Gråter her, har et meget komplisert forhold til min "psykisk syke" mor.... flere??

[daydreamer]

Vet ikke helt hvor jeg skal henvende meg eller skrive dette innlegget, men kjenner nå at det uansett bare er godt å skrive litt. Er gravid, snart i uke 39 og det er nok av følelser som bobler over allerede. For å gjøre en lang historie kort, så har jeg et veldig dårlig forhold til moren min. Hun har vært psykisk syk i alle år og har vel stort sett hatt nok med seg selv. Jeg har aldri manglet noe materiellt og har utad hatt det veldig bra, men pga hennes angst osv, har hun vært mye dårlig i perioder, mye deprimert, hatt psykologhjelp og det har selvsagt påvirket forholdet jeg og min bror har/ og har hatt til henne, selv om hun overhodet ikke ser det problemet selv! Etter at vi fikk vår første sønn for snart 2,5 år siden, ble egentlig forholdet mellom meg og henne ennå mer anstrengt. Dels fordi hun har kritisert vår barneoppdragelse flere ganger, (veldig sårt), synes synd på sønnen vår fordi han ikke kan få brus for eks, og mener vi er gale som ikke gav han noe godteri osv det første året. Vi er fortsatt litt nøye på det, og gidder ikke å pøse på for mye av det, noe hun er veldig uenig i og jeg har fått høre et par ganger at hun har prøvd å gi sønnen vår brus når vi ikke har vært tilstede. Jeg vet selvsagt at han ikke tar stor skade av det, men jeg blir veldig provosert av at hun går bak min rygg og gjør en såpass bevisst handling mot min vilje. Har liten tillit til henne og er aldri komfortabel de få gangene hun har fått passe sønnen vår alene. Siden hun har angst og ofte har veldig dårlige dager med anfall osv, er jeg heller ikke komfortabel med at hun skal passe sønnen vår alene. Jeg er veldig bitter på henne antagelig og føler jeg maglet så mye psykisk oppbacking og nærhet da jeg bodde hjemme. Hun har alltid vært veldig negativ, (mange rundt hennne legger også merke til dette) og er ingen lystig person. Pga angsten hennes blir det mye sykdomsprat og det sliter jeg også med å takle. Jeg har en samboer som har et super nært forhold til sine foreldre og jeg ser jo hvordan ting burde ha vært hos oss også..... Mamma og jeg har alltid hatt en overfladisk forhold og det har førte til at jeg var mye hos veninner og betrodde meg til deres mødre når vi var yngre. Hele denne pakken opp igjennom ungddomsårene har preget meg, på både godt og vondt. Jeg er i dag en veldig åpen person, takket være min samboer, hans familie og gode venner jeg alltid har åpnet meg opp for og pratet med. Det som gjør ting vanskelig nå er barnebarn og mormor rollen..... jeg stoler ikke på henne og de få gangene vi trenger barnevakt har familien til samboeren min passet sønnen vår. Hvordan kan min mor forvente å få et knallgodt forhold til barnebarn når vi aldri har hatt et nært og godt forhold?? Jeg kunne ha skrevet i timesvis og har mange historier, men er først og fremst ute etter å høre noen andres tanker rundt dette og om det er flere som har det sånn som jeg?? Jeg har ved en tidligere anledning når det hadde toppet seg, prøvd å prate med henne om dette, men da ble alt så mye verre. Hun gikk rett i selvforsvar, ba meg ta meg sammen og neket å se noen av sine "egne" feil..... nyttesløst. På sidelinjen sitter min far meget fortvilet og blir mer og mer deppa over dette. Det gjør meg vondt, det er ikke han dette gjelder, men det går selvsagt utover han at mamma og jeg ikke har noe bra forhold. Noen som har noen tanker rundt dette??

[eliona]

har ikke noe erfaring eller råd å komme med, men vil bare sende deg en trøsteklem!

Skjønner godt at du har det vondt. Særlig nå som du er gravid og tenker sikkert mer på mammarollen..

[Voyeur]

Hei.

 

Jeg ville anbefalt deg å snakket med noen andre helt utenom om dette.

