Noen med langtkommet angst som har kurert seg selv?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt angst i 12 år. Det har ikke ført til isolasjon, men jeg har unngått situasjoner hvor jeg kunne møte angsten min.

 

Etter at jeg fikk barn, har jeg bestemt meg for at frykten for angsten min ikke er god nok grunn. Jeg har oppsøkt vanskelige situasjoner, fått en jobb hvor jeg må gjøre de tingene jeg frykter - alt i alt er jeg mye mye bedre enn jeg var.

 

Men så er den lille frykten der, om at det ikke går an å kurere seg selv, at det vil komme fordi jeg ikke har fått hjelp ut av det med proffesjonell hjelp. (Nå har jeg tidligere vært i kontakt med psykolog altså) Langt inne i meg føler jeg litt "En gang angst, alltid angst". Er li vredd for å bli så oppspist av angst en gang i fremtiden at jeg ikke kan være en god mor.

 

Jeg har nå fått forespørsel om å gjøre et veldig krevende foredrag foran maaange viktige mennesker, og jeg har begynt å kjenne angstsymptomene igjen. Er det mulig å bare nekte å ta i mot angsten?

[Anonym bruker]

Det er mulig.

 

Men det er et tankeskifte som må til i dett eget hode, først. For det som til slutt styrer deg og angsten, er tankene.

 

Jeg har vel ikke helt "kurert" meg selv enda. Men fikk ikke hjelp fra lege eller psyk...var vel allerede for "selvhjulpet" at de ikke syns jeg vare syk nok, eller noe.

 

Men jeg var så langt nede at jeg ikke klarte å gå i postkassa...som er inne i blokka jeg bok. Klarte ikke gå ut i gangen her heller.. helt forferdelig..

 

Nå går jeg i postkassa, butikken, tar bussen, prater med fremmede...ja..alt jeg ikke klarte å gjøre for 2 år siden. Det var da jeg fikk mine første klassiske angstsymptomer. Har slitt med psyke, depresjon og diffus angst (urolighet og nervøsitet) i 11 år. Har liksom klart meg, på en måte. Finner ikke hjelp i det kommunale rundt om her... Null støtte å få. så jeg måtte bare klare megselv, for når jeg ikke fikk sykemelding og ikke klarte å gå på jobb...vel..da fikk jeg jo sparken. (kjekk lege??)

 

Jeg har pressa megselv. Veldig. Og det er utrolig slitsomt! Og dette vet nok du hvordan er

 

Om man noen gang blir helt frisk? Det vet jeg ikke. Håper det, men våger ikke tro det. Men når man har levd og sloss med sin egen psyke i så mange år, så er det som om ikke noe annet eksisterer. Klarer ikke se for meg et liv uten depresjon og angst.... Men jeg fungerer jo. Men er også redd for at det skal komme tilbake...og ødelegge igjen.

 

Det er en treningssak. Vi må trene hjernen vår til å tenke og reagere på en annen måte. Så, teknisk sett er det nok mulig å bli kurert. Man må bare være åpen for det og klar for det. Og det tar enda mere tid. Hoho..godt vi har resten av livet på oss

 

Dette innlegge ble fullstendig rotete og ikke så oversiktlig...håper du skjønte noe av det

[Anonym bruker]

til deg over her, flott innlegg, for meg hjelper det at folk skriver ned ting på den måten og jeg får lese det.

 

jeg har selv hatt angst i 8 år, det har gått litt opp og ned. hadde 1 år hos psykolog uten at jeg kan si at det hjalp så veldig mye for meg. for jeg opplevde at jeg fortalte om hva jeg var redd for, så sier psykologen: jamen, hva er sjansen for at det skjer? JA JEG VET AT SJANSEN FOR AT DET SKJER IKKE ER SÅ STOR, MEN DEN ER DER!!!!!!

 

Hvis jeg sier at jeg ikke vil fly, så sier folk til meg at fly er det sikreste transportmiddelet, jaja så kanskje det er det, men sjansen for å overleve en bilkrasj er større en sjansen for å overleve en flykrasj! og risikoen er der!!

 

sånn tenker jeg, og i en del situasjoner er det utrolig slitsomt. for en 5 år siden måtte jeg vekke sambo om natten hvis jeg måtte på do, da måtte han følge meg ut og vente utfor døren, den dag i dag kan jeg stå opp etter at sambo har sovnet og sitte i stuen. før var det helt uaktuelt å dusje når jeg var alene hjemme, i dag dusjer jeg hver morgen selv om sambo er på jobb. dette er noe jeg har klart ved å få psykologhjelp, dette har jeg jobbet med selv, og hatt en sambo som har vært så utrolig støttende at det finnes ikke ord. jeg er stolt over hva jeg har oppnådd, og håper at tingene bare går en vei. men jeg våger ikke gå vekk fra tanken om at jeg kan få tilbakefall, og gjerne begynne på scratch, men jeg føler jeg har lært meg å jobbe med tankene. og hele tiden føler jeg at den store svarte ballen som ligger inni magen min blir mindre og mindre, ja den er betydelig mye mindre den dag i dag enn den var for en del år siden!!

 

ble visst ganske rotete dette, godt å skrive det ned, blir så ivrig at jeg ikke helt klarer å formulere meg sikkert!!

[Anonym bruker]

* skulle stå at dette er ikke noe jeg har klart ved psykologhjelp