Jeg er den onde stemoren :(

[Anonym bruker]

Har nå vært gift med min mann i 2 år. Vi har et fellesbarn på vei, han hadde en herlig datter fra før, som han alltid har vært aleneforsørger til.

Datteren hans er nå blitt 10 år, og vi har bodd under samme tak i 3 år. Jeg møtte min mann for 5 år siden, og det tok 1 år fra vi begynte å treffes til jeg møtte datteren han. Alt har gått helt kjempe flott, vi fikk et veldig godt forhold sammen alle 3. Og må innrømme at vi har vel, vertfall jeg, skjemt bort jenta. Så det er vel ingen andre enn min egen feil dette.

 

Men etter hun fikk vite at vi venter en liten en, så er hun blitt helt vrang! Jeg sier god morgen, hun svarer jeg hater deg. Jeg sier god natt, hun sier hun håper at meg og babyen havner i en ulykke.

Dette går dagen lang, smelling av dører, spytter på meg, dunker hardt i magen min, og sier de mest fæle ting, som hun vil ikke leve lenger.

 

Jeg har så ufattelig vondt i meg! Føler dette bunner i sjalusi på det nye familiemedlemmet. Men det er som det er, jeg tenker at 3 år er litt for kort tid, for så å plutselig skal hun få en søster?

 

Før jeg ble gravid forgudet hun meg, kalte meg til og med mamma, og når vi møtte andre barn som venninner fra skolen hennes osv, så sa hun alltid at "dette er verdens beste nesten mammaen min".

Vi trodde at siden hun klarte og tilpasse seg så utrolig godt, og virket så glad og tilfreds, så ville det gå fint med en til i familien, men føler jeg har sviktet henne, og det er så vondt!

Jeg har ikke klart og glede meg skikkelig over dette svangerskapet, er nå 38 uker på vei, og det skjer noe som vil forandre livet vårt, innen de neste 3 ukene. Må si jeg er ganske redd, dette er også mitt første barn jeg setter til verden.

 

Jeg er så glad i stedatteren min, og ville aldri vært henne foruten! Men nå er jeg så lei meg, og redd for hvilken reaksjon som kommer fra henne med en baby i huset. Har vi gått for fort frem syns dere? Noen som har hatt det slik? Evt, hva i alle dager kan vi gjøre? Det nytter ikke og prøve og snakke med henne, dette er det for det meste mannen min som har prøvd, jeg slipper ikke inn til henne. Hun rett og slett hater meg.

 

Hvordan skal dette gå..

[Anonym bruker]

Tenker umiddelbart at dette er en veldig vanlig reaksjon hos stedatteren din.

Dette er en reaksjon på at hun er så glad i deg som mamma at hun er redd du skal slutte å være glad i henne når din ekte datter kommer. At du skal skyve henne til siden.

 

Tror det er viktig å gjøre henne oppmerksom på at du ikke kommer til sluttte med å være glad i henne, og at hun betyr like mye for deg som en datter for deg!

 

Katastrofale følger for jenta seinere om dere gir utrykk for at det ikke er plass til henne i familien når den nye babyen kommer. Ikke særlig gro bunn for søskenforhold heller.

 

Så husk å gi stedatteren bekreftelser på at hun er like verdsatt som den nye babyen, ros henne ofte og fortell henne hvor mye DU gleder deg til at hun ( stedatteren ) skal bli storesøster.

 

Nøkkelordet her er bekreftelse.

[Anonym bruker]

ingen normale 10åringer oppfører slik?! høres voldsomt ut.

hvis dette er tilfelle, ville jeg tatt jenta med til helsestasjon, der har de lavterskel tilbud (psykolog)

[Anonym bruker]

TYPISK ENEBARN!!!!! GRRR

[Anonym bruker]

Fort fram? Ungen er da 10år, skal vite bedre og være såpass moden at hun kjenner til hvordan man både snakker til andre og oppfører seg. Jeg hadde ikke funnet meg i den slags.

Men når det skal sies som sant er, jo tryggere de er på voksne, jo kraftigere utbrydd tørr de få også i den alderen, så ikke bare negativt at hun hyler ut, men det fysiske er langt over grensen.

Involver henne når barnet har kommet, mulig hun er livredd for at du skal bli mindre glad i henne, og at hun vil komme i forkjøpet ved å skyve deg unna seg først.

 

[Anonym bruker]

Selvom hun er 10 år, så kan jeg skjønne henne helt og fult jeg. Hun har jo vært alene med oss hele veien, og sjalusi er det ingen alder på. Hun har fått så mye kjærlighet som det går an og gi, både av meg og min mann, og jeg ser på henne som min egen datter.

Men som henne med første svar her oppe, så skjønner jeg at hun trenger bekreftelse, og tro meg, jeg prøver, har gjort alt i min makt for og vise henne at jeg aldri kommer til og slutte og være glad i henne! Hun betyr like mye for meg, som den kommende lillesøsteren. Uten tvil.

 

Jeg er i toppform, og er ikke sliten av graviditeten heller, så jeg gjør så mye jeg kan for henne. Håper bare hun åpner seg opp etterhvert, og vi må prøve og snakke til henne som en voksen, kanskje hun forstår.

HI

[Anonym bruker]

Stedatteren din er en bortskjemt drittunge, rett og slett.

Dette burde faren ta tak i.

Og du bør heller ikke finne deg i det, du bør gi jenta ordentlig beskjed om at slik oppfører man seg ikke. Hun er gammel nok til å vite bedre.

[Anonym bruker]

Helt enig i anonyme over her. Bortskjemt drittunge og Gud så jeg misliker respektløse og vrange enebarn.

 

 

[Anonym bruker]

Utifra det du beskriver, så er ikke problemet at jenta ikke er glad i deg ihvertfall. Og det er jo et utgangspunkt.

 

Jeg har ikke så mange råd og tips, men jeg er tante til ei jente som fikk ei halvsøster da hun også var ti, og det var en stor overgang for henne. Å gå fra full oppmerksomhet til enhver tid, til å ha et krevende søsken som tok mye tid og krefter fra mor og stefar. Hun ble ikke noe sånn ekstra spesielt inkludert i svangerskapet, men ganske straks etter at babyen kom til verden var det meste ganske greit igjen. Det har selvfølgelig vært noen sjalusiøkter, men ingen veldig voldsomme.

 

Forhåpentligvis går det seg til av seg selv, men hun trenger nok litt bekreftelse og oppmerksomhet fra dere. Kanskje dere kan dra på kino, i lekeland eller finne på litt ting sammen når dere har tid?

 

Jeg er ikke enig i at hun er en bortskjemt drittunge. Det er en STOR overgang å gå ifra å være aleine til å måtte dele oppmerksomheten med en ny baby når man er blitt ti år. De stygge tingene hun sier er hennes måte å uttrykke de følelsene på, fordi hun ikke klarer å sette andre ord på det.