren hud osv. om han sa jeg var fin uansett var dt galt og om han bemerket noe av det var det krise! ikke lett for de gutta. Og han her er e veldig omsorgsfull gutt. snill og god og villle meg IKKE noe vondt. det ble bare feil alt han sa og gjorde.

 

i svangerskap nr 2 ( som satt 3 mnd etter fødsel nr 1, planlagt) gikk jeg opp fra 56 til 70. Ja jeg gikk fort ned og litt til mellom disse svangerskapene. Men forskjellen var at jegikke fikk vann i kroppen på samme måte, slapp pigmetforandringene. håret var fint og jeg VISSTE at dette uansett gikk over om 9 mnd. derfor gikk ikke alt han sa og gjorde like mye inn på meg. Men det var jo litt hardt å ha baby og samtidig gravid. og han forsto jo ikke det. rimelig sint på han for det.

 

 

Men nå i svangerskap nr 3 er vi mer forelsket enn noen gang. vi får barn nr 3 før barn nr 1 er 3,5 år og vi har vært sammen i 4,5 år.

 

Denne gang har jeg en ro i kroppen. self ikke morro å gå opp i vekt og sånn menendel ting VET jeg at det ikke er vits i å snakke om heller. for gutta forstår ikke. og De skjønner mer med en gang babyen er der. jeg har feks ikke en samboer som sitter å kjenner på magen eller stryker den osv... enda det ernr 3 så sier han at han liksom ikke skjønner at det er en baby inni der.

 

og ang det med vekta... etter baby nr 2 var jeg i knallform etter 2 mnd. synlige magemuskler og rett og slett fornøyd selv(jobbe om aerobic instruktør tter 5 mnd)

Fikk ikke akkurat noe mer kompimenter likevel, eller klapp på skulderen for å ha gått alle de turene md søskenvogna for å få tilbake formen.

 

Hn sa under graviditetene at han ikke la så godt merke til forandringene. PØH!! sa jg da når jeg hadde gått opp alle kg. Men tror faktisk på han. og etter nr 2 sa han at han synes gravide damer var fint. jeg tror faktisk på han men når jeg gikk gravid føltes det som han avvskkydde meg. virkelig! så jeg vet iallefall at mye sitter i vårt eget hode.

 

litt rotete innlegg men dt jeg skal frem til er at din samboer sikkert bare er litt umoden og at dette er skummelt for han. vi takler ting forskjellig.

 

Jeg har og vært oppi den situasjonen atvi skulle ut( å handlesenter) og INGEN ting passet av klærne mine. satt bare å gråt og det ble ikke noe handletur nei... Men 9 mnd er en kort tid av livet.Hold ut!

 

Kvinner er definitivt et STERKE kjønn, ikke det svake <3

[to søte små jenter]

Kan kjenne igjen noen av disse kommentarene i forhold til min samboer. Han er redd jeg ikke skal klare å gå ned kiloene. Jeg har gått opp over 20 kg, og synes selv det er skremmende mye!!! Men de skal av igjen!!!

 

Når vi ventet vårt første barn fikk jeg beskjed om at han ikke ville bli med på fødselen. Han syntes nok det var skremmende. Men etterhvert som fødselen nærmet seg ble det en selvfølgelighet. Og jeg er sikker på at han ikke angrer på at han ble med! Dessuten får fedrene beskjed om å stå ved vårt hode, så de slipper å se der nede. Gruv deg derfor ikke til selve fødselen. Alt blir veldig naturlig når man kommer opp i situasjonen, så jeg er sikker på at din samboer vil synes det er en stor opplevelse. Lykke til:-)