Jeg gikk på en kjempesmell etter jeg fikk barn nummer 1, da det kom opp masse fra min egen barndom.

Det høres helt banalt ut, men bare det å snakke med noen som ikke kjenner deg eller din familie, og som kan gi gode objektive råd og som kan hjelpe deg i å finne løsninger på hvordan du skal takle moren din, eller følelsene dine, er vel verdt de pengene du må investere.

 

En annen måte er å holde minimum med kontakt med moren din, men det ser jeg heller ikke på som noen langvarig løsning.

Moren din vil nok desverre aldri forandre seg, så enten så må du konfrontere henne, eller lære deg teknikker for å takle oppførselen hennes.

Det er ikke lett, og selv om jeg ikke har vært i din situasjon, vet jeg at det er utrolig slitsomt og ødeleggende å ha alle de vanskelige følelsene som familie bringer opp i en, spesielt hvis forholdet har blitt usunt.

 

Ønsker deg bare lykke til, og ikke la deg overkjøre! Veldig fint at du har en svigerfamilie som stiller opp for dere. Og husk at du ikke skal ha dårlig samvittighet ovenfor moren din, det er ikke din feil at ting er blitt som det har blitt!

[cadence]

Jeg har selv et veldig vanskelig forhold til min far. Han er alkoholiker, kan være "tørr" i en dag eller to, men så er han sørpa "wasted" resten av uka. Han begynte med drikkingen da jeg var veeeldig lita (nyfødt faktisk), men det ble verre og verre, og da jeg var 7 år tok min mor med seg søstra mi og meg og flyttet. Jeg hadde alltid vært en pappajente, og på sett og vis er jeg det fortsatt, men det nytter ikke. Han ringte i en lang periode hver eneste kveld, men jeg trengte kun 1 sekund på å skjønne hvor mye han hadde drukket. Og tro meg, det var når han ringte meg at han var mest beruset. Senere konfronterte jeg han, hardt mot hardt, at han kunne gi f* i å kontakte meg med mindre han var edru. Etter da har telefonen vært stille- bortsett fra en maidag i året (min datters bursdag).

 

Jeg er på (uvarslet) besøk hos han 1-2 ganger i året, selv om det bare er 2 mil å kjøre. Det er ikke sunt for meg å ha mer kontakt med han enn dette. Han har grisebanka meg altfor mange ganger, brutt løfter enda flere ganger, og kommet med falskheter enda oftere. Min datter sier at hun ikke har en bestefar lenger (hun er 10 nå, så det var fryktelig sterkt å høre henne si dette som 7åring).

Mange mennesker klarer rett og slett ikke å forholde seg til andre, uansett hvor mye man prøver. Ingen kan "kreve" å passe et barn, like lite som at de kan kreve av deg at du lar dem passe barnet. Din far vet vel godt hva slags forhold du og din mor har, så kanskje de heller kan passe barnebarn når han er hjemme? Da slipper du å bekymre deg over at din mor er alene med ditt barn. For tro meg, jeg gikk konsekvent med dårlig magefølelse da min datter var hos min far og stemor (selv om hun var grei og flink med jentungen).

 

Som nevnt over her; snakk med en psykolog/terapeut/familierådgiver, bearbeid dine egne følelser, ta ting i ditt tempo. Noe annet nytter ikke, for det er du som må leve med valgene. For som min far, vil din mor tvilsomt endre seg.

 

Dette ble fryktelig rotete...Men vit at du ikke er alene om å ha slike relasjoner, og at det ikke hjelper noen ved å tie det ihjel.

 

Lykke til:)

[Toffefe]

Jeg føler med deg. Har selv en alkoholisert far som er ikke- eksisterende i mitt liv, bortsett fra sorgen og smerten det fører med seg. Og jeg har en mor som jeg etterhvert har forstått har store problemer med nærhet, og tilstedeværelse, vårt forhold er dermed anstrengt. Jeg går i terapi for dette, og det anbefaler jeg deg å gjøre også. Det er viktig at du får det bedre med deg selv!!!!