Blir det lettere?

[Anonym bruker]

Blir det lettere å være stemor når man får egne barn? Jeg venter snart mitt første barn med min samboer.. Han har ei datter på 3 år fra før.. Jeg føler veldig mye sjalusi og ubehag med alt som har med stemorrollen og klarer rett og slett ikke se det positive i det. Datteren hans kommer hit om noen dager og jeg bare gruer meg.. Da blir det bare snakk om mamma mamma... Og det blir masse sutring og klaging på at ting ikke gjøres akkurat som hun er vant til eller vil.. Jeg klarer rett og slett ikke å bli glad i min stedatter..

[Anonym bruker]

For noen ville jeg ha sagt ja, at det kan bli lettere. I ditt tilfelle tror jeg dessverre det vil bli mye, mye verre å være stemor.

 

Grunnen er - enkelt, men trist - at du ikke høres ut til å kunne skille godt mellom rollene, rydde i dine egne følelser og ta tak i det viktige først.

 

Dersom du har et dårlig forhold til en 3-åring, er det DU, som den voksne, som sitter med nøkkelen til å endre på det. Eller ser du for deg at barnet (som garantert merker at du ikke er glad i henne) plutselig skal "bli snill" eller "bli elskelig" eller plutselig på en ny og sjarmerende måte gjøre seg fortjent til å elskes av deg...?

 

Hvis du allerede nå sliter med sjalusi og ubehag, skal du bare flytte med en gang. Tro meg: datteren kommer til å bli klengete, sjalu, og mer av alt det som irriterer deg aller mest (hva det nå måtte være); hun kommer til å monopolisere far og når det gjelder det nye småsøskenet kommer hun sannsynligvis til å veksle mellom overkjærlig, voldsom kosing og iskald kynisk lek som egner seg best for døde gjenstander... 3-åringen kommer m a o til å oppføre seg helt som man kan vente av en person som føler seg trua, utstøtt og nedprioritert på grunn av en uønsket konkurrent - eller, TO uønskede konkurrenter, både en voksen og en nyfødt, som har tatt plass i livet hennes uten å gi noe som helst tilbake.

 

Jeg har sett scenariet på nært hold selv, og er veldig; VELDIG glad for at jeg hadde tatt meg tid til å lese litt først. I alle fall nok til å skjønne at det lille stebarnet (for et barn på 3 år er LITE) trengte en annen tilnærming fra min side. Det var jeg som egenhendig måtte bygge den relasjonen, for sånt kan ikke treåringer. Heldigvis er det en ganske rask jobb dersom man går inn ekte og helhjertet: først ved selv å bestemme seg for hva man skal si og gjøre til barnet, så ved å gjennomføre det. Deretter går det meste av seg selv.

 

Det er du som må rydde i tankene og handlingene dine. Først må du bestemme at i dag skal du BARE rose de fine tingene, ikke påpeke de dårlige. Det har du en mann til. Så skal du velge et område der du kan nærme deg barnet - et perlebrett eller en fargebok er bra, eller et ballspill, en gjem-og-lete-lek, hva som helst som knytter dere sammen i latter og moro på en positiv måte.

 

Denne tilnærmingen skal du dyrke i noen uker - det er DU som skal velge å bli glad i barnet, ta deg tid til barnet, prøve å "se" barnet, ikke vente på at barnet skal bli mindre irriterende. Det tar bare noen få uker før barnet føler seg mer likt og elsket, og vil nærme seg deg på en annen måte også. Dette prøvde jeg, og jeg ble glad i stebarna og er det fortsatt, selv om de aldri blir helt så for meg som mine egne. Du må bare huske at for mannen din er denne jenta hans førstefødte, hans egen unge...

 

Jeg syns det er sørgelig at du sliter med sjalusi i relasjonen - det er ofte et symptom på noe annet, f eks usikkerhet eller umodenhet, eller en reaksjon på din manns væremåte (overdreven lojalitet mot eksfamilien osv). Det er en nagende, men veldig litte matnyttig følelse å slites av, og det er viktig at du rydder opp i nøyaktig hva som skyldes dine egne komplekser eller nevroser; og hva som faktisk skyldes f eks mannens holdninger (dulling og bortskjemming av barnet, dulling og jatting med ekskone osv).

 

Det er du selv som må finne og opprettholde det positive i relasjonene du har med små barn. Men du får tifold igjen om du investerer dine følelser og ditt engasjement i det!

 

Og husk, om jenta sutrer etter mamma støtt: hun er bare 3 år og savner vel mor! Er det så rart, da? Og om hun sier at mamma gjør slik eller sånn, skal du imidlertid bare gi henne et stort smil og si "Jaså? Ja, det går vel bra det også. Her gjør vi slik...:" Ikke prøv å gjøre et nummer av det eller sammenligne deg med noe. Hun vet hvem som er mor, men trenger kanskje å minne seg selv på det? Kanskje er hun redd dere skal overta helt og ikke sende henne hjem igjen? Tid er uoversiktlig for så små barn.

 

Ønsker deg lykke til.