Hjelp meg... jeg er så lei meg!

[Anonym bruker]

Føler livet mitt står på vent. Dagene er så like. Kjedelige/uten noe innputt.

Jeg er bare lei for tiden.

Føler jeg lever for samboer.

 

Jeg gjør alt hjemme og med barna. Hans drøm er å jobbe masse og bygge opp karrieren sin. Jeg har latt han få den drømmen. Visste dette da vi ble sammen at han kom til å nå dette i jobben.

 

Vi har to barn (5 og 2,5 år), jeg ønsker et til. Samboer nekter. Han visste for 10 år siden at jeg ønska meg mange barn. Er helt knust.

 

Jeg vil gifte meg. Jeg vil føle at han gjør dette for å vise alle at det er MEG han vil ha. Alle vennene våre er gifte. Han nekter. Han vil ikke gifte seg. Greit nok. Jeg kan leve med det, men drømmen er der alikevel. Litt knust av dette også.

 

Når helgene kommer vil han bare slappe av. Ingen av ideene til hva vi kan gjøre er gode nok. Han setter seg i sofaen/pc. Han HATER likestillingen min og mener at han bør få sove lenger i helgene, siden han er oppe tidligere enn meg hver morgen. Jeg tar meg av alt stell av barna hver morgen.

 

Føler jeg bare er til. Eksisterer. Får ikke oppfylle min drøm om et barn til, men nå lurer jeg på om det ikke er det rette. Om jeg vil ha flere barn med han. ÆSJ...Kanskje jeg hadde blitt gladere hvis vi hadde fått en til. Føler jeg ikke er komplett.

 

Akkuratt nå er jeg bare. Jeg ler ikke så ofte. Snakker minimalt hjemme. Går i egne tanker. Ser ikke lyst på mørketida som snart kommer her oppe i nord. Kaldt og trist. Nei...

 

Noen med tips for å sprite opp en hverdag? Kanskje jeg skulle begynt å trene? Komme meg ut litt.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff det er nok ikke lett nei.

 

Det kan være bra for deg å ha noen ting i hverdagen som du gjør fast, feks trene, gå tur, treffe noen ol.

 

Hvis du har en plan for hvordan ukene skal gå så blir det ofte ikke slik at du bare går hjemme og er...

 

Men for å være helt ærlig så synes jeg mannen din høres ut som en slask.. Jeg skjønner at det kan være vanskelig men jeg synes du burde ta han noen tak...

[Anonym bruker]

Men du jobber vel selv? Hadde jeg vært deg hadde jeg satset på egen karriere, evt tatt en utdannelse. Noe gøy som du brenner for og gjør at du har noe mer å leve for. Dere får bare dele på husarbeidet. Du kan ikke leve som en hushjelp for mannen din.

 

Og å trene jevnlig er bra, det gjør at hvertfall jeg blir lettere til sinns. Og det er deilig å komme seg ut av huset.

[Anonym bruker]

Vil du virkelig ha enda et barn med en sånn mann?

[Anonym bruker]

HUff, så fælt det må være å leve med en sånn mann Skjønner virkelig ikke hvorfor dere finner dere såpass urettferdig behandling. Her gjør mannen minst like husarbeid som meg, selv om jeg er i permisjon. Han tar like mye vare på barnet vårt som meg, når han er hjemme. Han setter oss fremfor seg selv.

 

Jeg syns det er egoistisk av mannen din å oppføre seg på den måten. Selv om du begynner å trene, tror jeg ikke det hjelper på parforholdet deres. Her tror jeg nok dere må trå til med parterapi eller lignende.

[Anonym bruker]

Dette er deg om noen år, HI:

 

Skilt kvinne midt i livet uten utdannelse eller økonomi til å leve det livet du ønsker. Du har store barn som er opptatt med sitt og er ensom i leiligheten du leier siden du ikke hadde råd til å overta huset etter skilsmissen. Du må på alle måter starte livet ditt på nytt, men har svært dårlige utsikter til å få en god jobb siden du ikke har vært i jobb på mange år, og ikke kunne bli noe annet enn minstepensjonist. Mannen din forlot deg for en kvinne 20 år ynge enn han, de venter nå det de proklamerer som et svært etterlengtet kjærlighetsbarn. Mannen gløder av lykke, du ser gusten og sliten ut.

 

Du blir deprimert og suividal, en skygge av det potensialet du en gang hadde. Dine barn ser ned på deg fordi du var selvutslettende og ga alt for noen som ikke så eller brydde seg om deg. Nå er det ingen som trenger deg lengre.

 

Er dette livet du vil ha?

 

Hvis ikke, synes jeg at du skal innse realitetene i at du har en mann som lever sitt liv på siden av familien. Han elsker ikke deg og setter ikke pris på det du gjør for alle sammen. Du må heve din røst, kvinne! Forlang deltakelse, engasjement og likestilling, krev din rett til selvrealisering! Selvrealisering kommer ikke av at du produserer et barn for å ha noen som trenger deg, som du kan henge fingrene i. Du blir ikke komplett av det, fordi det ikke er det du trenger.

 

Lykke til! Ikke velg å fortsette livet som en dørmatte!

[Anonym bruker]

Joda har utdanning og jobb jeg! God jobb også, så et arbeidsjern er jeg!

 

Drømmen om 3 barn er der, men jeg skreiv jo at kanskje jeg ikke burde få et til med en som ikke vil, og ikke bidrar like mye som meg.

 

Tar til meg alle råd her. Takk

[Anonym bruker]

13.25 var HI ja!

 

Skal ta en prat med samboer jeg, men han blir fort sur hvis jeg nevner likestilling i hjemmer. Skal sies at jeg jobber 80% og har en dag jeg kan gjøre div ærend, og vasking, men det er 6 andre dager i uken også! da har abrna kort dag i barnehagen evt. hjemme.